Brøleapenes tid

Det er vanskelig å finne en mer tidsriktig bok enn en bok om politisk retorikk og den offentlig samtale. Når Trump er president, Le Pen seiler i medvind og falske nyheter skaper mer engasjement enn ekte nyheter er det all grunn til å sette en fot i bakken og spørre seg hva som skjer.

Hva har skjedd med vårt offentlige språk som har gjort det mulig å lyve uhemmet, preke hat og vinne valg på løfter om å ødelegge politikken? «Enough Said: Whats gone wrong with the language of politics» av Mark Thompson prøver å svare på dette. I hjertet av prosjektet ligger det en nostalgi: et savn etter en «bedre» samtale – en mer dannet samtale, ville vi kanskje si på norsk. En samtale vi pleide å ha – i hvert fall i langt større grad enn i dag.

Og du har ikke ledende stillinger i BBC og New York Times – slik forfatter Mark Thompson har hatt – uten å ha sterke meninger om (og en sterk forkjærlighet for) den dannede offentlige samtale.

Og – spoiler alert – det er definitivt politikerne som får brorparten av skylden.

Men nettopp i denne forkjærligheten for en dannet samtale, ligger bokas paradoks: Thompson er en urokkelig tilhenger av ytringsfriheten – både politikere, studenter og universitetsledere får gjennomgå for sin tilsynelatende passive håndtering av ytringsfrihetsutfordringer. Samtidig er han dypt kritisk til den offentlig samtalen vi har fått. Og som – rett nok aldri anerkjent av Thompson – er kommet som en følge av nettopp den ytringsfriheten.

Kan man egentlig gjøre noe som helst for å bedre den offentlige samtalen, uten at det går på bekostning av ytringsfriheten?

Bokas prosjekt er tredelt. Først, og for en humanist som meg kanskje mest interessant, ønsker Thompson å gi retorikken «denne dronningen av de humanistiske disipliner» den renessansen den fortjener. Thompson bruker god plass på å gi en relativt detaljert innføring i retorikken og dens begreper, men krydrer det med gode eksempler. Hvorfor er synekdoke (definert som at delen representerer helheten) interessant i norsk politikk?

Det blir straks enklere å skjønne når Sara Palins «death panels» brukes om Obamacare. Da skjønner man at Palin slett ikke snakker om det enkeltforslaget (som selvsagt bare var mistolket vås), men om hele Obamacare. Det er ikke dødspanelene som er farlig, det er Obamacare som er farlig. Det er også interessant når man analyserer norsk politikk: hva mener egentlig Høyre når de snakker om «skolemat»? Det handler selvsagt ikke om skolemat som sådan – skolematen får stå som representant for hele venstresidens skolepolitikk: En manglende oppmerksomhet om det som virkelig betyr noe.  

Det er en bok som mener at retorikken i dag er kontraproduktiv for en opplyst samtale.

For de med interesse for å forstå politisk kommunikasjon i Norge, er boka gjennomgående fornøyelig, og man tar seg selv i konstant å finne norske eksempler – fra både høyre- og venstresiden – på retoriske virkemidler ment å forlede, fordumme, noen ganger forklare – men fremfor alt: overbevise. Til syvende og sist er jo retorikkens mål nettopp dette: Å overbevise noen om noe.

Men som tittelen mer enn antyder, er dette ingen bok for å analysere politisk retorikk som sådan. Det er en bok som mener at retorikken i dag er kontraproduktiv for en opplyst samtale, og bruker retorikkens analyser til å vise hvordan. Den forsøker å gi en porsjon skyld for denne retorikken, og samtidig gi en pekepinn om hvor vi kan gå for å gjøre noe med det. De tre mulige skurkene i historien er politikerne, media og offentligheten selv – du og jeg. Og – spoiler alert – det er definitivt politikerne som får brorparten av skylden.

Om Sara Palins dødspaneler skriver Thompson:

“Den får sin virkning ved å benekte kompleksitet, kondisjonalitet eller usikkerhet. Den overdriver vilt for å fremføre sitt poeng. Den er bygd på antagelsen om at sitt politiske mål aldri handler i god tro. Den aksepterer intet ansvar for å forklare noe som helst til noen som helst, men behandler i stedet fakta som om de er et spørsmål om oppfatninger. Den avviser selv muligheten for en rasjonell debatt mellom partene”.

Politikere er nå i en situasjon der de ikke gir et verdifullt bidrag til at offentligheten forstår saker bedre.

Igjen er det vanskelig å ikke tenke på norske tilfeller – «dødskatt» er et nærliggende eksempel – som kun bidrar til å delegitimere meningsmotstandere, fremfor å opplyse den offentlige samtale. Thompsons poeng kan altså kokes ned til dette: Politikere er nå i en situasjon der de ikke gir et verdifullt bidrag til at offentligheten forstår saker bedre. Det har kanskje aldri vært det eneste formålet med politisk debatt, men nå er det ikke engang en heldig bieffekt.

Her er det verdt å nevne at Thompson går langt i å understreke at dette ikke er et høyre-/venstresideproblem, det er det generelle politiske klimaet. Blant politikerne som i størst grad får gjennomgå, er Tony Blair og hans berømte/beryktede «spindoktor» (her er tittelen vel fortjent) Alistair Campell, som sammen gjorde det til en kunst å manipulere budskap for egen politisk vinning.

Kritikken begrenser seg for øvrig ikke til politikere, men til eksperter som deltar i den offentlige samtale mer generelt. Eksperter bruker et språk som gjør det umulig for «folk flest» – ja knapt for noen andre enn de som har skrevet det – å forstå hva som foregår. Når de samme ekspertene ikke får forståelse for sine logiske argumenter, omgår de offentligheten helt eller går til skrittet å bedrive agitasjon for sine standpunkter.

Thompson mener klimadebatten er et typisk eksempel, der klimaforskere har kommet med sitt budskap uten de forbehold som ligger i all forskning og dermed «utjevner» forskjellen mellom eksperter og alle andre som bare har en mening om temaet. Alt er meninger, og det er meninger uten forbehold på begge sider.

Nytten av nostalgi rekker bare så langt.

Thompson kommer selvsagt ikke unna «mediarevolusjonen», og gir et interessant bilde av hvordan det var å jobbe i BBC under den forrige store «revolusjonen» for mediaverden – fremveksten av nye TV-kanaler som drev frem langt mer komprimerte og analysefattige reportasjer i spesielt nyhetssendingene.

Den største revolusjonen er likevel fremveksten av sosiale medier og hvordan disse påvirker den offentlige debatten – en utvikling Thompson med behørig hån kaller «retorikk som algoritme». Han mener at markedstilpasset budskap og en manglende forståelse av helheten i nyhetsformidling gjør sosiale medier uegnet som nyhetskanaler. Det kan man saktens være enig i, men nytten av nostalgi rekker bare så langt.

Det er først og fremst for sin manglende tilpasning til en ny hverdag at tradisjonelle medier får sitt pass påskrevet. Sosiale medier er en katastrofe for den offentlige samtale, og den eneste redningen er kvalitetsjournalistikk. Boka kom ut før Trump vant presidentvalget og falske nyheter og russisk hacking var høyt oppe på agendaen, men det er påfallende hvor lite villig Thompson er til å innrømme at valgene som gjøres i redaksjoner har fundamental betydning for hvilken offentlig samtale vi ender opp med.

Det som er bra for én individuell politiker f.eks., kan godt være ødeleggende for helheten.

Hvilken betydning har det at redaksjoner konkurrerer om å skrive om Trumps siste «kontroversielle ytring»? Hvilken betydning har det at det kalles «kontroversielt», ikke «idiotisk», og «ytring», ikke «løgn»? Tema drøftes lite av Thompson. Noe av det kan forklares med hans klare avvisning av begrensinger på ytringsfriheten: Dette er selvsagt en legitim oppfatning, men når avvisningen er total er også virkemiddelapparatet svært begrenset.

Det er kanskje her boka har sin største svakhet. Boka er interessant lesning fra start til slutt, og det er rett ut fornøyelig å se de siste utspillene til politikere og fnise «auxesis» til seg selv. Det er dessuten et herlig forsvarsskrift for at alle skal delta i offentligheten – enten det er juryer eller i utforming av politikk. Det er dessuten et forsvar for den begrensede deltagelse: Ikke alle skal tale på torget om den siste utviklingen i forskriften TEK 10, men alle må ha en god nok kjennskap til politikk til å velge folk som skal tale på torget om TEK 10.

Men hvis du leser boka i håp om å få noen gode løsninger på hvordan vi kan «fikse» den offentlige samtalen, bli du nok skuffet. Den begrenser seg stort sett til å fortelle politikere hvordan de burde se sin egeninteresse i å ha et bedre språk; at vi alle burde lære mer retorikk; at vi må bygge tillit i samfunnet og dessuten at kvalitetsjournalistikk må belønnes (gjerne med offentlig midler).

Den gir lettfattelige og interessante verktøy for å avsløre «politisk retorikk».

Personlig er jeg helt enig, men det adresserer er liten grad «allmenningens tragedie» i offentlig debatt – at det som er bra for én individuell politiker f.eks., kan godt være ødeleggende for helheten, men bare hvis alle andre gjør det samme. Å ikke svare på spørsmålet er en god taktikk for en individuell politiker, men hvis alle gjøre det får vi aldri noen svar. Hvem har da en interesse av å endre seg?

Sånn sett holder boka kanskje hva den lover og forklarer «whats gone wrong with the language of politics». Den gir lettfattelige og interessante verktøy for å avsløre «politisk retorikk» i betydningen retorikk ment for å ødelegge debatt fremfor å bidra til oppklaring. Og kanskje kan boka bidra til «shaming» av politikere som bruker retorikk for å skjule, ikke for å opplyse.

Men jeg sitter igjen med en fæl følelse av at det blir verre lenge før det blir bedre, selv med Thompsons optimisme.