Salmebok for menigheten?

Arbeiderbevegelsen er uløselig knyttet til nyere norsk historie. Fra de første agitatorene i thranitterbevegelsen på 1850-tallet og frem til i dag, har bevegelsen vært en sentral drivkraft i formingen av vårt moderne velferdssamfunn.

Trond Gram og Ole Martin Rønning har tatt for seg denne utviklingen i boka De lange linjer, arbeiderbevegelsens historie i Norge, som kommer ut samtidig med 200 års markeringen for Marcus Thranes fødsel. Det er LO som har gitt de to historikerne det ambisiøse oppdraget med å kondensere både arbeiderbevegelsens og store deler av nyere norsk historie ned til under 180 boksider.

Alle skal med, som slagordet lyder. Her blir det trangt om plassen.

Innenfor slike trange rammer gir boka en solid og kompakt fremstilling av de historiske fakta og hendelser, men den er kanskje noe svakere når det kommer til den historiske analysen. Det siste er dessverre for en faghistoriker med på å fattigsliggjøre en veldig spennende og interessant del av norsk historie.

En annen utfordring for de to historikerne er at de i sin iver etter å fremheve “arbeiderbevegelsens kamp” ofte unnlater å vise frem større deler av det terrenget som denne kampen foregikk i.[1] Dermed får ikke leseren innsikt i hvordan den historiske konteksten påvirket arbeiderbevegelsens innsats og man blir i stedet sittende igjen med en til tider ganske ensidig fremstilling av historien.

Allerede i innledningen av boka gir de to historikerne uttrykk for et høyt ambisjonsnivå. De understreker at fremstillingen skal følge fire brede utviklingslinjer som omfatter bevegelsens organisering og svar på kriser, spørsmål om makt, styring og innflytelse, en fremstilling av de mer overordnede mål som velferd, inkludering, og demokrati. Til sist skal man også se på arbeiderbevegelsen som en “integrert del av den internasjonale utviklingen”.[2]

Puh, det er så man nesten mister pusten før man er ferdig med forordet. I tillegg skal alt dette ses i både makro- og mikroperspektiv. Alle skal med, som slagordet lyder. Her blir det trangt om plassen.

Men før man ser nærmere på en slik tettpakket historieleksjon, er det greit å få avklart hva slags type bok dette egentlig er. Innledningsvis er Gram og Rønning åpne om at denne boka ikke nødvendigvis er ment som en rein historiebok, men at den er mer funksjonell i sin utforming og har som mål “å gi tillitsvalgte […] et overblikk over arbeiderbevegelsens historie”.[3] Andre lesere ønskes også velkomne, men denne boka er først og fremst ment å ha en pedagogisk funksjon.

Den er et verktøy som skal utruste LOs tillitsvalgte med kunnskap og innsikt om fortida med et “lære av historien”-perspektiv. Noe som leder til spørsmålet om så er mulig. Med slike historiefilosofiske perspektiver i tankene er det så bare å holde seg fast, for her er det ingen tid eller plass å miste dersom ferden skal få oss gjennom årene fra 1850 og frem til i dag.

Det er åpenbart at de to historikerne fått i oppdrag å skrive en kort innføringsbok i arbeiderbevegelsens historie.

Vi starter i en form for mikroperspektiv. Hattemaker Halsten Knudsen, arbeidsfolk, og et utkommandert jegerkompani får noen avsnitt i starten på første kapittel i boka. Men vi hastes raskt videre i fortellingen om overklassesønnen Marcus Thrane og hans kamp for arbeideres rettigheter. Så raskt farer man frem at det ikke blir plass til hans kone, Josephine Buch, som ble kjent som Norges første kvinnelige avisredaktør.

Det er heller ikke plass til noen kritiske refleksjoner rundt Thrane og hans forhold til bevegelsen som bar hans navn, det vil si de indre stridigheter mellom Thrane og hans egne. Andre folkebevegelser som vokste frem i samme periode som thranittene, får heller ikke komme til orde. Avholdsbevegelsen, bondebevegelsen, og andre av Stein Rokkans “motkulturer” må pent innfinne seg med at deres bidrag til kampen for arbeideres velferd og demokrati blir plassert på sidelinjen. Og for denne anmelderen blir det et problem.

Det er åpenbart at de to historikerne har fått i oppdrag å skrive en kort innføringsbok i arbeiderbevegelsens historie, men det er noe med fraværet av kontekst i boka som til tider får det til å skurre med fortellingen om arbeiderbevegelsens ferd mot seier. Noe mangler. I en slik fremstilling er det naturligvis liten plass til å drøfte hvordan radikale ideer fra Europa i perioden etter 1848-revolusjonene påvirket aktører og bevegelser i Norge. Men hvor er de andre kreftene i det norske jordbrukssamfunnet som kjempet for folkestyre, medbestemmelse og solidaritet?

Når vi med stormskritt nærmer oss århundreskiftet og oppløsningen av unionen med Sverige, blir det fra forfatternes side understreket at den “politiske friheten var viktig for at fagbevegelsen kunne utvikle seg”.[4]

Dette er ikke et kontroversielt utsagn, men at forfatterne ikke tydeliggjør at denne utviklingen kom i stand gjennom samarbeid mellom arbeidere, bønder, byradikalere, og andre progressive krefter, er noe merkverdig. “Fabrikkstilsynsloven, forløperen til dagens arbeidsmiljølov, ble vedtatt i 1892”, skrives det, men ikke av hvem. Arbeiderbevegelsens skapelseshistorie burde også ha funnet noe plass til å anerkjenne at det også eksisterer en fortellingen om Norges andre Venstreopposisjon og Johan Sverdrup.

Leseren får i særdeleshet en god innføring i hvordan bevegelsen befestet sin posisjon gjennom sentralisering og økende innflytelse på samfunnsutviklingen.

Når vi runder århundreskiftet er imidlertid de to historikerne på tryggere grunn og gir seg selv mer plass til å presentere materialet. Leseren får i særdeleshet en god innføring i hvordan bevegelsen befestet sin posisjon gjennom sentralisering og økende innflytelse på samfunnsutviklingen. Det organisatoriske rammeverket for norsk arbeidsliv kommer på plass, som de to skriver.

Dette gir konkrete resultater, eksempelvis i form av bestemmelser om minstelønn, arbeidstidsloven, forhandlingsrett, og opprettelsen av viktige institusjoner som Riksmeklingsmannen. Her er det rom for å presentere et mer nyansert bilde som viser at arbeiderbevegelsen nådde frem til sine mål både gjennom kamp, men kanskje oftere gjennom kompromiss med mot motparten. Enkelte ganger er det sågar ideologiske brobyggere som Johan Castberg (Venstre/Arbeiderdemokratene) som leder an i kampen for arbeidsfolk og deres barns rettigheter.

De turbulente 1920- og 30-årene var en opprivende periode for arbeiderbevegelsen. En verdensomspennende økonomisk krise førte til sterke spenninger også i det norske samfunnet. De ideologiske frontene ble skarpere og totalitære ideer rotfestet seg både på den politiske venstre- og høyresiden. Langvarige og opprivende streiker og lockouts preget arbeidslivet.

Men i 1935 opplevde imidlertid arbeiderbevegelsen sin to største seire med signeringen av Hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening samt Kriseforliket med Bondepartiet. Igjen er det en sammensatt tidsperiode som Gram og Rønning er satt til å formidle.

Hvorfor skal ikke tillitsvalgte ha interesse av å lese om den opprivende debatten om likestilling i arbeidslivet som raste i mellomkrigstiden?

Etter stormfulle år med politisk splittelse er hovedbudskapet at arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet kom styrket ut av kriseårene. Også her ville det vært ønskelig om man hadde funnet plass til både analyse og refleksjon, spesielt på den indre kampen som fant sted i arbeiderbevegelsen i tiårene etter 1917. Det var en tid da arbeiderbevegelsen slites mellom autoritære og demokratiske krefter.

De som ønsket seg et nærmere samarbeid med det totalitære regimet i Sovjetunionen, vant frem for en kort periode, men det var de demokratiske kreftene som til sist gikk seirende ut av kampen.

De to historikerne berører tema så vidt ved å konkludere at flertallet i bevegelsen var opptatt av “folkeflertall og fredelig omveltning”.[5] Hvorfor ble det slik – roper den indre historikeren. Hvorfor ikke diskutere dette i mer detalj? Særlig når man ser dette i lys av en tilsvarende utvikling i både Sverige og Danmark. Hvorfor står den demokratiske tradisjonen så sterkt i de skandinaviske arbeiderbevegelser?

Det er jo nettopp kjernen og styrken til at arbeiderbevegelsen lykkes i alle de tre landene – evnen til å søke kompromiss, samarbeid, og kollektive løsninger, også med meningsmotstandere.

I tillegg er det for denne anmelderen noe skuffende at en bok som er ment for organisasjonens egne tillitsvalgte ikke større grad viser frem den mindre blankpolerte siden av historien i denne perioden. Hvorfor skal ikke tillitsvalgte ha interesse av å lese om den opprivende debatten om likestilling i arbeidslivet som raste i mellomkrigstiden? Hva med LO-kongressen som vedtok å motarbeide gifte kvinners plass i arbeidslivet i 1925, og Arbeiderpartiet i Oslo som støttet et vedtak som i praksis førte til oppsigelse av alle gifte kvinner i kommunen?

Bakgrunnen var riktig nok press fra de brede lag i bevegelsen som fikk merke den høye arbeidsledigheten i landet, men er ikke nettopp dette et godt eksempel på avstanden mellom ledelsen og medlemmer? En avstand som dagens organisasjon og tillitsvalgte kanskje kan kjenne seg igjen i.

En av konsekvensene av å fremstille en mer kompakt historie av arbeiderbevegelsen er i alle fall at de lange linjer ikke alltid blir så veldig lange.

Nå skal det sies at Gram og Rønning også berører mindre flatterende sider ved historien når man for eksempel tar for seg de som ønsket å søke fred med Tyskland i 1940-41. Men presentasjonen av dette og tilsvarende hendelser blir i all hovedsak gjort uten en diskusjon om nyanser og kompleksiteter som kan bringe frem noen form for refleksjon hos leseren.

I tillegg blir interessante fenomener som fagbevegelsens og Arbeiderpartiets offisielle og uoffisielle oppgjør med de som hadde samarbeidet med NS og okkupanten, utelatt fra denne fremstillingen. Dette var også en del av etterkrigstiden for arbeiderbevegelsen.

Det er kanskje de trange rammene som Gram og Rønning har til rådighet som igjen kommer til uttrykk og som gjør det vanskelig å trekke frem de mer problematiske sider ved den større «kampen». I den forbindelse er det verdt å minne om at i en ikke alt for fjern fortid måtte det tre redaktører, seks bind, mer enn fem år, og seks historikere til, da bevegelsens historie i Norge skulle festes til papiret.

Nå er ikke Trond Gram og Ole Martin Rønning noen noviser på feltet og de har en stor fordel overfor sine forgjengere, nemlig at det eksisterer et slikt storverk. Men spørsmålet vedvarer – er det mulig å formidle en slik kompleks historie på så få sider?

En av konsekvensene av å fremstille en mer kompakt historie av arbeiderbevegelsen, er i alle fall at de lange linjer ikke alltid blir så veldig lange. Et godt eksempel på dette er arbeidsinnvandring. En tillitsvalgt som setter seg ned for å lese denne teksten vil få inntrykk av at konflikter rundt arbeidsinnvandring er et fenomen som vokser frem på begynnelsen av 2000-tallet. Men sånn er det jo ikke.

Den økonomiske usikkerheten under første verdenskrig og seinere under massearbeidsledigheten i mellomkrigstiden, førte til at krefter innenfor den norske arbeiderbevegelse ivret etter å begrense arbeidsinnvandringen. Argumentene og retorikken var til tider slående lik den man kan se i dagens debatt. Spenningen mellom å sikre norske arbeidsplasser og internasjonal solidaritet ble tydelig eksemplifisert i LOs manglende kritikk av myndighetene da tusenvis av svenske arbeidere ble utvist fra landet i årene 1917-1918.

Når man først oppnår makt og innflytelse kan det også være naturlig å reflektere over hvordan dette påvirket og endret bevegelsen.

Norske historikere er blitt kritisert for å være for nasjonalt orientert. Gram og Rønning gir innledningsvis tydelig tegn på at de ønsker å unngå dette ved å gi norsk arbeiderbevegelses historie en bredere internasjonal dimensjon. Her lykkes de, til dels. Den russiske revolusjon er, som tidligere nevnt, en radikaliserende faktor som trekkes frem på 1920- og 30-tallet.

Arbeiderbevegelsens reaksjoner på Arbeiderpartiets forhold til Komintern, samt reaksjoner, tiltak i sammenheng med den spanske borgerkrigen, og LOs kontakter med Østblokken under den kalde krigen, er noen av eksemplene som er med.

Men de to historikerne viser ikke fram hvordan arbeideres rettigheter var blitt et bredere tema i tiden. Kortfattet kunne de ha vist til LOs deltakelse i de internasjonale arbeiderkonferansene, organisert av organisasjonen som i dag er best kjent under akronymet ILO. Her kunne Betzy Kjelsberg, som blir introdusert tidligere i boka, blitt brukt som bro til dette temaet, da hun var delegat ved noen av konferansene i mellomkrigstiden.

Makt og innflytelse lanseres som sentrale begreper i innledningen av boka. De to historikerne presenterer disse som positive ord. Dette er noe som arbeiderbevegelsen strekker seg etter i den tidlige perioden og som man lykkes med på 1920- og 30-tallet innenfor arbeidslivet. Noe seinere i perioden vinner man også frem på den politiske arena. Først med den kortvarige Hornsrud-regjeringen i 1928, så med Nygaardsvold-regjeringen i 1935, og tilslutt det store gjennombruddet etter 1945 med Gerhardsen-regjeringene.

De to tiårene fra 1945 til 1965 er blitt gitt ulike merkelapper, men det er ingen tvil om at dette var Arbeiderpartistatens gullalder. Det var en periode preget av både rasjonering og gjenreisning. En tid da Norge opplevde en enorm økonomisk vekst samt en utstrakt utbygging av velferdstjenester for befolkningen.

Men det var også en periode der arbeiderbevegelsen festet grepet om makta. Og når man først oppnår makt og innflytelse, kan det også være naturlig å reflektere over hvordan dette påvirket og endret bevegelsen. For makt og innflytelse kan også misbrukes. Dette kommer særlig godt til uttrykk i det endelige oppgjøret som Arbeiderpartiet tok med NKP i etterkrigstidens Norge.

Disse mer uheldige sidene ved arbeiderbevegelsens maktutøvelse var også med på å forme det norske samfunn man ser i dag.

“Det ble innledningen på en intensivert overvåking av kommunistenes virksomhet. Overvåkingen foregikk delvis med ulovlige midler, og det utviklet seg et skjult samarbeid mellom Overvåkingspolitiet og Arbeiderpartiet/LO som var rettet mot kommunistene. Denne kartleggingen og bekjempelsen av politiske motstandere ga Arbeiderpartiet en fordel som gikk utover de sikkerhetsmessige aspektene ved saken. Senere ble også SFere og MLere gjenstand for registrering og overvåking.”[6]

At det utstrakte overvåkningssamarbeidet ga en fordel, er vel det man kaller et “understatement”, men hva kan så en tillitsvalgt i dagens LO lære av å lese om dette? Hva sier det om maktutøvelse? Hva med de moralske og etiske spørsmål knyttet til overvåkning av politiske meningsmotstandere? Dette løfter ikke de to historikerne fram.

Etterkrigsårene var også en periode da fagbevegelsen befestet sin posisjon på arbeidsplasser rundt omkring i Norge. Den makta kom ikke alltid med positive fortegn. Den sosialdemokratiske gullalder var også en tid da det å stå utenfor fagforeningsfellesskapet i liten grad ble akseptert, da fagforeningsboka var en “vesentlig kvalifikasjon” man måtte ha for å ikke bli kalt snylter av Konrad Nordahl.[7]

Disse mer uheldige sidene ved arbeiderbevegelsens maktutøvelse var også med på å forme det norske samfunn man ser i dag. Det åpner opp for muligheten til å se mer kritisk på en bevegelse som går fra å være en av samfunnets “outsidere” til en “insider” med sterk definisjonsmakt. Hvordan forsvarte arbeiderbevegelsen denne makta? Hvilke strategier ble brukt? Var noen av dem kanskje ikke så ulikt det borgerskapet gjorde for “å demme opp for å bevare det bestående” på slutten av 1800-tallet, som det står nærmere 60 sider tidligere.[8]

Desto nærmere boka kommer vår egen tidsalder, desto mer innsnevret blir også fokus

Det gryende opprøret mot Arbeiderpartistaten som så smått var begynt å blomstre på 1960-tallet, slo ut i full blomst i løpet av 1970- og 80-årene. Internasjonale økonomiske kriser og Norges forhold til det europeiske fellesskapet var også med på å utfordre den eksisterende samfunnsorden. De tradisjonelle virkemidler som arbeiderbevegelsen hadde kjempet frem mistet mye av sin effekt og til slutt skylte en Høyrebølge inn over landet på 1980-tallet. Nyliberalismen gjorde sitt inntok.

Det fikk også konsekvenser for arbeiderbevegelsen, og fra nå av ble “kampen” en defensiv krig. For til tross for stadige utvidelser av velferdsordninger i kombinasjon med en gryende oljeindustri, var det på mange måter en ny og fremmed verden som lå foran Brundtland-regjeringen i 1986, da den skulle rydde opp kaoset etter Willochs lånefest.

Den tradisjonelle arbeideridentiteten ble utfordret og kom under press i et avregulert forbrukersamfunn. Lars Skytøens harmdirrende pekefinger mot Willoch var et kraftfullt verktøy, men også, på mange måter, et siste hurra for den klassiske fagforeningslederen.

Igjen er det kanskje mangelen på plass til dyptpløyende analyser som til tider gjør fremstillingen av de utfordringer som arbeiderbevegelsen konfronteres med på 1980- og -90-tallet noe haltende. Det gjelder i særdeleshet de økende spenninger mellom arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet, og hvordan den daværende ledelsen i partiet tok til seg nyliberale honnørbetegnelser som “fleksibilitet i arbeidslivet”.[9]

Avsnittet blir lakonisk avsluttet med at en slik tilnærming var “egnet til å provosere ganske store deler av fagbevegelsen”. Punkt slutt. Her ligger det øyensynlig en uforløst spenning mellom bevegelsen på den ene siden og partiet som søker styringsdyktige vedtak på den andre.

Boka savner med andre ord det Jostein Nyhamar omtalte som en ideologisk krise og hans kritikk av Gro Harlem Brundtland som “en politikkens administrasjonssjef”.[10] Hos Gram og Rønning er det imidlertid ingen plass til å utforske et slikt avgjørende vendepunkt i arbeiderbevegelsens nyere historie.

Desto nærmere boka kommer vår egen tidsalder, desto mer innsnevret blir også fokus. Det brede utgangspunktet som skulle favne arbeiderbevegelsen i all sine former, blir mot slutten av boka ofte redusert til en fortelling om LO og Arbeiderpartiet.

Istedenfor å drøfte nye veivalg, vender man seg til den partipolitiske sfæren og konflikten mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige partier. Det vil si kampen om politisk makt. Her balanserer fortellingen ofte farlig nært det Rune Slagstad kalte for “selvgod maktarroganse” når motstandere omtales.[11]

Et eksempel er mangel på nyansering av det riktige utsagnet om at samtlige borgerlige regjeringer etter 1965 reduserte skattene “for de rikeste”.[12] Gram og Rønning sier ikke noe om at de samme borgerlige regjeringene samtidig så velferdsstaten som et gode og har internalisert dette som en norsk verdi man burde beholde, stikk i strid med andre konservative partier andre steder i Europa.

For i likhet med alle andre historiske fremstillinger, så er også denne boka et resultat av sin egen samtid.

Forfatterne er godt skolerte i økonomisk historie og statistikk, så de har sikkert belegg for sine påstander. Men uten nødvendige nyanser tenderer fremstillingen ofte til å bli dogmatisk og narrativet blir til fortellingen om de gode mot de onde. Kanskje er dette fordi forfatterne ikke ønsker å trekkes inn i en bredere debatt om hvem som skapte det moderne Norge, og ikke minst norsk venstresides frykt for å miste eierskapet til velferdsstaten? En frykt som fungerer som en effektiv hemsko for å se kritisk på egen fortid.

For, i likhet med alle andre historiske fremstillinger, er også denne boka et resultat av sin egen samtid. Det er kanskje ikke så merkelig at man ofte velger en mer svart-hvit tilnærming til sin fremstilling av fortida enn det denne anmelderen synes er riktig. Arbeiderbevegelsen i dagens Norge er under et sterkt ytre og indre press. En voksende andel av LOs medlemmer stemmer i dag på borgerlige partier, ikke Arbeiderpartiet. Et stadig hardere debattklima ansporer heller ikke til gi ved dørene overfor politiske motstandere, ei heller i historien.

Dermed blir De lange linjer, dessverre, et forsøk på å skrive en komprimert utgave av nyere norsk historie for å rettferdiggjøre hvordan arbeiderbevegelsen vant den lange striden mot det borgerlige statsapparat.

Det blir en kompakt historie som gjør det vanskelig å finne plass til de dyperegående og interessante analyser.

På mange områder har naturligvis Gram og Rønning vektige og gode poenger, og det ville ha vært interessant å se hva de kunne ha fått til dersom de var blitt gitt videre rammer enn noe under 200 boksider. Mange av de goder som norske arbeidstakere nyter godt av i dag, er kjempet frem av arbeiderbevegelsen. Men i sin iver etter å fremheve arbeiderbevegelsens innsats, og avskrive andre aktører og historiske krefter, blir det en historiebok som ofte søker definisjonsmakt over fortida og ikke å opplyse den.

Innledningsvis skriver Gram og Rønning at de “håper leseren vil finne historien interessant”. Jo, der kan man være enig – det er en interessant historie som presenteres. Men kanskje ikke slik forfatterne tenkte. Riktignok er dette en bok om arbeiderbevegelsens historie, men en til tider reduksjonistisk tilnærming som fjerner mer eller mindre alle støttespillere og samarbeidspartnere fra fortellingen. Dermed undergraver man den helhetlige forståelsen av hva det er som gjør historie interessant.

Det blir en kompakt historie som gjør det vanskelig å finne plass til de dyperegående og interessante analyser. Det blir heller ikke plass til å vise frem at historien er både kompleks og selvmotsigende. Den skal provosere og engasjere oss, få oss til å reflektere over både fortid, men ikke minst, vår egen tid og holdninger.

Er man villig til å ofre kompleksiteten som alltid er en del av historien, velge borte de mange og kryssende konflikter, og tilfeldigheter som utgjør vår fortid, ja da er denne boka interessant. Men resultatet blir noe som i svært liten grad viser frem og drøfter motsetninger, konflikter, og de mindre pene sidene ved historien. Det er trist.

For arbeiderbevegelsen er viktig for vår nyere historie og vårt moderne norske samfunn. Men De lange linjer presenterer i svært liten grad kompleksiteten ved denne historien. I stedet blir boka alt for ofte en salmebok for menigheten.

---

[1] Trond Gram og Ole Martin Rønning, De lange linjer – Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 2017, s.10

[2] De Lange linjer, s.9.

[3] De Lange linjer, s.9.

[4] De lange linjer, s.38

[5] De lange linjer, s.61.

[6] De lange linjer, s.93-94.

[7] VG. 8.9.1950.

[8] De lange linjer, s.30.

[9] De lange linjer, s.129.

[10] NTB, 4.3.1991.

[11] Aftenposten 27.4.2013.

[12] De lange linjer, s.120