Den nye verdens fødselsveer

Er det fordi forfatterens perspektiver på livet sammenfaller med mine egne?

Eller handler det mer om at jeg får ny innsikt og en annen måte å se mitt eget liv på?

Rebecca Solnit er amerikansk forfatter og aktivist. Via 17 bøker, flere prisbelønte, og et utall artikler og essay, skriver hun om feminisme, natur og miljø, politikk, geografiske steder og deres historie, og kunst.

Hva er så det særegne med Solnit? Hun er kunnskapsrik, klok og framsynt, men hennes fremste styrke, slik jeg ser det, er blandingen av aktivisme, politisk budskap og stor formidlingskunst. I hennes siste bok tar jeg meg i å lese mange avsnitt to ganger for å være sikker på at jeg har fått med meg alt. Hver setning er mettet med innhold. Ikke et ord for mye, ikke et ord for lite, gjennom åtte korte essay, og en bok på bare 130 små sider.

 

Den nye verden kommer med mange monstre

Solnit tar utgangspunkt i noe den italienske marxisten Antonio Gramsci (1891 – 1937) skrev på 1930-tallet. Han hevdet at når den gamle verden, eller orden, dør, tar den nye ofte lang tid på å realiseres, og i mellomtiden dukker det opp mange «monstre».

Kanskje hver generasjon før eller siden vil føle at de lever i en slik «mellomtid», eller interregnum, som Gramsci kalte det. Mange gjør det akkurat nå og de risikerer å miste orienteringssansen, skriver Solnit, om de ikke har et tilstrekkelig langt historisk blikk.

I motsetning til sine erobrere fra Europa, som så på naturen som en kraft som skulle erobres, var i det store og hele urfolk gode landforvaltere.

Dagens monstre, som f.eks Donald Trump og hans edsvorne menn og kvinner, kan få de fleste av oss til å miste framtidstroen. Men vi risikerer da å glemme alt det progressive som har skjedd de siste 60 årene. Dagens reaksjonære bevegelser og personer er et «backlash», og egentlig et fåfengt forsøk på å stanse framtiden, skriver Solnit. De er ikke historiens motor. Det er ikke mange nok som vil tilbake til en tid der middelaldrende, ofte inkompetente, hvite menn styrte alt og alle.

 

Et solid urfolksperspektiv

Solnit tar oss med på korte visitter til noen sosiale, vitenskapelige, politiske og kulturelle endringer som gir henne inspirasjon på veien mot framtiden. Hun er særlig opptatt av amerikanske urfolks situasjon. De ble myrdet og fordrevet av europeiske innvandrere og kolonister.

Den amerikanske nasjonalparkens far, John Muir (1838 – 1914) forkynte hele sitt liv fortellingen om uberørte skoger og fjell i Amerika som ikke hadde vært besudlet av noe menneske tidligere. Sannheten er jo at alle landskapstyper hadde vært bebodd av ulike urfolksnasjoner i århundrer.

I motsetning til sine erobrere fra Europa, som så på naturen som en kraft som skulle erobres, var i det store og hele urfolk gode landforvaltere. De levde side om side med trær, elver, fjell – størrelser de regnet som «slektninger». Stammefolk roterte avlingene i harmoni med jordsykluser. Det er dokumentert, skriver Solnit, at ideer i vår grunnlov, som «én mann, én stemme», ikke kom fra Europas monarkier, men fra indianske råd.

Etterkommere av nybyggerkolonister der har lært å anerkjenne og forstå viktigheten av urbefolkningen.

Flere urfolksnasjoner har de siste årene kjempet frem økte jord- og naturrettigheter. Solnit beskriver flere slike konkrete saker i California, blant annet et eksempel der fire demninger ble fjernet fra en 263 km lang strekning i 2024. Lokalsamfunn slo seg sammen med forskere for å rekonstruere det opprinnelige miljøet. Dyrelivet vendte tilbake, inkludert den utdødde Chinook-laksen. Området er i dag et omformet, vakkert landskap og urfolket der har fått grunn til å se lysere på framtiden.

Etterkommere av nybyggerkolonister der har lært å anerkjenne og forstå viktigheten av urbefolkningen. Solnit viser til at mange har fått en dypere forståelse av naturen som essensiell og allestedsnærværende. Til tross for en verden «fylt med hvit overlegenhet, kvinnehat, autoritarisme, transfobi, vill hyperkapitalisme, tragisk forbrukerkultur, økomord og klimafornektelse,» ser forfatteren bevis på positive endringer i måtene vi forstår kjønn, seksualitet, rase, natur og likhet.

De siste tiårene, hevder hun, har gitt næring til ideen om at alt henger sammen, at verden er et nettverk av sammenkoblede systemer, og at samarbeid fungerer bedre enn ren konkurranse.

 

Revolusjoner på mange plan

Solnit kaller alt dette «den progressive bevegelsens seire». Ved å vise hvordan verden, tross alt, har forandret mange av sine ideer og verdistandpunkt gjennom de siste 60 årene, fungerer hennes bok som en sosialpolitisk motsats til det som gjerne blir omtalt som changing baseline syndrome. På norsk oversettes begrepet gjerne som endringsblindhet, og brukes negativt om endringer i landskap, økosystem og natur som man ikke registrerer fordi de skjer så gradvis.

Men denne endringsblindheten gjelder også mye av det sosialpolitiske som ligger bak oss – men her med positivt fortegn, svært mye har blitt bedre. Solnit bruker store ord og kaller det en “episk transformasjon”. Hvem står bak? Jo, feminister, miljø, natur og klimaaktivister, borgerrettighetsforkjempere, og liberale tenkere.

Solnit er ingen naiv romantiker.

Solnit erkjenner, som sagt, tilbakeslag, inkludert innflytelsen fra Donald Trump, som hun beskriver som en forkjemper for fascisme, autoritarisme og en “stivt hierarkisk orden … der mobilitet, flyt og likhet blir forvist.” Den ekstreme makten og rikdommen til oligarker i Silicon Valley og den ødeleggelsen som “kolonial-industriell kapitalisme” forårsaker, er reell og må bekjempes.

Solnit insisterer imidlertid på at “dypere strømmer av endring” vil seire. Trump og co er, som nevnt, krampetrekninger av noe som var; det er ikke starten på framtiden. Det er lettere å se den gamle verden dø enn den nye verden bli født. «Men begynnelser er det som kommer etter avslutninger».

 

Endringer på makro- og på mikroplan

Ja, ideer og historiefortellinger har makt. Det er en makt som fryktes av dem som ønsker å holde fast ved restene av den gamle verden. De risikerer at deres selvbilde, og privilegerte situasjon, endres og går i stykker.

Vi lever nå midt i denne endringen, både på et makro- og mikroplan. Den kanadiske statsminister Mark Carney tok Europa med storm under årets Davos-toppmøte i januar. Fra talerstolen utbasunerte han at han er ferdig med å late som om det fremdeles finnes en liberal verdensorden med USA i spissen.

Solnit beveger seg mer på mikroplanet. Gjennom mange små, men talende eksempler, viser hun hvordan hun, som er rundt 60 år, har levd gjennom mange av de endringene hennes forfedre hjalp til med å starte. De fleste av disse endringene skjedde så gradvis at de nærmest blir usynlig, «…men tusen skritt utgjør til sammen en betydelig avstand».

Hennes perspektiv sammenfaller på mange måter med mine egne.

Historien viser oss derfor at endring er mulig. Inngrodde ideer kan brytes. Vår verden har forandret seg mer enn nesten noen kunne forestille seg, både på godt og på vondt, og ofte på måter ingen hadde forutsett. Solnits hovedpoeng er at mange av disse fortidige endringene har gått så dypt, og er så «innarbeide» at de garanterer at denne endringen vil fortsette. Til tross for dagens «backlash».

Solnit er ingen naiv romantiker. Hennes bok er en betimelig og optimistisk gjennomgang av progressive ideer og deres gode resultater.

Er det da rart at jeg leste den med så stort utbytte?

Absolutt ikke.

Hennes perspektiv sammenfaller på mange måter med mine egne. Men mer enn det: Gjennom Solnits insistering på lokal endring og deltagelse, og det store historiebildet, har jeg fått både ny innsikt og ny inspirasjon. Jeg ser at mitt eget liv og min egen gjerning har virkning og mening. Også jeg har bidratt til den nye verdens fødselsveer.