Hundre prosent meningsløse jobber

«Hannibal» er digital konsulent for markedsavdelinger i diverse farmasiselskap. Hans jobb går ut på å skrive rapporter utelukkende bestående av bullshit, og som aldri blir brukt til noe annet enn å huke av på ei liste at man har skrevet en rapport. Dette er en tjeneste han kan ta seg godt betalt for, men det er arbeid som er hundre prosent meningsløst, og gjør verken han eller noen andre noe godt.

Den amerikanske antropologen David Graeber ønsker å forstå dette fenomenet. Hvorfor finnes det et vell av meningsløse jobber som verken er nyttige for samfunnet eller for den som har jobben?

Første gang han skreiv om dette var i et essay i 2013, og det fikk mye oppmerksomhet. Nå har han utdypet temaet i sin siste bok, «Bullshit Jobs: a Theory» (2018).

Ikke bare er disse jobbene meningsløse (gjerne i form av papirarbeid), de er også skadelige for den ansatte.

Målet med boka er å greie ut to spørsmål: Hvorfor plager det oss å ha en bullshitjobb? Hvorfor er de likevel så utbredte?

Hans definisjon av en bullshittjobb er: «En form for betalt arbeid som er så fullstendig meningsløs, unødvendig eller skadelig at til og med den ansatte ikke kan rettferdiggjøre at den finnes, selv om den ansatte føler seg pliktig til å late som om dette ikke er tilfelle, som en del av vilkårene for ansettelse.»

I boka er det lagt inn mange eksempler, blant annet fra responser Graeber fikk da han via twitter ba folk sende inn sine opplevelser med bullshitjobber: «Vasily» jobber som forskningsanalytiker, og skriver rapporter som blir sendt fram og tilbake i systemet, og for hver omskriving blir rapporten mer og mer uforståelig – og det er aldri noen utafor disse kontorene som noensinne leser disse rapportene.

«Betsy» skulle intervjue beboere på et pleiehjem for å finne ut hva slags aktiviteter de ville ha – dette ble sjeldent til noe brukbart, irriterte henne og beboerne og tok veldig lang tid, som heller kunne blitt brukt til å faktisk pleie beboerne.

Alle disse bullshitjobbene blir kategorisert, og Graeber prøver også å anslå hvor stor andel av dagens jobber som er bullshit. Dette inkluderer ikke bare jobber som utelukkende er bullshitjobber, men også ellers nyttige jobber som er blitt bullshitifiserte (f.eks. gjennom meningsløse skjemavelder og møter), samt det han kaller andreordens bullshitjobber – for eksempel de som rengjør og vedlikeholder kontorlandskap som kun finnes på grunn av bullshitjobber og -bedrifter.

Til slutt anslår han at om lag halvparten av dagens jobber kan sies å være bullshitjobber på en eller annen måte.

Ikke bare er disse jobbene meningsløse (gjerne i form av papirarbeid), de er også skadelige for den ansatte.

«Eric», en historiker, ble ansatt for å fikse et IT-system som arbeidsgiveren egentlig ikke ville ha fiksa, selv om han måtte gi inntrykk av det motsatte. Situasjonen med å late som om han fiksa systemet – og hadde kompetansen til å fikse det – gjorde han psykisk nedbrutt, og han sa til slutt opp.

Ikke bare er de ubrukelige, de er også dyre. Hvorfor fins de da?

Men hvorfor er slike jobber smertelige (Graeber kaller dem en form for psykisk vold)?

Vi liker å gjøre ting som er nyttige, enten det er for folk rundt oss eller bare for vår egen del. Graeber trekker på teorier om at vi liker å være en årsak – at vi gjør noe, og handlinga gir et resultat ute i verden. Dette er ikke noe man får i en bullshitjobb – der gjør man noe meningsløst og ubetydelig (eller later som), og man kan ikke engang innrømme det.

Graeber påpeker at det er viktig å skille mellom bullshitjobber og drittjobber. Drittjobber kan være fæle å ha, ofte ikke på grunn av arbeidet, men hvor dårlig du som arbeider blir behandla, gjennom lønn og lav sosial status. Men de har en åpenbar nytte. Bullshitjobber har derimot ofte høy prestisje og høy lønn, men er ubrukelige og meningsløse.

Ikke bare er de ubrukelige, de er også dyre. Hvorfor fins de da? Graeber prøver å svare på dette også. Mange multinasjonale selskap ligner mer på et slags føydalsamfunn enn på vanlige kapitalistiske bedrifter. Ledere ansetter flest mulig folk under seg ikke for å få en oppgave gjort, men for å virke viktig og å oppnå høyere status. Dette, samt at slike selskap gjerne tjener penger på å flytte rundt på penger eller gjennom juridiske spissfindigheter og ikke å produsere ting eller tjenester, gjør at Graeber beskriver dette systemet som en slags «ledelsesføydalisme».

Graeber mener samfunnet har gjort det å ha en jobb til et mål og et gode i seg selv. Det er blitt irrelevant om arbeidet som utføres er nyttig eller bra for samfunnet eller ikke – snarere så har du gjerne lavere status og dårligere betalt om du gjør noe samfunnet åpenbart trenger.

Graeber har rett i at det er vanskelig å tenke seg en verre måte å fordele disse pliktene på enn måten vi gjør det på i dag.

Hver gang vi får ei krise av noe slag, er svaret at vi skal jobbe mer. Politikerne sier det skal være jobber til alle, uten å spesifisere om disse skal ha noen nytte eller mening. Miljøkrisa skal løses med mer jobb, selv om det enkleste hadde vært om alle jobba adskillig mindre, og robotiseringa betyr at vi skal jobbe mer, av en eller annen uforståelig grunn.

Formålet med boka er først og fremst å vise at bullshitjobber fins. Og selv om han løfter fram blant annet borgerlønn som en mulig løsning, handler det først og fremst om noe mer grunnleggende. Om alle som satt i bullshitjobber hadde blitt frigjort fra jobbene sine og blitt middelmådige musikere istedenfor, ville det vært bedre siden de i det minste gjør noe de liker.

Det er selvsagt arbeid som må utføres i ethvert samfunn, men Graeber har rett i at det er vanskelig å tenke seg en verre måte å fordele disse pliktene på enn måten vi gjør det på i dag.