En europeisk tragedie

Det er tidlig i 2015. Troikaen, som består av Europakommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet, flekser sine byråkratiske muskler før nok en hard låneavtale skal tvinges nedover grekerne.

Dette er en intrikat historie om intriger, svik og humanitær krise.

Men en ny regjering av venstreradikale fosser inn i regjeringskontorene i Athen. Kan de, med økonomen Yanis Varoufakis i spissen, stå imot? Eller vil den greske våren ende som en … gresk tragedie?

Slik kunne salgspitchen for Adults in the room vært, om forfatteren het Jo Nesbø. For dette er en intrikat historie om intriger, svik og humanitær krise.

Boken er imidlertid ikke skrevet av en spenningsforfatter, men en økonom. Skurkene er ikke forretningsmagnater i funkishus, men teknokrater med dårlig hud og trange kontorer. Og heltene et kobbel mer eller mindre radikale, middelaldrende politikere.

Til tross for dette er Yanis Varoufakis selvbiografi den mest interessante boken jeg har lest i år. Ja, rett og slett en «page turner».

 

Lån mer. Alltid.

Da en overmodig Syriza-regjering inntok de greske regjeringskontorene i 2015, var hjulene allerede satt i bevegelse. En godt forberedt plan for å få den avsatt ble satt ut i livet.

Allerede da Syrizas seier så noenlunde sikker ut, i god tid før valgdagen, hadde Hellas’ kreditorer nemlig lagt til rette for at de greske bankene skulle stenge dørene når resultatet var et faktum.

Planen var å få sympatisører i Den greske sentralbanken til å hevde at greske banker slet med likviditeten. Dermed skulle grekerne skremmes til å tømme bankkontoene sine. De skulle strømme til bankene for å ta ut kontanter. Noe som faktisk ville skape et likviditetsproblem – på ordentlig. Og føre til lukkede dører.

For en ny regjering ville dette være katastrofalt. Dermed hadde troikaen et mektig pressmiddel: Hjelp til de greske bankene fra Den europeiske sentralbanken ville ikke komme før en ny låneavtale var signert. Slik skulle Syriza tvinges til å bøye seg.

Planen ble fulgt. Og bankene ble stengt. Men ikke før sommeren 2015, da en langt mindre selvsikker Syriza-regjering avholdt en folkeavstemning der spørsmålet var om landet skulle godta en ny avtale med troikaen. Rundt 62 prosent av befolkningen stemte nei. Og det på tross av stengte banker.

Det så ut til å være seierens time for Syriza. Men statsminister Alexis Tsipras, en slagen og hardt presset mann på dette tidspunktet, skrev under på avtalen. Varoufakis ble presset til å fratre sin rolle som finansminister.

 

Rigget spill

Denne fortellingen om undermineringen av Syriza-regjeringen er karakteristisk for det EU Yanis Varoufakis etter sin innsettelse som finansminister lærte å kjenne fra innsiden.

Varoufakis hadde i årene mellom finanskrisens start i 2008 og innsettelsen bygget sin karriere på å kritisere de europeiske styresmaktenes behandling av Hellas. Adults in the room beskriver hans forsøk på å fremforhandle en mer gunstig låneavtale – ikke bare for Hellas, men også landets kreditorer.

Varoufakis tar oss med inn i de dypeste gangene av den europeiske administrasjonen og gjør oss kjent med et rollegalleri en ikke skulle tro stammet fra virkeligheten.

Handlingsforløpet, fra Syriza med friskt mot gikk inn i forhandlinger anført av Varoufakis, til Tsipras kapitulerte, virker på overflaten å være godt kjent. Hva som virkelig foregikk er imidlertid ikke skikkelig belyst tidligere. Det er derfor svært fascinerende å lese Varoufakis beretning om forhandlingene som foregikk bak kulissene.

Varoufakis er nemlig en førsteklasses skribent. Trusler mottas i nattens mørke, anarkister truer med vold og toppbyråkrater holder lukkede møter i dunkle hotellbarer. Varoufakis tar oss med inn i de dypeste gangene av den europeiske administrasjonen og gjør oss kjent med et rollegalleri en ikke skulle tro stammet fra virkeligheten.

Han gjør tørt byråkratisk språk, mengder av intrikate forkortelser og vanskelig økonomisk teori spennende. Ja, til tider føles boken mer som en spenningsroman enn selvbiografien til en kortlevd finansminister.

 

Janusansikt

Det mest hjerteskjærende ved møtene med EUs sagnomsuste topper er at de som regel er enige med Varoufakis. Regimet Hellas utsettes for fungerer ikke. Om målet er å få tilbakebetalt statsgjelden, er politikken rett og slett feilslått.

Dette får en høre nær ordrett fra flere av verdens mektigste mennesker. Som Christine Lagarde, Wolfgang Schäuble, Jeroen Dijsselbloem og Mario Draghi.

Men bare bak lukkede dører. For i offentligheten er de, til Varoufakis forståelige frustrasjon, uten unntak for å fortsette regimet, og noen ganger for å stramme det ytterligere. Det er fristende å spekulere i motivasjonene bak denne dobbeltheten.

Varoufakis dom er at det står for mye på spill. Merkel, Lagarde, Schäuble og co har investert i et system som de sakte, men sikker forstår at ikke funker. Men det vil for dem være politisk gift å innrømme dette for velgere og offentlighet. De har selv solgt inn lånene til sine egne nasjonalforsamlinger og institusjoner. Å innrømme at de tok feil ville betydd ydmykelse. Og i tillegg ville de vært nødt til å be om enda større lån for å rette opp i feila fra i går.

For enkelte, som den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble, er det helt klart at det ikke kommer til å lede til noen opptur i den greske økonomien, men Grexit. Det er bare et spørsmål om tid før de ikke kan betale låneavdragene. Likevel fortsetter presset.

 

Skyldig media

Å lese om Varoufakis forsøk på å forhandle med kreditorer som ikke egentlig ønsker lånene tilbakebetalt er i ordets rette forstand kafkaesque.

Det blir ikke bedre av det som best kan beskrives som et kontinuerlig karakterdrap i både gresk og internasjonal presse. Tidlig i boken advares Varoufakis om at han ikke aner hva som venter. Men vi som lesere gjør det. For vi opplevde mediestormen rundt gjeldsforhandlingene i 2015, og vi så hvor skjev dekningen var.

Det er med gjenkjennelse en leser de vanvittige angrepene på Varoufakis.

Eksempelvis kuttet Varoufakis lønninger og frynsegoder i finansdepartementet like etter at han ble valgt. Dette for å kunne ansette flere hundre renholdere som tidligere hadde blitt sparket som en følge av kuttpolitikken til troikaen. Vinn-vinn tenker du? Ikke for media. De vinklet det som økonomisk uansvarlig oppførsel fra en venstreradikal oppkomling.

Det er derfor med gjenkjennelse en leser de vanvittige angrepene på Varoufakis. Fortellingen om den sleipe greske finansministeren som ville unngå gjelden til hardtarbeidende nord-europeere sto lenge fjellstøtt. Det er deprimerende å lese hvordan den systematisk ble konstruert for å svekke grekernes posisjon.

 

Nattsort

Hellas var aldri noen økonomisk stormakt. Som Varoufakis er inne på, var det Hellas egen skyld at de kom så dårlig ut av finanskrisen som de gjorde. De lånte over alle evner, ble styrt av en systematisk korrupt elite, vrangstyre rådde og store deler av befolkningen nektet å betale skatt. Men gjeldsfengselet de i ettertid har havnet i er presset på dem utenfra.

Det en vil sitte igjen med etter å ha fullført boken er en sterk avsmak for de som ledet dem inn i dette fengselet. De Varoufakis omtaler som det dype europeiske establisementet.

I løpet av tiden som finansminister blir han spurt av den tidligere rektoren ved Harvard, Larry Summers, om han vil være en føyelig insider, eller en rebelsk outsider? Varoufakis klarer i en kort periode å kombinere det beste av begge verdener.

I løpet av denne tiden blir han satt til å reforhandle økonomiske rammevilkår som i effekt har ledet til en humanitær krise. Rammer han oppdager at er basert på svake økonomiske modeller og feilaktige antagelser holdt ved like av stolthet, arroganse og frykt for egen karriere.

Varoufakis fremstår i kontrast som en helt av episke dimensjoner. Det kan godt være han også er det, men i situasjonene han befinner seg i fremstår hvert et glimt av fornuft og anstendighet som et vidunder.

 

Rasende angrep

Paul Mason hevder i sin anmeldelse av Adults in the room for The Guardian at Varoufakis har skrevet en av tidenes beste politiske memoarer. Det er jeg helt enig med han i. Han sammenligner i sin anmeldelse boken med Robert Caros firebinds biografi av Lyndon B. Johnson. Det er jeg uenig med han i. Varoufakis bok har langt mer til felles med Malcolm X selvbiografi.

Adults in the room er vittig, aggressiv, bitter og opplysende

Der Caros monumentale gjennomgang av Johnsons liv er systematisk og analytisk, er Varoufakis og Malcolms bøker rasende angrep på system de oppfatter som dypt urettferdige.

Som Malcolms bok er Adults in the room vittig, aggressiv, bitter og opplysende. Den er en unik kilde til innsikt i et avsindig system av byråkratiske småkonger, intriger, strenge tyskere og alt imellom. Den er, av mangel på bedre ord, fantastisk.