Er vi for dumme for demokratiet?

Tenk deg at noen spør hvorfor du foretrekker å leve i et demokrati. Det burde være lett å forklare. Demokratiet er det politiske systemet som historisk sett har vært best egnet til å skape velstandsvekst, fordele goder og ivareta den enkeltes grunnleggende rettigheter.

I tillegg får folket politisk makt. Vi kan straffe udugelige politikere og mislykkede regjeringer ved valgurnene og belønne dyktige politikere og vellykkede regjeringer ved å fornye mandatet deres.

Men demokratiet har et problem, og det er oss – velgerne.

Ifølge filosofen Jason Brennan er vi på villspor. I boken Against Democracy tegner han et dystert bilde av moderne demokratier. Velgerne i demokratiske samfunn er dypt uvitende om politiske forhold og ofte ute av stand til å ansvarliggjøre politikerne. Hvis Brennan har rett, er frie valg et moralsk overgrep mot befolkningen. Betyr det at vi bør erstatte demokratiet med et opplyst fåmannsvelde?

Uopplyst flertallsvelde

Against Democracy er skrevet fra et libertariansk ståsted. Libertarianere er skeptiske til statsstyring og positive til frie markeder. De anser økonomisk frihet – spesielt eiendomsretten – for å være like grunnleggende borgerrettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet, og er skeptiske til alle former for politisk maktbruk som går utover å sikre innbyggerne mot vold og tvang og sørge for at kontrakter blir overholdt.

Resten, fra fengsler og helsevesen til skole, bør overlates til markedet. (Brennan slutter seg til en variant som forsøker å kombinere troen på markedet med vektlegging av sosial rettferdighet – han beskriver sin posisjon her.)

Det er vanskelig å elske libertarianismen. Men nettopp fordi libertarianere er dypt skeptiske til politisk autoritet, blir de i stand til å stille spørsmål ved ting vi tar for gitt.

I Against Democracy vender Brennan det libertarianske artilleriet mot demokratiet. Ifølge Brennan er demokratiet et middel til å oppnå velstand og sosial rettferdighet. Han har lite til overs for høytsvevende ideer om at demokratiet er en styreform som symboliserer at alle borgerne er frie og like eller at demokratiet gjør oss bedre.

Demokratiet, skriver han, er en hammer, ikke et dikt. Det bør måles på resultatene det oppnår, ikke hva vi føler at det uttrykker.

Men demokratiet har et problem, og det er oss – velgerne.

Valg i moderne demokratier er ment å gjøre to ting: uttrykke folkets vilje gjennom flertallsstyret og å ansvarliggjøre politikerne ved å gi dem fornyet tillit eller frata dem makten. For at demokratiet skal fungere, krever det at vi baserer oss på relevant informasjon og velbegrunnede oppfatninger når vi skal stemme ved valg. Hvis ikke er det vanskelig å se for seg at stemmegivningen vår er basert på en fornuftig vurdering av jobben politikerne har gjort i løpet av perioden eller av de mulige konsekvensene av politikken de foreslår for den nye perioden.

Vi er ikke i stand til å vurdere politikernes påvirkning på vår egen velferd.

Med en halvt nerdete, halvt spydig distinksjon, klassifiserer Brennan velgerne som enten hobbiter eller hooligans: de første bryr seg ikke noe særlig om politikk, men stemmer fordi de føler at de bør; de andre slutter helhjertet opp om linjen til sitt utkårede parti, uavhengig av om den er fornuftig eller ikke. Her knytter han an til en bred strømning i internasjonal statsvitenskap.

I boken Democracy for Realists, som fikk mye oppmerksomhet i fjor (her hjemme i en anmeldelse av Øyvind Østerud i Aftenposten), oppsummerer statsviterne Achen og Bartels flere årtier med kvantitativ forskning på velgernes politiske innsikt. Resultatene er slående.

Vi vet knapt nok hva partiene står for.

Vi er ikke i stand til å vurdere politikernes påvirkning på vår egen velferd eller tilstanden i økonomien. Alt fra haiangrep til tørke kan påvirke hvem som ender opp med et presidentembete eller flertall i parlamentet – uavhengig av om tørken er blitt godt eller dårlig håndtert av myndighetene. I tillegg har vi for dårlig hukommelse til å stille politikerne til ansvar for dårlig økonomisk politikk. Valgresultatene påvirkes bare av den økonomiske tilstanden de siste få månedene før valget – en i beste fall upresis måte å vurdere politikken på.

Achen og Bartels dokumenterer at mer kunnskap om pågående politiske debatter og aktive partier gjør oss dårligere til å håndtere informasjon om politikk. Under Bill Clintons presidentperiode trodde de fleste republikanere at underskuddet på statsbudsjettet vokste, selv om det i virkeligheten sank betraktelig. Mer informerte republikanske velgere, var vesentlig mer tilbøyelige til å tro at det hadde vokst enn dem som ikke brydde seg noe særlig.

Vi er med andre ord ikke bare uvitende; vi tar systematisk feil.

Mer velinformerte velgere tok med andre ord oftere feil enn andre, og brukte kunnskapen til å rettferdiggjøre synet til de partiene de selv stemmer på. Som Brennan skriver: det å engasjere seg i politikk har en tendens til å gjøre hobbiter til hooligans.

De fleste av oss er hobbiter. Vi vet knapt nok hva partiene står for. Bare 35,9% av norske velgere oppga å ha lest noen partiprogrammer i 2005, mens 19,6% hadde «kikket på» dem. Partiprogrammene er ikke en spesielt pålitelig veiviser til hvilken politikk som vil føres – bare sammenlikn Fremskrittspartiets partiprogram med regjeringens samferdselspolitikk – men en velger som ikke engang har lest et partiprogram, vet neppe nok om partienes politiske profil til å ta en informert beslutning ved valgurnene.

Samtidig har de færreste den forståelsen av økonomi, samfunnsvitenskap eller samfunnsforhold som trengs for foreta gode og velbegrunnede vurderinger av viktige politiske spørsmål. Som Bryan Caplan viser i The Myth of the Rational Voter, har amerikanske velgere for eksempel systematisk feilaktige oppfatninger bl.a. om hvordan økonomien fungerer og hva innvandring gjør med økonomien. Det er få grunner til å tro at vi er annerledes. Hvordan skal vi da kunne velge ut partier som kan håndtere samfunnsutfordringene vi står overfor?

Bør den som ikke vet bidra til å ta politiske beslutninger?

Ikke dermed sagt at vi vet hvilke utfordringer vi står overfor. Ipsos-Moris Ignorance Index viser at europeiske velgere, norske inkludert, har systematisk feilaktige oppfatninger om en rekke sentrale samfunnsforhold. blant annet hvor mange muslimer som bor i landet deres (vi tror andelen er omtrent fire ganger så stor som den faktisk er), hvordan velstanden er fordelt (vi tror den er likere fordelt enn den er) og hvor stor andel av statsbudsjettet som brukes på helseutgifter (vi tror det er en større utgiftspost enn den er).

Vi er med andre ord ikke bare uvitende; vi tar systematisk feil. Ta testen selv – jeg har gjort det, og jeg rødmer fremdeles over hvor lite jeg visste.

Uretten i demokratiet

Bør den som ikke vet bidra til å ta politiske beslutninger? Det er usannsynlig at britene visste hva de gjorde da de stemte for Brexit, at tyrkerne visste hva de gjorde da de stemte for å utvide Erdogans makt 16. april, eller at vi vil vite hva vi gjør når vi går til urnene 11. september.

Alle tre er valg med potensielt store konsekvenser for andre menneskers muligheter, helse, frihet og til og med liv. Tanken på at de kan bli avgjort av velgere som verken kan eller vil forstå hva de innebærer, kan sette en støkk i selv den mest overbeviste demokrat.

Den tiltalte blir offer for juryens inkompetanse og uvitenhet.

Skepsis til demokratiet har vært en del av filosofien siden antikken. I Staten kritiserer Platon demokratiet for å være vankelmodig, dekadent og uvitende. Løsningen han foreslår består i å la en kaste av filosofkonger styre staten. Hvem de er, avgjøres gjennom en lang og møysommelig utdanningsprosess hvor de oppnår innsikt i statsmannskunst, filosofi, matematikk og vitenskap. Ideen er at det å besitte kunnskap gir et krav på politisk makt.

Brennan avviser at det å vite mer enn andre gir et sterkere krav på makt. Vi har alle, skriver han, en moralsk rett til å beskyttes mot at viktige beslutninger som berører oss ikke blir tatt på feilaktig, ubegrunnet eller irrasjonelt grunnlag. Hvis velgerne ikke forstår hva de stemmer på, finnes det en urett i hjertet av demokratiet.

Forestill deg at en jury skal ta stilling til om en tiltalt er skyldig i en forbrytelse. Hvis de tar stilling uten å ha vurdert bevismateriale eller fordi de har på følelsen at den tiltalte er skyldig selv om bevisene tyder på det motsatte, begår de åpenbart en urett. Den tiltalte blir offer for juryens inkompetanse og uvitenhet, og har krav på en ny rettssak. Om juryen består av ti eller ti millioner medlemmer, spiller liten rolle.

Hensikten er å begrense innflytelsen irrasjonelle og inkompetente politikere og velgere har.

Det kan umulig være forsvarlig at beslutninger som kan frarøve deg og meg frihet, eiendom og kanskje til og med liv og helse, påvirkes av andres uvitenhet og irrasjonalitet. Er det forsvarlig at folk uten kunnskap om klimaendringer kan ha avgjørende påvirkning på klimapolitikken eller at økonomiske ignoranter får makt over den økonomiske politikken? Hvis du kjøper Brennans argument, er svaret nei – det er galt at de uvitende får bestemme over sine medmennesker, også når innflytelsen til hver enkelt er liten.

Hvorfor ikke epistokrati?

Hvis det finnes en urett i det demokratiske systemet, er det naturlig å spørre hva som kan gjøres for å bøte på den. Brennan konkluderer med vi bør vurdere alternativer til demokratiet. Hans favoritt er det såkalte epistokratiet, et styresett hvor et opplyst mindretall har vesentlig mer innflytelse over politikken enn andre.

Det finnes en rekke mulige former for epistokrati, fra begrensing av stemmeretten til velgere med et minimum av politisk, økonomisk og samfunnsvitenskapelig kunnskap, til å gi brede ekspertpanel myndighet til å nedlegge veto mot politikk de vurderer som skadelig eller kontraproduktiv. Hensikten er å begrense innflytelsen irrasjonelle og inkompetente politikere og velgere har, og dermed beskytte oss mot urett.

Man kan likevel innvende at sosial og politisk likhet har en egenverdi.

En epistokratisk styreform innebærer at skillet mellom de velinformerte og andre blir større, siden de første vil få langt større innflytelse over politikken. Det trenger ikke å gå på bekostning av velferden til de mindre informerte. Som Brennan påpeker, stemmer de fleste velgere ut fra hva de mener er til det felles beste, og høyt utdannete bryr seg ofte mer om sosial rettferdighet enn andre.

Man kan likevel innvende at sosial og politisk likhet har en egenverdi, og at det er verdt å leve med den uretten allmenn stemmerett kan innebære dersom det er den beste måten å sikre et akseptabelt nivå av likhet på.

Å innføre epistokrati kan også sette sammenhengskraften og tilliten i samfunnet på spill – et poeng Brennan selv framhever. Et av forslagene i Against Democracy går ut på å etablere et opplyst «vokterråd», som har myndighet til å nedlegge det Brennan kaller et «epistokratisk veto». Innenfor denne modellen fungerer demokratiske valg som normalt, men en gruppe eksperter kan nedlegge veto mot politiske vedtak de vurderer som umoralske, skadelige eller kontraproduktive.

Resultatet er at politikken blir bedre enn den ville ha vært dersom velgerne fulgte med.

Hensikten med et epistokratisk veto er å forhindre at dårlige ideer omsettes i skadelig politikk. Det høres forlokkende ut. Samtidig kan det føre til mistillit og ustabilitet dersom grupper av velgere opplever at politikk de ønsker gang på gang stanses av ekspertgrupper.

I Norge, for eksempel, er det de med lavest utdanning som føler seg minst representert i det politiske systemet, og et epistokratisk vokterråd vil neppe gjøre saken bedre. Det kan føre til politisk ustabilitet og gjøre dem som føler seg ekskludert, til lett bytte for folkeforførere. Hvis en av statens oppgaver er å sørge for et politisk stabilt samfunn, kan det være en grunn til å sky unna epistokratiet.

Garbage in, garbage out?

Argumentet i Against Democracy bygger på en enkel ide: jo dummere velgerne er, jo dårligere blir politikken. I en artikkel fra 2014 bruker statsviterne Scott Ashworth og Ethan Bueno de Mesquita spillteoretiske modeller for å bestride denne antakelsen. De viser at det å gjøre velgerne dårligere informert eller mindre rasjonelle, kan føre til at politikken blir bedre.

I modellene deres baserer informerte velgere seg på hva politikere har gjort når de skal bestemme seg for å stemme på dem på nytt. En strategisk politiker kan da lure velgerne ved å føre en annen politikk enn hun egentlig ønsker i sin første periode, for så å endre politikk etter å ha sikret seg gjenvalg. Da får velgerne politikken de vil ha først, men noe helt annet – og dårligere – i andre regjeringsperiode.

Når ingen ser hva du gjør, kan du ikke lure dem ved å ikle deg en maske.

Uinformerte velgere er vanskeligere å lure i Ashworth og de Mesquitas modeller. De stemmer ut fra hvordan de vurderer sin egen velferd, uavhengig av om politikken faktisk har påvirket livet deres eller ei. I en slik situasjon tvinges politikere som vil vinne mer enn ett valg, til å føre en politikk som kommer flest mulig til gode, siden det er det eneste velgerne bryr seg om.

Resultatet er at politikken blir bedre enn den ville ha vært dersom velgerne fulgte med. Når ingen ser hva du gjør, kan du ikke lure dem ved å ikle deg en maske.

Dette er teoretiske resultater, ikke empiriske funn. Modellene gir et forenklet bilde av forholdet mellom politikere og velgere, for eksempel ved å ikke åpne for at politikere kan ansvarliggjøres på andre måter enn ved valg. Poenget er at Ashworth og de Mesquitas modeller viser at vi ikke kan ta en direkte sammenheng mellom velgernes rasjonalitet, og hva slags politikk som føres i et samfunn, for gitt.

Det er vanskelige spørsmål, men det er spørsmål realistiske demokrater bør stille.

Det er ikke så klart som man skulle tro at prinsippet garbage in, garbage out gjelder for demokratiet. Det betyr ikke at Against Democracy ikke reiser en rekke spørsmål. Bør vi innføre en form for epistokratisk vetorett eller er det nok at et kunnskapsrikt embetsverk bidrar i politikkutformingen? I hvor stor grad kan politikken begrenses av vitenskapelig kunnskap uten at det går på bekostning av stabiliteten og tilliten i samfunnet?

Er det moralsk forsvarlig å avholde folkeavstemninger dersom de fleste velgere er ute av stand til å vurdere alternativene de skal ta stilling til? Det er vanskelige spørsmål, men det er spørsmål realistiske demokrater bør stille.