Historien om en amerikansk hauk

Da Obama ble innsatt som USAs president i 2009 gikk det en bølge av fremtidsoptimisme gjennom store deler av verden. Med en plattform som lovet forandring og ny tenkning rundt etablerte innenriks- og utenrikspolitiske sannheter, vekket Obama håp i alt fra apatiske amerikanere til undertrykte egyptere.

Siden har entusiasmen bleknet betraktelig. Flere og flere ser nå Obamas politiske ettermæle som skuffende eller problematisk. Særlig skriker et utall eskalerte kriger, kontroversielle intervensjoner og utbredt dronekrigføring etter kritisk evaluering.

I en ny selvbiografi skriver Obamas tidligere utenrikspolitiske rådgiver, Ben Rhodes, om Det hvite hus Obama regjerte over generelt, og hans utenrikspolitikk spesielt. Til tross for Rhodes beste forsøk, kommer hverken han eller Obama godt ut av det.

Idealist eller realist?

I The World As It Is hevder Rhodes at han var en idealist før han gikk inn i Obama-administrasjonen. Angrepet den 21. September 2001 hadde motivert patrioten i ham til offentlig tjeneste, men Irak-krigen etterlot ham skeptisk til amerikansk militærmakt, og landets evne til å forme verden i sitt bilde.

Han sluttet seg raskt til Obamas valg-kampanje i 2007, og i løpet av åtte år i Det hvite hus bygget han seg en imponerende utenrikspolitisk portefølje. Blant annet var Rhodes ansvarlig for oppmykningen av USAs blokade av Cuba, så vel som å ha en rådgivende finger med i nær alle viktige verdenshendelser under Obama.

Likevel tar det ikke lang tid før idealisten i Rhodes, må tre til side for realisten. I teorien skulle man tro dette vil bety interessant lesning: Å få beskrevet Rhodes utviklingsbane fra ung idealist til verdensvant realist kunne gjort for fengende lesning.

Det er også slik Rhodes forsøker å fortelle sin egen historie, nemlig ved å fokusere på skillet mellom hvordan verden burde være og hvordan verden er. Men snarere enn noen pasifist fremstår Rhodes fra dag én i Det hvite hus som administrasjonens fremste intervensjonshisser og hauk – kanskje slått av tidligere FN-ambassadør Samantha Power.

Hva han ikke sier

Særlig er det den grelle virkeligheten bak betegnelsen utenrikspolitisk realist som slår en i The World As It Is. Under Obama fortsatte, og utvidet, USA sin krigføring i en rekke deler av verden. Rhodes manglende evne å kritisk evaluere denne politikken og hans rolle i den er en gjennomgående svakhet ved boken.

En av de store kritikkene mot Obamas utenrikspolitikk var hvordan han fortsatte med, og utvidet bruken av droner til krigføring i Midtøsten. Som blant annet Andrew Cockburn har forklart i Kill Chain er dronene svært upresise og et terroriserende element i livene til innbyggere i eksempelvis Jemen, Irak og Afghanistan. Det er blant annet rapportert om utvikling av PTSD i befolkningene som daglig lever under summingen til dronene.

Man skulle tro Rhodes ville ha et godt forsvar på lur i sin egen gjenfortelling av hans virke som utenriksrådgiver i en tid hvor bruken av slike droner skjøt i været. Snarere kommer bokens så og si eneste kommentar om tematikken som en vits fortalt til Obama: «Jeg er lei av å være fyren som forsvarer droner.»

Han nevner ikke bruddene på det folkerettslige mandatet til intervensjonen, da man gikk fra å sikre sivile mot folkemord til å fasilitere et regimeskifte i landet.

Det er heller ikke særlig refleksjon rundt krigen i Libya og hvordan den endte. Snarere får man som leser servert betraktninger som denne, signert Obama: «I Libya gikk alt etter planen – vi reddet tusener av liv, ingen av våre egne døde og vi fikk fjernet en diktator med hundrevis av amerikanere på samvittigheten.»

Det er, for å si det mildt, skuffende at en så alvorlig sak ikke møter mer selvrefleksjon enn den gjør i Rhodes bok. Rhodes skriver om de humanitære årsakene til å tre inn i konflikten, og drøfter fordelene og ulempene ved skarp krigføring. Likevel er alltid konklusjonen hans, om denne og andre konflikter, at man må intervenere. Han nevner ikke bruddene på det folkerettslige mandatet til intervensjonen, da man gikk fra å sikre sivile mot folkemord til å fasilitere et regimeskifte i landet. Ei heller vier han sideplass til hvordan dagens situasjon i Libya – som nå rives i stykker av borgerkrig – kunne vært unngått.

Samtidig forsøker Rhodes å selge Obama-administrasjonen som en annerledes administrasjon. En som holdt pressen oppdatert og alltid var på banen med den korrekte infoen om hva som skjedde i verden. Men som journalisten som avslørte My Lai-massakren under Vietnamkrigen, Seymour Hersh, skriver i sin selvbiografi Reporter var Obama-administrasjonen akkurat som alle tidligere administrasjoner: vanskelig å forholde seg til, glade i å holde hemmeligheter og lite villige til å møte journalister på deres premisser.

I en rekke saker for The London Review of Books avslørte også Hersh utbredt bruk av desinformasjon og løgn i dagene etter attentatet på Osama Bin Laden. Oppførsel han mener var betegnende for Obamas, så vel som tidligere presidenters administrasjoner.

 

Mangelfull innenriks

Rhodes manglende kritiske evaluering av politikken til Obama, strekker seg også til de få tilfellene hvor han diskuterer innenrikspolitikk.

Obamas Republikanske kritikere kan man si mye om, men Rhodes ser seg i stor grad blind på Fox News, rasister og fundamentalistiske Tea Party-medlemmer. Obamas politikk møtte i mange tilfeller kritikk fra flere hold, men dette er ikke inntrykket man vil sitte igjen med etter å ha lest Rhodes. I hans gjenfortelling var alltid kritikken enten irrasjonell, rasistisk eller vanvittig – om ikke alle tre på samme tid. Det gjør for lite interessant lesning.

Når han omtaler alle skandalene rundt demokratene og primærvalget i 2016, henviser han vagt til en konspirasjon ledet av Russland og Julian Assange. Bernie Sanders nevnes én gang, og grasrot-motstanden mot Hillary Clinton ties ihjel.

Den totale mangelen på anerkjennelse av enhver kritikk bygger under bildet av en Obama-administrasjon, og bestående garde i Demokratene, som uten bakkekontakt.

Det er ikke å forvente at Rhodes skal dømme administrasjonen han selv var en del av for hardt. Spesielt ikke med tanke på hvor kort tid det er siden han forlot Det hvite hus. Men den totale mangelen på anerkjennelse av enhver kritikk bygger under bildet av en Obama-administrasjon, og bestående garde i Demokratene, som uten bakkekontakt.

Veier ikke opp

Det er mye av interesse å finne i Rhodes bok, særlig for dem som ønsker et bilde av hvordan Det hvite hus tikker og går. Rhodes skriver godt – noe som er å forvente med tanke på hans åtte år som taleskriver – og materien han skriver om er iboende spennende.

Likevel er det en frustrerende bok å lese. Obamas utenrikspolitiske ettermæle er alt annet en uproblematisk. Man skulle derfor tro at hans fremste utenrikspolitiske rådgiver, i intet mindre enn sine egen selvbiografi, ville komme med et solid forsvar av sitt eget politiske virke.

Et slikt forsvar får man ikke, og det er svært skuffende. The World As It Is hadde på ingen måte trengt å være noe mea culpa ment for å tilfredsstille den Obama-kritiske leser. Et ærlig forsøk på å imøtegå kritikk hadde vært nok fra Rhodes side. Når han likevel velger å unngå, bortfeie og le av sine kritikere mister boken mye av sin hypotetiske relevans.

Den kritiske re-evalueringen av Obamas tid i Det hvite hus har pågått lenge. En ærlig evaluering fra innsiden hadde vært kjærkommet, men på det må man nok vente lenge.