Hvem skal pleie landet?

Sykepleieren Cathrine Krøger tok nylig et hardt oppgjør med akademiseringen av sykepleierstudiet i avisen Khrono. Akademiseringen turer frem uten at noen stiller spørsmål ved om den er et gode, sier Krøger. Sykepleierne som kommer ut på andre siden er gode på kritisk tenkning og teori, men er dårlig forberedt på den praktiske hverdagen som sykepleier.

Goodhart går i rette med et moderne samfunn han opplever som altfor opptatt av akademiske kvalifikasjoner og teoretisk kunnskap

Hadde David Goodhart vært norsk hadde trolig Krøger vært intervjuet i hans nye bok Head, Hand, Heart. I boken går Goodhart i rette med et moderne samfunn han opplever som altfor opptatt av akademiske kvalifikasjoner og teoretisk kunnskap. Og at dette går på bekostning av praktiske ferdigheter og emosjonell intelligens.

Hvordan ble disse verdiene dominerende, vil de fortsette å være det i fremtiden og hva skjer med alle dem som ikke kan leve opp til standardene satt av et samfunn som holder høyere utdanning over alt annet?

Somewheres og anywheres

Goodhart har tidligere skrevet om trender som har drevet de store politiske splittelsene det siste tiåret. I The Road to Somewhere beskrev han hvordan det britiske samfunnet var blitt delt i somewheres og anywheres. De første er gjerne høyt utdannede byboere med multikulturelle verdier som trives på kryss av landegrenser. De siste er gjerne mer stedbundne mennesker med lavere utdannelse som verdsetter tradisjonelle verdier.

Denne gangen spør han hvordan somewheres og deres verdier fikk hegemonisk oppslutning

I Head, Hand, Heart følger han i det samme sporet. Denne gangen spør han imidlertid hvordan somewheres og deres foretrukne verdier fikk hegemonisk oppslutning i det moderne samfunnet, på bekostning av alle andre.

Goodhart favner bredt i sin søken etter svar. Ikke bare er Head, Hand, Heart en undersøkelse av den profesjonelle klassen og deres etos, men også en undersøkelse av meritokratiet, hvordan det står til med yrkesutdannelsene, hvorfor vi står overfor en mangel på omsorgsarbeidere og hvordan fremtidens arbeidsmarked vil se ut.

Hjernen tar ledelsen

I fordums tider sto praktiske ferdigheter høyt i kurs. I USA og Storbritannia, som er landene Goodhart vier mest oppmerksomhet, var det mulig å si seg ferdig utdannet etter ungdomsskole eller videregående, men likevel få seg en realt betalt jobb. Denne trengte ikke nødvendigvis å være i et klassisk yrke som fagarbeider, men også lavere på rangstigen i banker, aviser og lignende. Det var jevnt over langt flere muligheter for de uten høyere utdannelse.

Så skjedde det noe. Globalisering og økt arbeidsinnvandring gjorde at det ble færre av de godt betalte jobbene hvor utdanningskravet ikke var så høyt. De tradisjonelle jobbene som alltid hadde krevd høy utdannelse ble det flere av, men samtidig ble stillinger som tidligere ikke hadde noe slikt krav akademisert. Man kunne for eksempel tidligere sertifiseres som advokat uten å studere jus i USA, men dette ble det slutt på. Tilsvarende ble det krevd høyere utdannelse for å gå inn i yrker som sykepleier eller omsorgsarbeider.

Alt er imidlertid ikke fryd og gammen hos de høyt utdannede

Samtidig skjedde det noe i omsorgsyrkene. Tidligere hadde disse så å si vært den eneste karriereveien for kvinner, men i takt med kvinnesaksseiere i forrige århundre ble resten av arbeidslivet også åpnet for kvinner. Dette er utvilsomt en seier, men som Goodhart skriver, har det samtidig ført til en krise i omsorgstjenestene. Der man før kunne stole på en jevn strøm av kvinnelige omsorgsarbeidere, som ikke hadde noe annet sted å gå, sliter man i dag med en økende underbemanning.

For mye hjerne?

Siden 70-tallet har et sterkt meritokratisk ideal drevet frem av den nye middelklassen av yrkesprofesjonelle blitt dominerende. De mest kvalifiserte burde ikke bare vinne frem i ansettelsesprosesser, men også ta styringen i samfunnet. Som Goodhart skriver, kan man se utslaget av dette i dag i nasjonale parlamenter og regjeringer hvor folkevalgte representanter uten høyere utdannelse nærmest er fraværende.

I takt med at akademiske grader ble veien til suksess, stagnerte lønningene i yrker som var mer praktisk rettet. Samtidig sank den sosiale statusen til yrker det tidligere var knyttet stolthet til. Som Goodhart skriver svarer de fleste yrkesarbeidere i dag at de fortsatt er stolte over yrket sitt, men at de ikke vil at deres barn skal følge i deres fotspor. Barna deres svarer med å i tiltakende grad falle ut av arbeidslivet, da det å ikke lykkes akademisk i stadig større grad er ensbetydende med å henvises til «taperklassen» i samfunnet.

Alt er imidlertid ikke fryd og gammen hos de høyt utdannede. Mye tyder på at det er for mange som tar akademiske grader i USA og Storbritannia, i hvert fall ikke riktige grader, og at arbeidsmarkedet er mettet. Flere og flere må ta til takke med stillinger som ikke svarer til utdannelsesnivået deres, og som Goodhart viser, er den økonomiske gevinsten ved å ta høyere utdannelse synkende eller negativ for mange.

Uro og opprør

Historien Goodhart forteller er nok kjent for de fleste som har lest én eller flere av de senere års bøker som berører kritikk av meritokratiet eller statusfallet til de praktiske yrker. Bøker som Michael Sandels The Tyranny of Merit og Jonas Blas’ Hvem skal bygge landet? forteller mer eller mindre den samme historien.

De mest livlige aspektene i boken er de hvor Goodhart ser fremover og på de politiske følgene av utviklingen han beskriver

Goodharts bok er mer vidtfavnende enn noen av disse, og antallet tema Goodhart skriver om gjør at han må pakke mye informasjon på hver side. Boken en kompakt og litt tørr affære for leseren. Boken er fylt til randen av henvisninger til forskning og sekundærlitteratur. Som en følge lider den under et tørt og formålsrettet språk. Det er ikke noe kunstferdig ved formidlingen til Goodhart og ved mindre man finner bokens tematikk særlig spennende er det lett å miste interessen.

De mest livlige aspektene i boken er de hvor Goodhart ser fremover og på de politiske følgene av utviklingen han beskriver. Som Sandel også påpeker i sin bok, så er det økte skillet mellom de utdannede og de uutdannede blitt et fremtredende skille politisk. Blant annet var dette særlig tydelig i Brexit-avstemningen og valget av Trump. Goodhart spår stadig flere populistiske opprør om ikke skillet blir mindre.

Goodhart ønsker å kaste om på hva vi verdsetter i samfunnet

Samtidig spår han at teknologisk utvikling kanskje vil løse problemet av seg selv. Mange av yrkene som krever akademisk utdannelse er utsatt for automatisering, noe omsorgsyrker og mye praktisk arbeid ikke er i tilsvarende grad. Det er imidlertid ingen automatikk i at tiden vil løse problemet, da det vil kreve bedre lønns og arbeidsforhold for å rekruttere flere kvinner og menn til disse yrkene. Alternativet er en lignende situasjon som i dag, bare med den forskjell at flere havner i dårligere betalte jobber, mens en stadig mindre elite høster gevinsten av automatiseringen.

En fremtid for alle

En slik fremtid er selvfølgelig ikke å ønske. Dagens situasjon er heller ikke tilstrekkelig. At de uten høyere utdannelse stemples som lavstatus av selg selv og samfunnet, samt stadig møter dårligere yrkesutsikter er ikke noe vi kan vedkjenne oss som et moderne, demokratisk samfunn. Tilsvarende er det ikke bærekraftig at flere og flere bruker lang tid på utdannelse og tar store studielån, bare for å havne i jobber hvor utdannelsen er overflødig og til en lønn som knapt står til å betjene studielånet.

Goodhart ønsker å kaste om på hva vi verdsetter i samfunnet. Yrkesutdannelser må finansieres bedre og de må synliggjøres. Det må bli økonomisk og forholdsmessig bedre å velge ikke-akademiske yrker, og vi som samfunn må ta et oppgjør med tidsånden som holder den meritokratiske akademikeren som det absolutte livsidealet.

Et samfunn som gjør flere ulike livsveier og yrkesløp både mulige og attraktive, er et bedre samfunn enn et hvor én livsvei er den eneste rette.