Et hverdagsfeministisk manifest

Chimanda Ngozi Adichies siste bok er en tynn liten lefse som i brevs form gir en venninne råd om feministisk oppdragelse. Den prisbelønte Adichie fra Nigeria gjestet nylig Norge, og ble bokbadet for et fullsatt Litteraturhus. Hun har gitt ut en rekke romaner etter at hun som nittenåring dro til USA for å studere. Essayet og TED-talen «Vi burde alle være feminister» er delvis inkorporert i Beyonces låt «Flawless».

Kunnskap om matlaging er ikke forhåndsinnstallert i en vagina.

Boken «Kjære Ijeawele» er utformet som femten råd til hvordan venninnen Iljeawele kan oppdra sin nyfødte datter Chizalum. Adichie skriver i en enkel og hverdagslig form om viktige likestillingsspørsmål – alt fra kjønnsroller, utseendepress og språkbruk til viktigheten av å lese bøker. Selv om konteksten i denne boken er en oppvekst i Nigeria, og dermed gir innsikt i likestillingsdebatten der, vil svært mange av temaene være kjente også her til lands. Mange av utfordringene og løsningene skrider over landegrensene, og gir en global felleskapsfølelse.

 

Folkelig og pragmatisk

Slik sett er heller ikke problemstillingene eller refleksjonene nye, men temaene forklares med praktiske og konkrete eksempler fra hverdagen. Et eksempel er dette sitatet: «Kunnskap om matlaging er ikke forhåndsinnstallert i en vagina. Matlaging er noe man lærer.»

Bokens styrke ligger i at den er strippet for akademiske og litterære referanser, og gjør at man ikke trenger studiepoeng i kjønnsforskning for å oppleve boka som nyttig.
Adichie er opptatt av en feminisme uten firkantede regler meislet i stein. Kontekst betyr alt.

Enhver jente og kvinne skal tenke: Jeg betyr noe. Punktum.

Videre er Adichie opptatt av hvordan vi snakker om likestilling. Hun råder venninnen til å bruke et enkelt språk: «Vi feminister kan ofte bli for sjargongpreget, og sjargong kan ofte føles for abstrakt. Ikke bare sett merkelappen kjønnsdiskriminerende på noe – fortell henne hva det er, og fortell henne hva som ville ha gjort at det ikke var det.»

Utgangspunktet hennes er det hun kaller to «feministverktøy» som hun ser alle fenomener gjennom. Det første er det ubøyelige premisset at enhver jente og kvinne skal tenke: Jeg betyr noe. Punktum. Ikke avhengig av hvis, eller gitt at, men punktum. Jeg betyr noe.

 

God oppskrift

Det andre premisset er et velkjent feministisk verktøy: Kan du snu opp ned på X og få det samme resultatet uavhengig av kjønn? Adichie forklarer dette via problemstillingen om hvorvidt det vil være en feministisk respons å forlate en utro partner. Her er poenget hennes at det kan være vel så feministisk å tilgi, så fremt det hadde vært like aktuelt for den andre å tilgi dersom situasjonen hadde vært motsatt. Hun begrunner dette med at valget da ikke er betinget av ulikhet mellom kjønnene.

Rådene tjener vel så mye til bevisstgjøring om strukturer i samfunnet som konkrete oppdragelsesverktøy.

Et annet eksempel er dette: «Hvis man kritiserer X hos kvinner, men ikke kritiserer X hos menn, har man ikke et problem med X – da har man et problem med kvinner.»

Forslagene har hvert sitt kapittel som utdyper rådene til den nybakte moren. Kapitteltitlene utgjør et manifest i seg selv, og er verdt å gjengi:

1. Vær et helt menneske. Morsrollen er en praktfull gave, men ikke definer deg gjennom morsrollen alene.

2. Gjør det sammen.

3. Lær henne at kjønnsroller er fullstendig tullete. Si aldri til henne at hun skal gjøre noe eller ikke gjøre noe «fordi du er jente».

4. Vær på vakt mot feminisme light. Det er forestillingen om betinget likhet for kvinner.

5. Lær Chizalum å lese. Lær henne å elske bøker.

6. Lær henne å stille spørsmål ved språkbruk.

7. Snakk aldri om ekteskap som en prestasjon.

8. Lær henne å motsette seg forventningene om å behage.

 

 

 

9. Bidra til Chizalums identitetsfølelse.

10. Vær påpasselig med hvordan du forholder deg til henne og utseende hennes.

11. Lær henne å stille spørsmål ved vår kulturs selektive bruk av biologi som «årsaken» til sosiale normer.

12. Snakk med henne om sex, og begynn tidlig med det. Det blir sikkert litt rart, men det er nødvendig.

13. Romantikk vil oppstå, så vær beredt. Gi henne fra tidlig av et språk til ikke bare å snakke om sex, men om kjærlighet.

14. Når du lærer henne om undertrykking, pass på å ikke gjøre de undertrykkede til helgener. Helgenstatus er ikke en forutsetning for verdighet.

15. Lær henne om forskjeller. Gjør forskjeller vanlig. Gjør forskjeller til normalen. Lær henne til å ikke gjøre forskjeller til et spørsmål om verdi.

 

For begge kjønn

Først og fremst handler boka om å prøve. Prøve å følge rådene, prøve å rydde opp i alle forventninger et jentebarn møter i oppveksten. Adichie skrev brevet da hun selv ikke hadde barn, og skriver i forordet at det å oppdra barn er langt mer komplekst enn hun hadde sett for seg – men at det alltid nytter å prøve å få en bedre verden for både menn og kvinner.

Også gutter trenger en oppdragelse fylt av bøker.

Det er det vanskelig å si seg uenig i. Rådene tjener vel så mye til bevisstgjøring om strukturer i samfunnet som konkrete oppdragelsesverktøy.

Selv om boken er utformet med tanke på en mors relasjon til sin datter, er den svært matnyttig for både fedre og mødre – uavhengig av barnets kjønn. Dette er en bok som lett kan deles ut på helsestasjoner til nybakte foreldre verden over. Også gutter trenger en oppdragelse fylt av bøker, fedre som tar omsorgsoppgaver, motstand mot kjønnsroller og språk for å snakke om grenser, sex og kjærlighet. Adichies insistering på kvinners likeverd og strukturene som truer likestilling, er vel så viktig kunnskap for fremtidens menn.

 

Kokebok for menn med makt?

Kanskje kan en oppdragelse for begge kjønn med utgangspunkt i disse rådene også være et konstruktivt bidrag til den lange kampen mot seksuell trakassering? Den kampen slutter nemlig ikke om #metoo-kampanjen avtar. Hvis menn i maktposisjoner hadde lært seg en brøkdel av innsikten i Adichies feministverktøy, hadde vi i hvert fall kommet et stykke lenger.

Ville jeg akseptert at noen tok seg til rette på min kropp?

Da kunne disse maktpersonene ha stilt seg selv spørsmålene: Kan jeg snu opp ned på X og få det samme resultatet uavhengig av kjønn? Ville jeg akseptert at noen tok seg til rette på min kropp? Ville jeg godtatt at «det bare er sånn» dersom noen tråkket over mine grenser?