Hvordan ble nerdenes hevn synonymt med fascisme og raserenhet?
Martin Gedde-Dahl sa det godt da han i Morgenbladet på sensommeren slo fast at «få tenkte at ekte nazisme kunne oppstå bak røykteppet av ironiske holocaustvitser». I 2016 ble det smertelig klart at det var akkurat det som hadde skjedd i USA.
Hvordan endte tidligere South Park-entusiaster opp som voldsmenn og fanebærere i ultrarasistiske fakkeltog?
På en bølge av hvitt raseri fosset Donald Trump inn i Det hvite hus, godt hjulpet av en fortropp av internettroll som frem til da hadde vært lite kjent.
The alt-right, som de ble kjent som, var derimot gjenkjennelige for alle med fartstid på internett. For de som nå feiret, hyllet og «sieg heil»-et Trump, hadde tidligere vært de mest grenseoverskridende, men antatt harmløse, medlemmene av diverse nettforumer.
Ved å vitse om tabubelagte emner flyttet de grensene for hva som akseptabelt.
Hvordan endte de som tidligere var tabubrytende South Park-entusiaster, opp som voldsmenn og fanebærere i ultrarasistiske fakkeltog?
I boken «Kill All Normies» sporer den amerikanske forfatteren Angela Nagle utviklingen til den nye amerikanske høyre-bevegelsen fra gutterommet til tragedien i Charlottesville.
Sølibat og raserenhet
Fra utsiden fremstår the alt-right som én koordinert bevegelse, men dette er langt fra realiteten. I virkeligheten er bevegelsen et sammensurium av forskjellige grupper med et hovedskille mellom the alt-light og the alt-right.
The alt-right er de som etter Trumps seier i større og større grad har inntatt rollen som lisensbetalende nazister. Ledet av Richard Spencer ble de rundt valget filmet mens de samlet ropte «Hail Trump, hail our people, hail victory!»
Det er med andre ord ikke tvil om hvor de står i det politiske terrenget.
The alt-light omfatter på sin side alt fra det famøse nettstedet Breitbart, provokatøren Milo Yiannopoulos, Vice-grunnleggeren Gavin McInnes og en rekke mer eller mindre seriøse aktører. Disse er langt fra så ideologiske som navnebrødrene i the alt-right. De er i større grad tradisjonelle nettroll som sprer falske nyheter og provoserer for provokasjonens skyld.
Det eneste som knytter the alt-right sammen med the alt-light, er øyensynlig Trump og en ekstremt grenseoverskridende humor kultivert frem over tiår i forumer som 4chan og Reddit.
Sekstiåttere og the alt-right
Humoren – eller mangelen på den alt etter hvem man spør – er sentral i fortellingen om the alt-right/light. Ved å vitse om tabubelagte emner flyttet de grensene for hva som akseptabelt, og sakte, men sikkert ble det utenkelige normalisert.
Nagle knytter den grenseoverskridende humoren til 1960-tallets motkultur. På 1960-tallet utfordret subkulturer som hippier, aktivister og andre samfunnets etablerte oppfatninger.
Det samme gjør miljøene på nett i dag – men i motsetning til under opprøret på 1960-tallet, går det i dag sport i å skyve grensene så langt som overhodet mulig.
Grensene utfordres både fra høyre, ved the alt-right/light, og fra venstre, gjennom miljøet på nettsteder som Tumblr og mer tradisjonell Campus-aktivisme.
De vitset ikke om etnisk rensing – de var faktisk nazister.
I og med de to sidenes radikalt forskjellige syn på hvordan den nye politiske hverdagen burde se ut, har de vært fastlåst i en vanvittig kulturkrig i flere år. En kulturkrig man gjerne ikke får med seg ettersom den foregår på nettforumer få kjenner til, men som ifølge Nagle – og som Trumps valgseier har vist – er like viktig og innflytelsesrik som tidligere kulturkriger mellom henholdsvis progressive og konservative.
Da alt foregikk på nett, var det lite som skilte ett nettroll fra et annet. Vitsene deres var alltid like drøye, og det var umulig å vite om de mente det de sa eller ei. Når de senere kom fram fra skjermene og gutterommene, viste det seg at noen av dem mente det de skrev. De vitset ikke om etnisk rensing – de var faktisk nazister.
Grensene er flyttet lenger enn noen hadde trodd var mulig.
Det viste seg plutselig at unge vestlige menn var like utsatte for radikalisering som unge muslimske. Når de først kom ut av skapet som fascister, viste de seg svært villige til å kjempe for ideologien i det levende livet. Det være seg gjennom Trumps kampanje eller fascistiske fakkeltog.
The alt-rights mange fraksjoner har, gjennom kulturkrig på nett og radikale politiske standpunkter, på utenkelig kort tid flyttet grensene for hva som er innenfor å diskutere i offentligheten. Og grensene er flyttet lenger enn noen hadde trodd var mulig.
Ikke alltid fienden
De grenseoverskridende miljøene på nett var ikke alltid assosiert med ytre høyre. På et punkt ble de romantisert av venstresiden som forkjempere for et fritt internett og for informasjonsfrihet. Det var i Wikileaks og Anonymus’ gullalder når hacking var det nye kampmidlet mot overvåkningsstater. De var den nye motkulturen som tok opp arven etter 60-tallet.
Men som Nagle skriver, “Det var de hule og falske ideene om grenseoverskridende motkultur som skapte gapet vi nå ser hvor alt er lov. Så lenge det viser forakt for storkulturens verdier og smak finnes det ingen grenser. Disse ideene har latt en subkultur, som nå er avslørt i all sin motbydelighet, bli romantisert av progressive som en anti-hegemonisk kraft.”
For når de som spotter det etablerte viser seg å gå i takt med fascistene, begynner tiden å bli moden for en reorientering. Nagle skriver derfor at man burde vurdere å legge fascinasjonen for motkulturens estetiske grenseoverskridelse på hylla.
En ny dag
Etter Trumps seier forsvant noe av limet som holdt fraksjonene innad i the alt-right sammen. Ledsaget av tragedien i Charlottesville, Milo Yiannopoulos’ og Steve Bannons fall har the alt-right i dag slått retrett. Storsamfunnet har fått øynene opp for hvem de er og hva de er. Som The Smiths synger: «The joke isn’t funny anymore.»
Men dette betyr ikke at ukulturen har forsvunnet. Den har trukket seg tilbake fra den virkelige verden, men på nett fortsetter utviklingen. Og det i stadig høyere tempo.
I Norge blir kommentarfelt og lukkede Facebook-grupper om mulig verre og verre, og i nettforumer avles fortsatt en farlig cocktail av giftig kvinnehat og nihilisme. I USA har denne kombinasjonen ved flere tilfeller har slått direkte ut i skolemassakrer.
Det er lett å tenke at dette ikke kan skje i Norge, men det har faktisk skjedd.
Hvordan stoppe utviklingen? På dette punktet gir Nagle få svar – bare pessimisme. Det beste vi kan håpe på, er at det verste holder seg på nett og ikke slår over i det offentlige. Men som vi har sett i USA, tok det ikke mange år før det utenkelige var realitet.
Det er lett å tenke at dette ikke kan skje i Norge, men det har faktisk skjedd. Anders Behring Breivik ble radikalisert på nett med grusomt resultat.
Man skal passe seg for å legge for mye vekt på ønskene til de som tyr til vold og sjikane. På et punkt mister du retten din til å bli forstått og akseptert av storsamfunnet. Det viser seg likevel at flere land har et enormt problem med fremmedgjorte, unge menn som radikaliseres på nett.
Det er farlig sannhet i uttrykket «innvier du ikke landsbyens unge menn i fellesskapet, brenner de landsbyen ned».
Kommentarer