Det nødvendiges mester

En politisk selvbiografi har ulike funksjoner for ulike lesere. Noen vil komme under huden på hovedpersonen og finne ut mer om mennesket Jens Stoltenberg. Andre vil ha detaljer om hva som egentlig skjedde i for eksempel lederstriden med Jagland eller forhandlingene som ledet frem til det rødgrønne regjeringsprosjektet. En siste gruppe lesere leter etter et politisk prosjekt. Hva er det som binder sammen de mange hundre utspill, vedtak og lover som utgjør et politisk liv?

Han fremstår som vi kjenner ham. Litt stiv, oppmerksom, saklig og kunnskapsrik.

Førstnevnte lesere vil nok bli noe skuffet av Jens Stoltenbergs selvbiografi. Riktignok tar Jens oss med inn i barndommen og forteller om vanskelige samtaler med kona. Mest personlig er kapitlene om søsteren Nini og moren Karen. Men noen dyp selvutlevering er boken ikke. Språket er nøkternt og det ødsles hverken med positive eller negative adjektiver. Det emosjonelle spekteret er avmålt mellom fornøyd og irritert. Personkarakteristikkene er forsiktige. Imidlertid er det mange artige anekdoter der Stoltenberg kommenterer på egen væremåte. «Jeg er ikke god på fest, men kan pumpe folk for kunnskap,» er et eksempel. Han fremstår som vi kjenner ham. Litt stiv, oppmerksom, saklig og kunnskapsrik.

Et moment som det gjøres overraskende lite ut av, er Stoltenbergs tidlige nettverk fra Majorstua AUF, partilaget han gjenstartet med Marianne Røed. Navnene fra dette miljøet kunne vært hentet fra en av listene i den nylig utgitte boken «Makteliten.» Det er hverken uvanlig eller unaturlig at mange fra samme engasjerte ungdomsmiljø får betydningsfulle karrierer, og miljøet rundt Majorstua AUF er markant til stede gjennom hele boken; Rune Bjerke, Espen Barth Eide, Øystein Mæland og Kjetil Try, blant andre. Nettopp derfor er det overraskende at Stoltenberg ikke gir oss noen særlige refleksjoner om hvordan slike miljøer oppfattes eller fungerer.

Fra denne perioden stammer en herlig anekdote om at senere DNB-sjef Rune Bjerke og Stoltenberg i mange år delte samme dress, fordi de var av samme størrelse og aldri trengte den samtidig. Blar man så frem noen hundre sider kommer man til den famøse SMS-en som samme Bjerke sendte til Stoltenberg under finanskrisen. En kommunikasjonsrådgiver ville nok advart mot å ha de to skildringene med i samme bok, men det faktum at Stoltenberg tar med slikt gjør at vi får tillitt til fortellingen. Grunntonen er at rett person til rett tid for sakens skyld, er det viktigste – ikke hvem de måtte kjenne.

Han ser seg nesten alltid som tvunget av nødvendigheter.

Hans syn på kommunikasjonsbransjen er talende i så måte. Selv om kritikken er forsiktig, skriver han at han «misliker denne bransjen mer følelsesmessig enn han egentlig kan forklare rasjonelt». I neste avsnitt får vi grunnen. Den består av de som satte seg selv fremfor partiet. «Enhver får ta sine egne valg, men jeg skulle ønske de hadde valgt å fortsette å jobbe for Arbeiderpartiet. Det er der de egentlig hører hjemme.»

Tvunget til handling
Den andre typen lesere finner mer enn nok pikante og kuriøse detaljer til å komme seg gjennom 560 sider. Knapt noen norsk moderne politisk biografi har klart å levere materiale for nesten fire døgn med konstant nyhetsdekning, slik vi har sett i helgen. VG har slått opp Stoltenbergs vurderinger av avgåtte statsråder. Dagbladet er kritisk til stoltenbergsk parlamentarisme i forkant av Libya-bombingen. DN har fokusert på hans irriterte karakteristikker av «miljøindustrielle komplekset.»

Gerd-Liv Valla og mange andre har vært ute og forsvart seg mot påstander i boken. Den kanskje mest utsatte, Torbjørn Jagland, har forsøkt å heve seg over å kommentere det hele. Det er så man minnes Odd Børretzens sang «Generalene», som på mange måter oppsummerer sjangeren politisk selvbiografi på mesterlig vis.

Slik må det naturligvis være. Stoltenberg har vært i de aller fleste av de viktigste bakrommene i norsk offentlighet de siste 20 årene. Her har også boken noen av sine mest spennende partier og det er alltid forbløffende å se den nakne maktpolitikken bak siste runde av en budsjettforhandling eller i den opprivende lederstriden med Jagland. Som Håkon Lie uttrykte det: «Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole.»

Et interessant trekk er Stoltenbergs syn på egen rolle i mange av disse konfliktene. Han ser seg nesten alltid som tvunget av nødvendigheter. Dette er særlig markant når han utfordrer Jagland. Slike tekstpartier åpner gjerne med at andre dytter ham frem og maner ham til å ta ansvar. Deretter kommer mye tvil. Til sist ser Stoltenberg seg tvunget til å måtte gjøre noe. I slike tilfeller fremstilles han ofte som en litt for passiv part, når det han i virkeligheten gjør er å kaste sin egen partileder eller orkestrere en norsk deltagelse i det som viste seg å være et regimeskifteoppdrag i Libya.

Selv er han også pragmatiker og har lite til overs for visjonær politikk.

En kjent anklage mot ham fra tidligere medarbeidere er at han fort toer sine hender. Han innrømmer også passivitet ved Gerd-Liv Vallas avgang eller i bråket rundt Tore Tønne. I Stoltenbergs øyne handler det istedenfor om ikke å risikere Partiet eller politisk kapital på personlige forhold.

Her er det mulig leseren blir en smule skeptisk til fremstillingene. Jens Stoltenberg er en alt for god spiller til å gi seg rollen som politisk kasteball. Dette skinner gjennom teksten flere steder, som for eksempel ved innvandringsspørsmålet. Stoltenberg tror på en streng, men rettferdig innvandringspolitikk, ofte litt strengere enn det som fremgår av partiprogrammet. I boken forteller han at Hadia Tajik en gang arresterte ham på at han fremstilte en innstramming i familieetablering som en politisk seier, når dette var noe landsmøtet hadde valgt å ikke gå inn for. Episoden brukes til å vise hvor årvåken og taktisk smart Tajik kan være, men viser tydelig at Stoltenberg også kan få gjennom ting der omstendighetene stritter imot.

Det nødvendiges kunst
De lesere som måtte være på jakt etter et politisk prosjekt har en interessant oppgave foran seg. I tillegg til å sette historien på plass, skal en politisk selvbiografi også gi en mening om partiets retning fremover. I mange av bokens kapitler forsøker Stoltenberg å si noe om hvordan hans viktigste politiske saker ble til, slik som pensjonsreformen, privatisering av statlige selskaper, klimapolitikken med månelanding og kvoter og familiepolitikken med fedrepermisjon og ekteskapsloven. Slike kapitler løfter blikket og gir innsyn i hvordan politikk blir praksis, men mange av dem bygger på nødvendighetstvangen som er nevnt ovenfor.

Det er nødvendig å sikre statens finanser og legge til rette for at norske selskaper kan ekspandere i utlandet. Det er nødvendig å formilde klimakrisen. Det er nødvendig å stenge ulønnsomme virksomheter. Det er nødvendig å delta i NATO-operasjoner. På de fleste av områdene ligger en styringsideologi bak, men den er pragmatisk innrettet og dreier seg mer om at ting ikke må komme ut av kontroll enn om at politikerne skal peke ut en kurs. Unntaket her er kampen for en likestilt og kjønnsnøytral familiepolitikk, hvor Stoltenberg føler at han har tatt del i et pionerarbeid.

Språket i dette kapitlet har et snev av visjon over seg.

Stoltenberg fremhever Trygve Bratteli og Einar Gerhardsen som partiets største statsministre, fordi de først og fremst var «av etterkrigstidens fremste pragmatikere.» Selv er han også pragmatiker og har lite til overs for visjonær politikk. Dette skinner gjennom i den noe nedlatende tonen han omtaler Jaglands «Norske hus» med: «Møtene var litt som seminarer, med spennende, men lite konkrete diskusjoner.»

Han også skeptisk til konkrete mål. I passasjen om arbeidet med Soria Moria II kommenteres det tørt: «Nå måtte vi ikke enda en gang komme med løfter og forpliktelser etter valget som ville blir brukt mot oss gjennom hele perioden. Vi hadde allerede vunnet.»

Det samme gjelder omtalen av klimapolitikken. Stoltenbergs kanskje nærmeste forsøk på en overordnet visjon, Månelandingen, beklages som et «dårlig bilde i en nyttårstale.» Han angriper flere steder forestillingen om å kutte CO2-utslippet hjemme. I denne sammenhengen er det nesten påfallende hvor lite Stoltenberg er villig til å gå med på at miljøsaken også krever en endring i livsstil og forbruk. Mest påfallende er at han unnlater helt å nevne fremveksten av et nytt miljøparti som går rett i strupen på visjonsløshet i klima- og miljøpolitikken.

Den trygge pragmatismen har en akilleshæl.

Kun på ett område bekjenner Stoltenberg seg til en tro: «Jeg er keynesianer.» Troen ble testet under finanskrisen og i dette kapitlet viser han hvordan han og Kristin Halvorsen brukte statsbudsjettet til å utjevne svingninger og holde arbeidsledigheten nede. Språket i dette kapitlet har et snev av visjon over seg og vitner om at når nødvendighetene er tvingende nok, kan også pragmatikere tenke dristig. Men dette er et unntak.

Jens Stoltenberg er tryggest i valgkampen når han kan angripe meningsmotstandere for uansvarlighet og sløsing istedenfor å snakke ideologi. Han vil heller advare mot Siv Jensens rasering av oljefondet enn høyresidens skattepolitikk. Stoltenberg er en varm forsvarer av det norske demokratiet, hans taler og statsmannsaktige oppførsel etter 22. juli vitner om dette. Men etter Gjørv-kommisjonen kommer de tvingende nødvendigheter i veien for mer prinsipielle betraktninger: «Om jeg trakk meg nå, ville det bli tolket som om det var på grunn av rapporten.»

Det muliges kunst
Selvbiografien til Jens Stoltenberg er definitivt lesverdig. Som politisk testamente er den både ærlig og konkret, og Stoltenbergs talenter som administrator og taktiker kommer elegant frem uten pralende selvskryt. Noe visjonær strateg er han ikke, men det har han aldri heller ønsket å være. Og selv en administrator, som finanskrisen viser, kan la seg styre av en tro på motkonjunkturpolitikk. Bokens svakhet er at kritikken av visjoner også kan ende opp med å tilsløre den politiske viljen. I mange sammenhenger fremstilles Stoltenberg som tvunget av omstendigheter og nødvendigheter, men i flere av disse tilfellene har han åpenbart gjort klare valg og prioriteringer.

Mangelen på en høyere himmel kan lede til at folk mister vilje til å ofre noe for prosjektet.

Den trygge pragmatismen har en akilleshæl. I møte med klarere ideologiske linjer kan den fremstå som noe sjelløs. I en tid der ideologiske og verdimessige spørsmål blir politisk viktigere, enten det gjelder miljø, innvandring eller ulikheten i samfunnet, kan trygg styring fort blekne og fremstå som unnlatelse. Når fagbevegelse og partiets grasrot skal vekkes til politisk mobilisering må man også gi dem noe å tro på. Stoltenberg misliker at partimedlemmer faller fra til PR-bransjen. Men mangelen på en høyere himmel kan lede til at folk mister vilje til å ofre noe for prosjektet.

Stoltenbergs etterfølger, Jonas Gahr Støre, har forsiktig forsøkt å la tankene fly noe høyere igjen. Men Arbeiderpartiet er dypt preget av Jens Stoltenbergs lange og uten tvil suksessrike lederperiode. Det kan bli vanskelig å få partiapparatet til å fornye seg. Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck omtalte realpolitikken som «det muliges kunst.» I det ligger en erkjennelse av at det ofte er mange nødvendigheter å velge mellom. Politiske prosjekter forteller oss noe om hvilke nødvendigheter en leder og et parti kan komme til å velge. De inspirerer oss til å engasjere oss for at valget blir riktig, og er årsaken til at arbeiderbevegelsen opprinnelig fylket seg for å skape frihetens forpost.