For mye politikk utformes i blinde

Hvorfor startet den industrielle revolusjon i England og hvorfor akkurat på 1700-tallet? Det er blant de store spørsmålene i økonomisk historie. I A Culture of Growth: The Origins of Modern Economy søker Joel Mokyr å overbevise oss om at omstendighetene i Europa fra cirka år 1500 gjorde det mulig for en bevisbasert vitenskapsmetode å få innpass i kongenes hoff.

Dette bidro til opplysningstiden, og videre bidro opplysningstiden til den industrielle revolusjon.

I økonomi, statsvitenskap og historie kjemper kulturelle forklaringer i motbakke. Materielle realiteter har lenge vært ansett som de drivende faktorene i verdenshistorien, mens vår kultur tilpasser seg omstendighetene. Den voksende internasjonale handelen, bedre statsstrukturer som reduserte transaksjonskostnader, fremveksten av eiendomsrett og så videre, er noen av forklaringene som har stått sentralt. Mokyr kaller dette for smithiansk økonomisk vekst, etter stjerneøkonomen Adam Smith.

Mokyr mener at eliten i større grad begynte å anse kunnskap som nøkkelen til teknologiske fremskritt.

Men Mokyr er mer opptatt av Joseph Schumpeter, og det han kaller schumpeteriansk vekst, knyttet til innovasjon. Gamle produksjonsmidler ble byttet ut med nye og bedre. Som Mokyr lenge har argumentert for i sitt akademiske virke, ender enhver innovasjon til syvende og sist med avtagende grenseutbytte. Det er derfor kontinuerlig innovasjon som må til for en revolusjon som den industrielle. Og i Europa ble dette, ifølge Mokyr, mulig da vi fikk en brutal endring i hva som var gyldige bevis for sannhet.

Denne boken spiller videre på Mokyrs studie fra 2009, The Enlightened Economy: An Economic History of Britain 1700–1859, hvor Mokyr argumenterer for at opplysningstiden er den sentrale årsaken til den industrielle revolusjonen. I denne boken skal han komme til bunns i hvorfor opplysningstiden oppstod, og overlevde, i Europa. Og dette er, ifølge Mokyr, en historie om den vitenskapelige revolusjon.

Boken skriver seg naturlig inn i diskusjonen om en post-faktuell politisk debatt. Det Mokyr skriver om, er hvordan eksperimenter, data, og systematiske tester fullstendig endret menneskehetens livsvilkår og potensial. Dette er verdier våre politikere må hegne om, og i større grad utnytte i utformingen av politikk.

Fra Bacon og Newton til romfart og vaksiner

Kultur er ekstremt vanskelig å studere på en god måte, rett og slett fordi begrepet ofte er vagt definert, om det er definert i det hele tatt. Dette er Mokyr klar over, og bokens første oppgave er å definere hva han anser som sentrale elementer i den nye vitenskapelige kulturen. Til dette bruker han Francis Bacon og Isaac Newton.

I alle samfunn har det eksistert individer som har utfordret rådende sannheter.

Det baconianske programmet bestod i at sannhet kan oppdages via empiri og eksperimenter. I så og si alle menneskelige samfunn frem til Francis Bacon, var rådende vitenskapelig metode å henvise til gamle skrifter. Rådende oppfatning var at det finnes en skjult sannhet i gamle skrifter som vi kan oppdage, bare vi tolker dem rett. Store ressurser gikk inn i å forstå gamle skrifter på nye måter og det kom naturlig nok svært lite nyttig ut av det. Bacon, og hans tilhengere, argumenterte tvert imot for at sannhet oppdages via empiri og systematisk testing.

Newtons sentrale bidrag var å argumentere for en verden styrt av forutsigbare naturlover. Mokyr mener at eliten i større grad begynte å anse kunnskap som nøkkelen til teknologiske fremskritt. Newton bekreftet for disse at naturen var forutsigbar og kunne tøyles til å skape materiell nytte.

Men hvorfor nå og hvorfor Europa?

Det neste Mokyr søker å overtale leseren om, er hvorfor disse ideene oppstod på 1500- og 1600-tallet, og hvorfor i Europa. Her er de oversjøiske reisene og oppdagelsen av Amerika sentralt. Erfaringene fra verden utenfor Europa stemte simpelthen ikke med de gamle skriftene. Noe var riv ruskende galt med eksisterende tolkninger.

Det var derfor umulig for én enkelt stat å drive effektiv sensur.

I alle samfunn har det eksistert individer som har utfordret rådende sannheter. Men maktpersoner baserer ofte sin makt på oppfatninger om sannhet, og i religiøse Europa hadde kirken og dens konger sterke interesser i hva slags verdensbilde som vant frem. Men den vitenskapelige revolusjonens tidlige fødsel sto ikke i krig med kirken. Verken Bacon eller Newton var ateistiske tenkere, men hadde en oppfatning om at det å forstå skaperverket var en måte å tjene Gud, og til å få bedre forståelse for skriftene.

I Europa, generelt, ble det etter hvert etisk akseptabelt å skape profitt, og det vokste frem et progressivt verdensbilde hvor man mente at tingenes tilstand ikke bare kunne forbedres, men var den sentrale måten å tjene Gud. Dette var spesielt fremtredende i den puritanske bevegelsen som vokste frem i England. Ifølge Mokyr er det puritanerne britene kan takke for at den industrielle revolusjonen startet på akkurat deres lille øy i utkanten av verden.

Men hvorfor oppstod ikke tilsvarende bevegelser og tilsvarende allianser mellom vitenskapen og makteliten i andre land utenfor Europa?

Mokyr forklarer dette med statskonstellasjonene i Europa. Europa, i motsetning til Det osmanske riket eller Kina, besto av mange mindre stater. Det var derfor umulig for én enkelt stat å drive effektiv sensur. Vitenskapsmennene kunne alltids reise til en annen konge. Kunnskap om oppdagelsene utenfor Europa var sterkt ettertraktet blant europeisk elite, og alle var interessert i å ha en respektert vitenskapsmann ved sitt hoff. Slik var det relativt flere arbeidsgivere på markedet for vitenskapfolk i Europa sammenlignet med andre deler av verden, som ga forhandlingsmakt til den intellektuelle eliten.

I Det osmanske riket ble trykkpressen ulovlig for allment bruk.

Men kongene var avhengig av å kjenne igjen hva som var en respektert vitenskapsmann. En helt sentral brikke i dette markedet for vitenskapsfolk, mener Mokyr, var The Republic of Letters. Dette er tusenvis av brev sendt mellom europeiske vitenskapsfolk, hvor de kritiserte og refererte hverandre. Det var en tidlig versjon av dagens vitenskapelige tidsskrift med fagfellevurdering. Det holdt ikke å henvise til egen rang eller posisjon for å vinne diskusjoner, man måtte drive empirisk argumentasjon.

Dette strakk seg over hele Europa, gjorde vitenskapen åpen og tilgjengelig, ga vitenskapsmenn en mulighet til å skape seg et rykte og inntekt basert på god forskning, og gjorde det mulig for konger å identifisere dyktige vitenskapsfolk. Slik sett kan, ifølge Mokyr, The Republic of Letters, forstås som slags tidlig institusjon for patentrettigheter, som ga intellektuell eiendomsrett.

Det er denne kombinasjonen av et homogent, paneuropeisk, vitenskapelig miljø og et heterogent politisk kart, som la forholdene til rette for at den vitenskapelige revolusjon klarte å vinne frem i Europa.

For å illustrere de potensielle konsekvensene av politisk sensur, kan vi trekke frem trykkpressen. Oppfinnelsen var helt sentral for en institusjon som The Republic of Letters. Det skapte en massiv effektivisering i hvordan kunnskap kunne lagres og distribueres. Men et slikt kommunikasjonsmiddel er også en potensiell trussel mot den politiske eliten, noe vi kjenner igjen fra moderne internettsensur.

Effektiv sensur ville krevd koordinert innsats fra alle de europeiske statene.

I Det osmanske riket ble trykkpressen ulovlig for allment bruk. Kun staten fikk bruke oppfinnelsen, og brukte den til å kopiere religiøse tekster. I Europa kunne konger forsøke å gjøre den ulovlig, men bøker ville alltid klare å finne veien over landegrensene. Effektiv sensur ville krevd koordinert innsats fra alle de europeiske statene. Siden vitenskapelig innsikt og nye oppfinnelser var et økonomisk og militært fortrinn, kunne det koste konger dyrt å innføre sensur når nabostaten ikke gjorde det.

Men er det sant?

Mokyrs resonnement er besnærende, og knytter sammen mange forklaringer til et større helhetlig rammerverk. Mokyr tror at handel og institusjoner har stor innvirkning på økonomien i verden, men viser hvordan konteksten i Europa gjorde det mulig for en ny vitenskapelig kultur å vinne frem. Denne kulturelle endringen fikk deretter store ringvirkninger i institusjonene, som frembrakte den industrielle revolusjon.

Men er det sant? Når det gjelder enkeltfenomener som den industrielle revolusjon, får vi antakelig aldri godt nok empirisk grunnlag til å «vite» sannheten. Vi har simpelthen ikke nok datapunkter til å utelukke alternative forklaringer. Mokyr selv gjør det helt klart fra starten at hans hypotese ikke er falsifiserbar.

For mye politikk utformes i blinde.

Likevel er empirien som legges frem i boken skuffende. Empirien som introduseres er konsekvent eksempler på enkeltpersoner. Når det argumenteres for at Bacon og Newton var sentrale individer, er det ved å vise til senere vitenskapsfolk som har referert til disse personene. Når det argumenteres for at The Republic of Letters var et paneuropeisk fenomen, henvises det til individer som skrev brev forskjellige steder i Europa. Men med samme empiriske strategi, kan jeg få Bengt Stabrun Johansen til å se ut som en sentral skikkelse i norsk politikk, med henvisning til noen av de 3311 stemmene Kystpartiet fikk ved stortingsvalget i 2013.

Aldri klarer boken å sette eksemplene inn i det større bildet, eller legge frem håndfaste bevis. Vi må simpelthen bare tro på Mokyrs beskrivelser. For en bok som argumenterer for at empirisk basert forskning skapte det største økonomiske gjennombruddet i menneskehetens historie, gjør Mokyr selv et relativt slett arbeid.

Det skuffer ytterligere når man vet at deler av The Republic of Letters er kartlagt, uten at boken inkluderer enkel grafikk fra dette materialet. En raskt titt på den geografiske fordelingen er ikke umiddelbart overbevisende for et argument om at dette var et paneuropeisk fenomen. De aller fleste brevene sendes til eller fra nordvest-Europa: Frankrike, England, Nederland og Belgia. Det trenger ikke være noe dolkestøt for Mokyrs hypotese, men det burde ha vært adressert.

I dag er det ikke kongen som skal invitere vitenskapsfolk til sitt slott.

Oppsettet gjør også boka til tidvis kjedelig lesning. Den følger konsekvent samme takt; hvert kapittel fremmer ett argument og kommer med eksempler som skal overbevise om dette argumentet med oppsettet «på den ene side … på den annen side..» Livlige iscenesettelser eller klargjørende eksempler, slik vi kjenner fra andre moderne makroteoretiske forfattere om Pinker, Piketty, og Dawkins, er fraværende.

Lærdommen

Hvis vi likevel velger å tro på Mokyrs tese, hvilke lærdommer kan vi ta med oss? I dag er det ikke kongen som skal invitere vitenskapsfolk til sitt slott, men demokratiet som må evne å utnytte vitenskapen til å løse utfordringene vi står overfor. For mye politikk utformes i blinde, først og fremst med utgangspunkt i politikeres ideologiske skolering. Det er ingen grunn til ikke å bruke eksperimentelt design til å teste effekten av karakterer i skolen, sammenslåing av kommuner, bistandsresultater og så videre.

I de fleste spørsmål der politikere er enige om målet, men uenige om middelet, kan en vitenskapelig tilnærming gi bedre svar. Det er ingen forskjell på hvordan vi oppdager sannhet om naturlovene versus sannhet om samfunnet. Evidensbasert vitenskapelig metode trenger ikke ha vært den industrielle revolusjonens mor, for likevel å kunne revolusjonere hva vi vet om politiske tiltak.