Kommunisten som forandret Norge

Helge Røeds biografi om Ole Colbjørnsen – eller Ola Tiltak som han ofte ble kalt – beskriver på en forbilledlig måte og fra ulike vinkler en politiker som gikk inn i sin tid og med det forandret norsk historie. Røed har imidlertid ikke valgt en enkel hovedperson å skrive om.

Raskt etter avhoppet gikk han med i Arbeiderpartiet og vant Martin Tranmæls begeistring og tillit.

Colbjørnsen skifter mening i en lang rekke spørsmål og bytter yrke og karriere flere ganger enn de fleste i løpet av et hektisk liv. Hovedpersonen rekker å leve mange forskjellige liv i løpet av 76 år på Jorden.

Han er likevel kanskje først og fremst en av de mest intellektuelt radikale, djerve politikerne og samfunnsstrategene Norge har hatt.

Tranmæls tillit

Ikke bare var han fattig industriarbeidersønn og «nerd» i en tid da utdanning ut over folkeskole var alt annet enn en selvfølge, han var også en like fattig fysikkstudent og lovende ung akademiker, før den leveveien ble avbrutt tidlig i tjueårene.

Deretter ble han en radikal studentpolitiker og overbevist kommunist, og i flere år etter det funksjonær i sovjetisk tjeneste både i Oslo, Moskva og London. Før han hoppet av i 1931 – fortsatt bare 34 år gammel – og returnerte til sine hjemtrakter ved Risør.

Det er likevel 1930-tallet som skulle bli årene der Colbjørnsen i størst grad hadde offentlighetens oppmerksomhet rettet mot seg. Raskt etter avhoppet gikk han med i Arbeiderpartiet og vant Martin Tranmæls begeistring og tillit. Med det fulgte på den tiden naturligvis også jobb som journalist i Arbeiderbladet.

Med et slikt innholdsrikt liv er det ikke til å unngå at en biografi om Colbjørnsen blir en road movie gjennom de to første tredelene av det tjuende århundre, i både norsk og europeisk historie.

Med seg inn i kretsen rundt Arbeiderbladets redaktør Tranmæl, som av mange ble regnet som Arbeiderpartiets egentlige leder, hadde Colbjørnsen et unikt sett av erfaringer. Ikke bare hadde han, mens han gikk i sovjetisk tjeneste, vært med på utformingen av det planøkonomiske systemet der og sett på nært hold hva som kunne fungere i praksis.

I tillegg hadde han også, i sin tid som leder for det sovjetiske statsrederiets kontor i London, kunne følge den internasjonale, samfunnsøkonomiske debatten i kjølvannet av det økonomiske krisen på slutten av 1920-tallet.

Dermed kunne han som få andre innta et nyansert syn på økonomisk planlegging, bygget både på teoretisk innsikt og praktiske erfaringer.

En road movie gjennom det tjuende århundre

Han ble en sentral, hvis ikke den mest sentrale, premissleverandøren for den økonomiske politikken til den første varige Arbeiderpartiregjeringen, som ble dannet i 1935 og ledet av Johan Nygaardsvold.

Året etter og fram til okkupasjonen av Norge i 1940 møtte Colbjørnsen på Stortinget som vararepresentant for Oscar Torp, som først var sosialminister og deretter finansminister i hele fireårsperioden.

Siden denne anmelderen kommer til stoffet med et mer akademisk utgangspunkt, tar jeg meg likevel flere steder i å ønske meg mer stoff om mye av det som nevnes i forbifarten.

Under verdenskrigen og i årene rett etterpå var Colbjørnsen diplomat og finansråd ved den norske ambassaden i Washington, før han kom hjem til Norge og ble sjef for Direktoratet for økonomisk forsvarsberedskap, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 1967.

Med et slikt innholdsrikt liv er det ikke til å unngå at en biografi om Colbjørnsen blir en road movie gjennom de to første tredelene av det tjuende århundre, i både norsk og europeisk historie. Røed får her til mye på bare 300 sider, både når det gjelder å formidle stemningene i et omskiftelig liv, og den verden som Colbjørnsen var en del av.

En bærebjelke

Man kunne lett forestille seg at en biografi med Colbjørnsen som subjekt, i hendene på andre forfattere, ville svulmet til over det tredobbelte.

Da ville de sannsynligvis bare fått med seg høydepunktene fra årene midt på 1930-tallet da Colbjørnsen var aktiv politiker, ideolog og kjendis. Av Røed får leseren et effektivt innblikk i personen Colbjørnsen og hele den tiden han levde i.

Effektiviteten i Røeds framstilling er imidlertid også noe av et tveegget sverd. Vi føres inn i Colbjørnsens liv, og blir godt kjent med hovedperson og til en viss grad også hans nærmeste, men vi stopper i liten grad opp for å vurdere det som skjedde i løpet av livet hans.

Bare unntaksvist inviterer forfatteren oss som lesere til å ta to skritt tilbake og se Colbjørnsens liv og virke i en litt større sammenheng.

 Med sin korte bok, har Røed gitt oss et redskap til å forstå oss selv litt bedre.

Som litterær skildring er Røeds biografi om Ola Tiltak absolutt blant de aller mest interessevekkende biografier om norske politikere, som har blitt utgitt de senere årene. Siden denne anmelderen kommer til stoffet med et mer akademisk utgangspunkt, tar jeg meg likevel flere steder i å ønske meg mer stoff om mye av det som nevnes i forbifarten, eller i det minste et fyldigere noteapparat.

Det gjelder kanskje særlig for de viktigste vendepunktene i Colbjørnsens liv – omstendighetene rundt hans avskjed med Sovjetunionen tidlig på 1930-tallet, møtet med Tranmæl og sosialøkonomien i årene som fulgte, og ikke minst hvorfor Colbjørnsen ikke returnerte til politikken etter freden i 1945, kunne fortjent en mer detaljert behandling.

Her kunne det sannsynligvis også med fordel vært innhentet flere detaljopplysninger fra både norske og utenlandske arkiver. Men da ville boken svært lett blitt et tyngre og mindre fascinerende stykke lesning.

Det står uansett til forfatterens varige fortjeneste at han med sin biografi har løftet Colbjørnsen fram i lyset og gitt ham en større og mer rettmessig plass i norsk historie. Ofte blir nemlig Colbjørnsen nevnt, i oversikter om norsk politikk og framveksten av den norske velferdsstaten, uten at man får et godt nok inntrykk av mannen som påvirket oss mer enn de fleste av oss aner.

Colbjørnsens samfunnsøkonomiske tenkning, som kombinerte overordnet samfunnsplanlegging med bruk av markedet som et verktøy der det er best egnet for å oppnå gode resultater, er fortsatt med oss som en bærende bjelke i den norske og nordiske samfunnsmodellen.

Med sin korte bok, har Røed gitt oss et redskap til å forstå oss selv litt bedre.