Kremlologene kommer

Flere hyllemeter er skrevet om Russlands president, men i en fauna av nye forfattere er spørsmålet hvilke man bør ta seg bryet med å lese. I Sovjetunionen var kremlologi studiet av hva som egentlig foregår bak Kremls høye murer, og feltet har ikke blitt enklere med årene. Mikhail Zygars inngående portrett av Vladimir Putin og toppolitikerne som omgir ham, løfter lista for god formidlingsevne i sjangeren. Vsja kremlovskaja rat’ er en uovertruffen bestselger i Russland, og er nå utkommet på engelsk under tittelen “All the Kremlin´s men”.

Mikhail Zygar er på ingen måte et uskrevet blad. Etter ni år som spesialkorrespondent for Kommersant i Midt-Østen, Sentral-Asia og på Balkan, har han de siste fem år vært sjefsredaktør for TV-kanalen Dozjd («Regn»), fjernsynskjerringa mot propagandastrømmen i det russiske nyhetsbildet. Kanalen oppfattes gjerne som «opposisjonell», selv om Zygar selv pleier å si at den er Russlands eneste normale TV-kanal. Myndighetene fikk sendingene fjernet fra kabelnettet i 2014, men de er fortsatt populære på internett. Zygar fratrådte nylig redaktørstolen for å konsentrere seg om egne prosjekter, men fortsetter som ukentlig programleder.

Vsja kremljovskaja rat’ er hans tredje bok, og lå på førsteplass på de russiske salgslistene i fire måneder tidligere i år. Zygar er dermed Russlands bestselgende faglitterære forfatter. Boka er allerede oversatt til tysk, finsk, ungarsk og tsjekkisk, og kommer på engelsk, fransk og kinesisk i løpet av høsten. Nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj har kalt boka «den viktigste undersøkelse av alt som har skjedd de siste tjue år».

Og frekkest av alt – fyren er bare 35 år.

«Bak overskriftene» er blitt en klisjé, men Zygars detaljkunnskap gir oss nettopp dette – fra Jeltsins avgang til annekteringen av Krimhalvøya. For særlig Russlandsinteresserte er persongalleriet velkjent, men det betyr ikke at innholdet nødvendigvis er det. Zygar har gjort vel hundre dybdeintervjuer med politikere, forretningsfolk og mediefigurer, og syr deres fortellinger sammen til en moderne russisk historie, sett fra innsiden.

Faglitteratur om Russland står ikke tilbake fra Dostojevskij når det gjelder tungsinn.

For noen tiår det har vært. Zygar hekter sitt kammerspill om Kremls bakmenn på en kompakt gjenfortelling av de moderne russiske tragedier, historier vi alle minnes hver for seg, men som gjør veldig inntrykk i samlet form. Det går nitti dager fra verdenspressen melder at Vladimir Putin er landets nye president inntil han mottar meldingen om at 118 sjømenn sitter innesperret på havsens bunn. Putins reaksjon på kritikken etter Kursk er å styrke myndighetens kontroll over media. Tonen for presidentskapet er satt.

Deretter kommer tragediene på løpende bånd. Mens Putins andre tsjetsjenske krig raser i Nord-Kaukasus, sprenger selvmordsbombere to fly i lufta etter avgang fra Domodedova, hundrevis av barn blir tatt som gisler på en skole i Beslan og terrorister stormer Dubrovkateateret i Moskva. For Russlands ledelse fremstår utenrikspolitikken vel så dramatisk – deres utvalgte, Viktor Janukovitsj, lider nederlag i Ukraina, mens revolusjon i Georgia og Kirgisistan sender gamle sovjetledere på flukt.

Russland støtter opp om USAs invasjon av Afghanistan etter 11. september – men Putins håp om at islamsk terror vil danne nye bånd mellom øst og vest, viser seg å være forhastet. Om en godt fortalt historie forutsetter at hovedpersonen gjennomgår en indre forvandling, følger Zygars beretning om Vladimir Putin oppskriften. Dette er historien om en statsleder som søker vennskap og samarbeid, men som får sine drømmer om at Russland skal innta sin rettmessige plass i verden, knust. Han rekker ut en kameratslig hånd til Tony Blair og George W. Bush, men blir sittende igjen på hytta med Silvio Berlusconi.

Det underliggende alvor lettes gjennom humoristiske anekdoter fra maktens tinder.

Faglitteratur om Russland står ikke tilbake fra Dostojevskij når det gjelder tungsinn, men Zygar greier å danne noe så sjeldent som en lett komisk ramme rundt nyere russisk historie. Kapittelinndelingen hermer stilen vi kjenner fra Henry Fielding til Kardemommeby – «Kapittel åtte – hvor visestatsminister Sergej Ivanov seriøst tror at han er Putins etterfølger» eller «Kapittel nitten – hvor Ramzan Kadyrov reiser til Dubai og kommer hjem igjen».

Det underliggende alvor lettes gjennom humoristiske anekdoter fra maktens tinder. Etter sin avgang som Tysklands forbundskansler tar Gerhard Schröder strøjobber som styremedlem i russiske gassprosjekter og flytter praktisk talt til Moskva. Putin vet å benytte seg av ham også utenfor styrerommet – når han viser en besøkende delegasjon statsledere rundt i Konstantinovpalasset utenfor St. Petersburg kommer de «tilfeldigvis» over Schröder i vinkjelleren. Ikke bare én gang, men to år på rad.

 

Selv om Putin er boka og landets ubestridte hovedperson, er ikke dette først og fremst en biografi om Russlands president, men en innføring i det øvrige persongalleriet i Kremls korridorer. Zygar holder en fin balanse mellom allment og innfløkt, og stanser alltid før det blir for spesialisert for den uinnvidde. Navn som Dmitrij Medvedev og Sergej Ivanov kjenner man fra Dagsrevyen, men færre har klart for seg hvilken rolle lederen for presidentadministrasjonen Vladislav Surkov eller visestatsminister Igor Setsjin spiller i det store bildet.

Den rollen, viser det seg, er avgjørende i det Zygar kaller det kollektive Vladimir Putin: «Putin fatter alle beslutninger, men Putin er ikke én person. Han er et veldig kollektivt sinn. Et titalls mennesker, kanskje et hundretalls, gjetter hver dag på hvilke beslutninger Vladimir Putin bør fatte. Putin selv gjetter hele tiden på hvilke beslutninger han bør fatte for å forbli populær, og for å nyte godkjennelse fra dette enorme, kollektive Vladimir Putin.»

Bokas tittel er i seg selv en matrosjka av referanser.

Russisk toppolitikk er imidlertid ikke for hvem som helst. Putin avsetter, innsetter og omrokerer like plutselig som bombene går av på Moskvas T-banestasjoner. Tidligere leder for presidentadministrasjonen, Aleksandr Volosjin, advarer: «Du ser aldri barna dine. Jeg leste ikke ut en eneste bok på nesten fem år. Det er ikke noe liv. Du må være et dypt sykt menneske for å like noe slikt.»

Bokas tittel er i seg selv en matrosjka av referanser. Vsja kremljovskaja rat’ kan oversettes direkte til Hele Kremls hærskare, en omskriving av den russiske tittelen på Robert Penn Warrens roman All the King’s Men (Vsja korolevskaja rat’) fra 1947, som igjen er hentet fra barnerimet Humpty Dumpty. Romanen om en amerikansk sørstadspolitikers vei mot toppen er godt kjent for russerne grunnet en populær sovjetisk filmatisering fra 1971. Den har igjen mye til felles med TV-serien Putin selv anbefalte forsvarsminister Sergej Sjojgu å se – House of Cards.

For oss som daglig følger dumskapen i den statlige russiske nyhetsstrømmen, kan det være lett å glemme at landet fortsatt huser kunnskapsrike skribenter av den gamle skolen, og at flere av dem går sine vestlige kolleger en stor gang. Yngre russiske journalister utgir bøker som beviser at den nye generasjon på ingen måte står tilbake for den klassiske sovjetiske allviter, men at kunnskap kan kombineres med friskere formidlingsmåter.

Også norske medier kunne med fordel gjort seg bedre kjent med det som rører seg i Kremls korridorer.

Andrej Soldatov og Irina Bogodans ypperlige The Red Web (2015) er et godt eksempel – de to makter å gjøre historien om datamaskinenes inntog i russisk etterretning til noe nær en spionthriller. En annen er britisk-russiske Peter Pomerantsev, som i Nothing is True and Everything is Possible (2014) dykker dypt i den russiske medieverden og dermed landets virkelighetsforståelse. Vsja kremljovskaja rat’ føyer seg inn blant essensielle bøker på den postsovjetiske leseliste.

Anmeldelsen er basert på den russiske originalutgaven, men jeg mottok på tampen et eksemplar også fra Zygars amerikanske forlegger. Verdenshistorien står som kjent ikke stille. Siden boka kom ut har russiske bombefly lagt ut på tokt over Syria, og Zygar har tilføyd et kapittel. Oversettelsen er i tillegg utstyrt med hendige minibiografier.

Også norske medier kunne med fordel gjort seg bedre kjent med det som rører seg i Kremls korridorer. Vet man at borgermesteren i London er Sadiq Khan, eller at den amerikanske forsvarsministeren heter Ashton Carter, er det ingenting i veien for at man også kjenner ministrene i vårt største naboland. Tvert imot.