Venstresidens moralske panikk

Amerikansk politikk på venstresiden har mistet det felles prosjektet av syne, og har glidd inn en slags moralsk panikk som handler om rase, kjønn og seksuell identitet, skrev professor ved Colombia, Mark Lilla, like etter valget av Trump.

Nå gjentar han budskapet i sin nye bok “The Once and Future Liberal: After Identity Politics”.

Identitetspolitikk vil si at folk mobiliserer på bakgrunn av rase, etnisitet, kjønn eller religion for å forsvare gruppens interesser.

Grupper kaster anklager i hodet på hverandre.

Mens identitetspolitikken handler om å uttrykke seg selv, handler store politiske prosjekter om å overbevise flest mulig. Til det er identitetspolitikk lite egnet, mener Lilla.

 

Ga identitetspolitikken skylden

Bare noen uker etter at Trump ble valgt, skrev Lilla en kronikk i New York Times. Den fikk mange rasende reaksjoner og ble heftig debattert.

I kronikken hevder Lilla at Hillary Clintons tap i stor grad var selvforskyldt. Det demokratiske partiet hadde seg selv å takke fordi de hadde mistet det store politiske prosjektet av syne, og gått seg vill i alle mulige grupper og særinteresser og deres kampsaker. Selv om kampsakene hver for seg var gode og viktige, førte denne identitetspolitikken til at det ble for mye oppmerksomhet om alt det som skiller, og for lite vekt på det som forener og som alle kan stå sammen om.

Dette er et typisk budskap fra en hvit, heterofil middelaldrende mann, sier Charles Kaiser.

For å illustrere på hvordan identitetspolitikken splitter, viser Lilla til det demokratiske partiets hjemmeside. Her fant han uttalelser fra 17 ulike grupper: latinamerikanere, LGBT, afroamerikanere, den amerikanske urbefolkningen og så videre – tilsvarende 17 ulike budskap.

Grupper kaster anklager i hodet på hverandre, mener Lilla. For å komme videre må politikken snakke til amerikanere som amerikanere, som en nasjon av borgere som står i dette sammen og som må hjelpe hverandre.

 

Reaksjonene uteble ikke

Mange har skrevet sinte og negative anmeldelser av boken. Lilla kritiseres for å være historieløs, snakke ned grupper som Black Lives Matter, og for å være opphengt i sin egen personlige vendetta som professor ved et amerikansk universitet der identitetspolitikken har skapt amper stemning og harde fronter.

Han har også naturlig nok hisset på seg LGBT-talspersoner og aktivister, men også andre akademikere og journalister, som i New York Times.

Dette er et typisk budskap fra en hvit, heterofil middelaldrende mann, sier Charles Kaiser til the Guardian. En annen som har svart Lilla er Symone D. Sanders, talskvinne for Bernie Sanders under valgkampen.

Hun mener Lillas egen priviligerte posisjon har gjort ham blind for at grupper som Black Lives Matter har tatt tak i urett og diskriminering, og vist fram sider ved samfunnet som vi ellers ikke ville ha diskutert.

Han må også ha glemt hvilke resultater denne type bevegelser faktisk kan vise til: kampen mot apartheid i Sør Afrika, Martin Luther King og hele borgerrettskampen i USA, kvinnebevegelsen som førte til stemmerett for kvinner og hele kvinnefrigjøringen, samt homofiles kamp for retten til å gifte seg med hvem man vil.

Black Lives Matter består av tydelige, modige og radikale mennesker som ønsker å endre USA til det bedre, understreker Sanders.

Kanskje Lilla bare ikke er klar for den revolusjonen det vil innebære?

 

Tankevekkende

Jeg støtter mye av denne kritikken. Samtidig er boken tankevekkende, så vel som provoserende.

For Lilla har et poeng. Identitetspolitikk handler om solidaritet med en gruppe, der det er viktig og nødvendig å stå sammen.

Men den handler også om å iscenesette seg selv, fortelle verden hvem man er – og hvem man ikke er – ved å klistre på seg merkelapper. Det er noe selvsentrert og navlebeskuende ved dette, som både kan bidra til å sementere forskjeller og hindre endring, og til at man ikke ser de virkelige problemene for bare gruppeidentiteter.

 

“Lesbiske og homofile støtter gruvearbeiderne!”

I feelgood-filmen Pride (2014) følger vi en gruppe homofile i London i 1984. De får slengt ukvemsord etter seg, bankes opp og hetses. Dette er også året for den store gruvestreiken. Filmen baserer seg på en sann historie fra Thatcher-tidens Storbritannia. En av dem kommer på tanken at de burde støtte gruvearbeiderne. Streikekassene begynner å bli tomme. Gruvearbeiderfamiliene sulter. Den homofile gruppen danner dermed støttegruppen «Lesbians and gays support the miners» (LSGM).

Men interessen blant de homofile i London er laber, og få vil bidra for å samle inn penger. Noen sier også rett ut at de homofile har mer enn nok med å kjempe sin egen kamp. Hvorfor skulle de homofile hjelpe gruvearbeiderne? Noen av disse typene var også de samme som pleide å banke dem opp. Heller ikke gruvearbeiderne er særlig entusiastiske. De vil ikke bli assosiert med «slike folk». Heller en slunken streikekasse enn å ta imot penger fra «sånne». Det nasjonale gruvearbeiderforbundet vil ikke ha noe som helst med dem å gjøre.

 

Nyttig allianse 

Etter mye om og men,er det omsider et lite gruvesamfunn som vil ta imot hjelp fra LSGM. Fra London busser en skokk homofile ut på landet i Wales, så langt fra Londons homsebarer det er mulig å komme, ikke bare geografisk. De blir noe motvillig tatt imot av et gruvesamfunn som aldri har turt å uttale ordet gay, langt mindre danse på fest.

Men alliansen viser seg også å være særdeles nyttig for gruvearbeiderne. De homofile har lang erfaring med å bli behandlet dårlig av politiet. De kjenner lovverket, og vet hvordan de skal komme seg unna straffereaksjoner. Demonstrasjoner og støtteaksjoner; dette kan de. Sammen står de mye sterkere.

Menneskene i filmen utfordres til å gå utenfor komfortsonen sin.

Filmen skildrer på en varm og humoristisk måte hva som skjer når noen tvinges til å bevege seg utenfor gruppen sin. Når man lytter til og blir venner med, men også utfordret av, noen utenfor sin egen klan. Den viser det smertefulle ved å bli konfrontert med egne fordommer, men også det vidunderlige som skjer når mennesker får være mennesker og ikke bare blir definert av det som skiller dem fra hverandre. Da vokser både forståelsen og solidariteten. Menneskene i filmen utfordres til å gå utenfor komfortsonen sin.

Dette er også budskapet Lilla har til studentene sine ved eliteuniversitetet Columbia. Dra til steder der nettilgangen er elendig, der du ikke fristes til å ta bilde av middagsmaten, der folk ikke bekymrer seg nevneverdig over å spise spagetti med kjøttboller, der man har hodet bøyd i bønn over middagsbordet – alle eksempler på kulturell appropriasjon. Det er det vi alle må gjøre. Hvis du ikke kan gjøre det fysisk, må du gjøre det mentalt. Vi må behandle andre, som ikke er del av vår krets, som enkeltmennesker; ikke bare som medlem av en annen gruppe.

“Hetrofile støtter lesbiske og homofile som støtter gruvearbeiderne!”

Etter hvert som gruvearbeiderne og homsene jobber bedre sammen i filmen Pride, øker oppslutningen om LSGM. Sammen arrangerer de en stor støttekonsert til fullt hus. Mange av de fremmøtte er verken homofile eller gruvearbeidere. En av dem utbryter at støttegruppen burde skifte navn. Den burde hete «Hetrofile støtter lesbiske og homofile som støtter gruvearbeiderne».

Den samlende politikken til det demokratiske partiet er vanskelig å få øye på.

Et annet sted i filmen filosoferer fagforeningsrepresentanten Dai over denne uvante koalisjonen mellom homofile og gruvearbeidere. Fritt etter hukommelsen sier han: «På fanen vår har vi et broderi av to hender som holder hverandre. Du hjelper meg når jeg trenger det. Jeg hjelper deg.» Jeg leser det som at det er denne solidariteten Mark Lilla er bekymret for at venstresiden har glemt.

 

Må stå sammen

Lilla vil tilbake til Franklin D. Roosevelts visjon om at politikken er et kollektivt prosjekt hvor målet er å beskytte hverandre mot utrygghet og undertrykkelse. Et USA som snakker om individets ukrenkelige rettigheter. Dette er et ideal som USA aldri i historien har klart å leve opp til. Lillas poeng er at identitetspolitikken, med all sitt fokus på særinteressene og gruppene, har gjort det politiske prosjektet fragmentert. Den samlende politikken til det demokratiske partiet er vanskelig å få øye på.

Leser man Lilla velvillig, sier han dette: Vi må etablere en politisk visjon som alle, uansett hvilken gruppe man tilhører, kan gi sin støtte til. Det er nok av konkrete oppgaver som skal løses. Økende ulikhet, arbeidsløshet, klimautfordringer med mer. Det å samles om disse større oppgavene kan også hjelpe til å øke forståelsen mellom grupper. Når alle samles om en felles sak, er man er opptatt av hva som er felles og hva man kan stå sammen om; ikke hva som skiller.

 

Jeg, jeg, jeg

Noe av problemet, ifølge Lilla, er at vi har blitt for selvopptatte. Den svenske statsviteren og professoren ved Oxford, Bo Rothstein, har uttrykt bekymring for at identitetspolitikken også truer den nordiske samfunnsmodellen: «Identitetspolitikk er veldig mye denne egeninteressen», sier han. «Jeg, jeg jeg, min gruppe, vi trenger mer, mer, mer.»

Rothstein kommer med et hjertesukk: «En gang var venstresidens politikk solidaritet med andre i arbeiderklassen, med folk som var fattige, med folket i Vietnam, og så videre. Nå er det mest individualisme og identitetspolitikk. Det er en blindgate. Det skaper bare avstand. Istedenfor universell politikk som tar hensyn til alle, splittes den opp i gruppe-basert interessepolitikk.» Det fungerer ifølge Rothstein dårlig.

Vi må finne tilbake til en solidaritet basert på brede fellesskap.

Det er ingen tvil om at identitetspolitikk har spilt en avgjørende rolle historisk. Samtidig er det noe i gruppetenkningen som får mennesker til spisse knivene mot hverandre og sette hverandre i bås. Man blir krenket på gruppenivå, man føler sinne på gruppenivå, og man velger sine venner og fiender på gruppenivå.

Dersom Lilla har et poeng, er det dette: Vi må finne tilbake til en solidaritet basert på brede fellesskap, og ikke på smale gruppeidentiteter. Det er der den store utfordringen ligger. I filmen Pride var det et par lesbiske jenter som ville splitte opp støttegruppen og starte gruppen Lesbiske for gruvearbeiderne. De ble nedstemt. Virkelig kraft over støtteaksjonen ble det først etter at den hadde vokst til “Hetrosexuals support Lesbians and Gays support the minors!”.

Heterofile støtter lesbiske og homofile som støtter gruvearbeiderne!