Salme ved reisens begynnelse

Enkelte ganger kommer jeg, som historiker og sakprosaforfatter, over bøker som jeg blir nærmest irritert av å lese. Ikke fordi de er dårlige, men fordi jeg tar meg selv i å tenke – «fillern, denne boken skulle jeg gjerne ha skrevet selv». «Reisen til Bretton Woods» er en slik bok, men jeg er usikker på om jeg kunne ha gjort det like godt selv.

Maria Berg Reinertsen er samfunnsøkonom og journalist i Morgenbladet, hvor hun skriver innsiktsfulle artikler med titler som «Alle disse oljekronene, ikke visste jeg at det var selve handlingsrommet» og hvor hun fulgte omorganiseringen i SSB lenge før andre journalister i det hele tatt visste at Christine Meyer hadde fått jobb der.

Nå har hun skrevet et stykke mikrohistorie – en bok om en båtreise med konsekvenser for makroøkonomien – som vi kjenner etterdønningene av den dag i dag. Dette er historien om et utvalg økonomer, byråkrater og diplomater på vei over Atlanterhavet med den tidligere luksusdamperen «Queen Mary» sommeren 1944.

Det må være tidenes workshop.

Med den verdenskjente økonomen John Maynard Keynes i spissen, rullet «Queen Mary» på vei mot Bretton Woods-konferansen, som la grunnlaget for en ny økonomisk verdensorden etter 2. verdenskrig. Om bord jobbet økonomer som Keynes, Lionel Robbins og norske Wilhelm Keilhau frem utkastene som skulle diskuteres på den andre siden av havet.

Det må være tidenes workshop.

De «brukte krigens ro til å planlegge fredens tumulter». Dette var gårsdagens menn – for det var stort sett menn som var med i disse diskusjonene – som planla verden av i morgen. Dette var mennesker som hadde sett hva mellomkrigstidens økonomiske uro hadde ført til, og som ville unngå at det samme gjentok seg etter at krigen var over.

De benyttet unntakstilstanden under krigen til å skrive reglene for verdensøkonomien på nytt, som Reinertsen skriver. Resultatet av arbeidet ble forslaget om å opprette to institusjoner som frem til i dag har spilt en sentral rolle i verdens monetære system – Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken.

Boken gir en god oversikt over problemene mennene på «Queen Mary» hadde å stri med. Målet deres var klart, å motarbeide arbeidsløshet og statsgjeldslaveri, og sørge for at valutakriser og underskudd på handelsbalansen kunne ryddes unna før de ble kilde til ny krig og gjenopprette tilliten til internasjonale finansmarkeder, men de var ikke helt enige om midlene.

Hun veksler elegant mellom fortidens uenigheter og nåtidens utfordringer.

Det var ikke bare en kamp om hvordan institusjonene skulle se ut, men også en kamp om makten i den nye økonomiske verdensorden som foregikk om bord på båten – og på Bretton Woods-konferansen etterpå. Det var den gamle stormakten Storbritannia mot den kommende supermakten – som ikke var om bord på båten – men det var også alle de andre landene som kjempet for sine kjepphester. Keilhau var blant dem.

I bakgrunnen spøker hele tiden den faglige diskusjonen mellom Keynes og den vesentlig yngre økonomen Freidrich Hayek, som kom til å utfordre Keynesianismen i tiårene som fulgte. Hayek hadde da nettopp gitt ut boken «Der Weg zur Knechtschaft» – Veien til trelldom, som Keynes leste om bord på båten.

Maria Reintertsen skriver godt. Hun veksler elegant mellom fortidens uenigheter og nåtidens utfordringer. Hun trekker linjer helt frem til globaliseringsprotestene mot disse institusjonene på slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-tallet, til Hellas økonomiske utfordringer etter eurokrisen på 2010-tallet og til Donald Trumps handelsproteksjonisme i våre dager.

Reinertsen er en belest skribent.

Det gjør boken til noe mer enn bare en historiebok om en avgjørende epoke, den blir også en debattbok som på en innsiktsfull måte gir oss oversikt over noen av de sentrale stridstemaene i verdensøkonomien de siste tiårene.

Samtidig trekker hun inn seg selv og sine egne erfaringer. Hun skriver om sine egne diskusjoner rundt temaet som student på Blindern, om sine egne møter med noen av IMFs og verdensbankens topper som journalist, og om sin egen jakt på dokumentene som kan hjelpe henne med å fortelle den historien hun ønsker å fortelle. Fortellerteknisk er det et grep som gjør at boken får en annen flyt.

Reinertsen er en belest skribent, og drar inn skjønnlitterære referanser. Som D.H. Lawrences «Etruscan Places», Evelyn Waughs «Brideshead Revisited» og Donald-historien «Parykkmysteriet». Morsomme små omveier som gjør lesegleden desto større.

Slike svakheter er vanskelig å finne i denne boken.

Som anmelder ønsker man gjerne å ha noe å kritisere også, for å gi leseren et inntrykk av at man har lest boken nøye, og har funnet svakheter ved fortellingen som forfatteren i sin ensomhet ikke har sett. Slike svakheter er vanskelig å finne i denne boken. Om noe må det være et uoversiktlig kilderegister. Det ansvaret ligger på forlaget og ikke på forfatteren.

I skrivende stund er det en måned igjen til lille julaften. Det er med andre ord god tid til å gjøre denne boken til årets sakprosabok under de tusen juletrær.