FOTO: Matt Collamer/Unsplash

Menneskerettigheter i en nyliberal verden

Det burde være åpenbart, men med boken «Not enough: Human Rights in an Unequal World» bør det være skåret i stein: Menneskerettigheter er ikke nok.

Krøsus er den rikeste mannen i verden. Han har all makt, og alle penger, men Krøsus er ingen klassisk tyrann. Krøsus brøler i sinne om han får vite om tortur, han gråter når fattige barn sulter og han raser mot de som ikke er villige til å gi hjelp til de syke.

Med sin enorme formue bestemmer han seg for å dele ut det minimumet folket trenger for å forhindre alt dette. Han sørger for god helse, gir ut mat, vann og atpåtil ferier. Krøsus’ rikdom blir knapt redusert.

Fortellingen om Krøsus er måten Samuel Moyn avslutter boken Not enough: Human Rights in an Unequal World. Moyn fortsetter: «Sammenlignet med den verdenen vi lever i nå, hvor det er relativt få som mottar disse godene, er Krøsus’ verden en utopi».

Likevel «lever vi stadig nærmere Krøsus’ verden. Et knøttlite antall rike mennesker rager over alle andre med sin rikdom.». Menneskerettighetene forsøker å gi oss Krøsus’ verden, men de er ikke nok. Dette er Moyns hovedpoeng.

Menneskerettighetene og basisrettigheter sørger for det som er absolutt nødvendig for menneskets liv.

Moyn er professor i idéhistorie, rettsvitenskap og en tydelig liberal stemme. Formålet med boka er – tross hva konklusjonen antyder – ikke å si at menneskerettighetene bør forkastes. Formålet hans er nettopp å stake ut veien til det de fleste kan anerkjenne som sentrum: En posisjon som ikke kaster menneskerettighetene over bord, men som tar inn over seg hvor begrenset deres visjon er.

Menneskerettighetene og basisrettigheter sørger for det som er absolutt nødvendig for menneskets liv. Moyn omtaler dette som idealet om tilstrekkelighet (sufficency). I motsatt ende står den materielle likheten (equality) som en ideologisk motpol. Moyns bok tar for seg utviklingen av disse motpolene, fra opplysningstidens tenkere og frem til i dag.

Dette er et omfattende prosjekt, og han er innom imponerende mange forkjempere på de to hundre sidene han har til rådighet. Til tider fungerer tempoet Moyn hopper rundt i historien og mellom personer på, men der jeg manglet forkunnskaper, var det ikke alltid lett å henge med.

Frihet, likhet, brorskap

På likhetssiden begynner han i den franske revolusjonen og Jacobin-grupperingen, med de utopiske sosialistene, Karl Marx og den påfølgende marxistiske og sosialistiske tradisjon. Som Moyn riktig påpeker, er ikke denne siden av det ideologiske spektrum spesielt opptatt av basis- eller menneskerettigheter, og til tross for noen unøyaktigheter jeg kommer tilbake til, er nok tittelen på boka beskrivende for sosialisters posisjon: Menneskerettigheter er ikke nok.

Mer interessant er imidlertid hvordan han også kobler idealet sammen med den vestlige velferdsstaten og de postkoloniale statene i verden henholdsvis før og etter 2. verdenskrig.

Andre og tredje kapittel tar for seg hvordan den nasjonale velferdsstatens idealer ikke var tuftet på noen tanke om at alle trengte det nødvendige, men tvert imot basert på likhet folk imellom. Et tydelig eksempel er den nordiske sosialdemokratiske modellen. Men som Moyn påpeker, finner vi det samme idealet i kommunistiske og fascistiske stater, riktignok i vesentlig mindre universell form.

I fjerde kapittel utforsker Moyn de postkoloniale statenes forsøk på å skaffe seg en plass i en verdensøkonomi som ga dem veldedighet og vekst, men ikke verdighet. Han peker på statslederes utsagn, som for eksempel president i Guinea, Ahmed Sékou Touré: «Vi foretrekker fattigdom i frihet heller enn rikdom i slaveri».

Samuel Moyn er professor i idéhistorie og rettsvitenskap. Foto: law.yale.edu

Denne postkoloniale bevegelsen for mindre ulikhet, kulminerte i organisasjonen NIEO, Ny Internasjonal Økonomisk Orden. I flere tiår arbeidet de for at verdensøkonomien måtte reformeres, og ikke bare at grunnleggende behov måtte bli dekket. Ser vi til dagens debatt om bistand og menneskerettigheter, er det slående hvor lite NIEO nådde gjennom, og som Moyn antyder, virker menneskerettighetene noen gang som en hammer å slå det globale sør med, når problemet egentlig stammer fra global økonomisk ulikhet.

Her ville også Moyn til en viss grad hatt nytte av å i større grad analysere den europeiske menneskerettighetsbevegelsen. Norske (jurist-)lesere som forventer å finne mye om Den europeiske menneskerettighetsdomstol og dens historie, blir dessverre skuffet. Likevel kan det tilføyes at den samme utviklingen som har skjedd på verdensbasis, hvor rike land bevarer gode rettigheter samtidig som ulikheten øker og rettighetene blir dårligere, har sin parallell internt i Europa.

Vi kan for eksempel se til Italia, med over 2000 saker som de ikke har klart å følge opp i tråd med domstolens dommer. Mønsteret med hvordan rettighetssituasjonen følger ulikheten, er slående, med både Hellas, Romania og Ungarn som andre eksempler på land som ikke klarer å oppfylle sine forpliktelser.

Nok er nok

På den motsatte siden – tilstrekkeligheten – beskriver Moyn en rekke forskjellige forkjempere. Den idéhistoriske gjennomgangen fra moralfilosofen John Rawls og videre, er et under å lese, ettersom den på mange måter avdekker banaliteten i Rawls’ filosofi, og hans ideologiske medsammensvorne som økonomen Friedrich Hayek, og Rawls student og nåværende kjendis-utilitarist Peter Singer.

Foruten dette har ulikheten skutt til himmels, og de aller fleste av verdens velferdsstater er på god vei mot å bygges ned.

Problemet med tilstrekkelighet som ideal, er at posisjonen er tilsynelatende rasjonell og kompromissvennlig: De respekterer (og i noen tilfeller tilber) den kapitalistiske markedsøkonomien og aksepterer at den må få holde på så lenge den blir mer human. Posisjonen deres er imidlertid mindre rasjonell enn den kan synes, ettersom den for det første ikke har utviklet seg særlig på noen hundre år, men ikke minst fordi den ikke får gjennomslag.

nyhetsbrevet

Det kan godt være at Singer mener vi bør gi fattige mat, men fattige får ikke mat. Det kan godt være Hayek mener grunnleggende helsehjelp bør være tilgjengelig for alle, men ikke alle får det, og så videre. De som argumenterer for tilstrekkelighet er som Krøsus, men uten makten til å støtte opp under lovnadene.

Moyn, som selv er liberal og har benyttet store deler av livet til å undersøke og utbygge moralfilosofien, skriver til og med at «De urovekkende resultatene stiller vanskelige spørsmål til filosofiens evne til å faktisk endre hendelsene som skjer i verden, og i så fall hvordan dette kan gjøres».

I senere tid ser vi dette med hvordan borgerlønn har blitt en diskusjon blant rikingene i Silicon Valley.

For Moyn er smertelig klar over at det ikke er tilfelle. Nyliberalismens tid fra syttitallet og frem til nå, var også menneskerettighetenes tid, men menneskerettighetssituasjonen har ikke blitt vesentlig mye bedre. Det eneste enkelte kan peke på, er den synkende andelen av verdens befolkning i ekstrem fattigdom. Men som Moyn viser, betyr dette bare at brorparten er blitt flyttet opp i den nesten like ille kategorien «alvorlig fattigdom», og det skyldes snarere innførselen av markedsøkonomi i Kina enn menneskerettighetsbevegelsen.

Foruten dette har ulikheten skutt til himmels, og de aller fleste av verdens velferdsstater er på god vei mot å bygges ned.

Dermed blir konklusjonen til Moyn oppsummert i en slående kritikk av alt fra liberalere i Rawls og Singers tradisjon til aktivistiske menneskerettighetsjurister: «[…] hvis [menneskerettighetsbevegelsen] ikke redder seg fra sitt fredelige samarbeid med nyliberalismen, blir menneskerettighetsbevegelsen seende mer og mer ut som et plaster på såret som aksepterer den permanente tilstedeværelsen av tilbakevendende ondskap, uten å faktisk konfrontere den.»

Sosialisme i liberal drakt

Samtidig som Moyns kritikk av de sosialistiske stater er på sin plass, er kritikken ellers slett. Han setter for eksempel ordet kapitalisme i hermetegn, og opptil flere ganger avviser han den marxistiske kritikk av menneskerettigheter uten å egentlig gå særlig inn i den. Foruten at det til tider virker litt barnslig, er det også et problem for Moyn selv, for han unngår dermed å analysere sin egen idéhistoriske fortelling i lys av den materialistiske historieforståelsen, og ideenes forhold til politiske- og økonomiske krefter.

Moyn er, for eksempel, ganske åpenlyst bevisst på at det ikke var de postkoloniale statene og NIEOs ideer som var årsaken til deres manglende gjennomslag; global likhet var simpelthen ikke i de mektige statenes interesser.

Sosialismens død ble ledsaget av menneskerettighetenes fremvekst på 80-tallet.

Derfor er det merkelig at han sjeldent påpeker hvor fanget enhver ideologisk kamp er av de materielle forholdene i samfunnet. Han gjør dette med menneskerettighetsforkjempere, gjennom bilder som at de «kjempet innenfor nyliberalismens bur», men det er sjeldent dette forekommer, og om det skjer, er det henvist til bisetninger.

Hans avvisning av marxismen medfører også at Moyn etter mitt syn ender med å ikke se det helt sentrale poenget som begrunner hvorfor menneskerettigheter ikke kan være nok.

Grunnen til at marxister (eller sosialister helt generelt) ikke aksepterer tanken om grunnleggende rettigheter, er at kapitalismen som system i utgangspunktet må dekke grunnleggende rettigheter. Dette ligger helt åpent i første del av Marx’ Kapitalen: Kapitalismen trenger arbeidere, og må derfor sikre at arbeiderne er friske nok, kunnskapsrike nok og i stand til å arbeide om den skal fortsette.

I senere tid ser vi dette med hvordan borgerlønn har blitt en diskusjon blant rikingene i Silicon Valley. Når Moyn på side 216 omtaler den marxistiske kritikken av menneskerettigheter som konspiratorisk, blir det et uttrykk for fordomsfullhet, heller enn et forsøk på genuin kritikk.

Moyns bok er en fantastisk oppsummering av hvordan klassekampen påvirker ideene til de ledende akademikere.

Sosialismens død ble ledsaget av menneskerettighetenes fremvekst på 80-tallet. Han skriver: «For de aktivistene og advokatene som har arvet verdens idealisme, må det være en viss skam i å lykkes mens de står i ruinene til alle egalitære aspirasjoner i verden».

Klassekampen som lå til grunn for byggingen av velferdsstaten, basert på prinsippet om likhet mellom befolkningen, ble bekjempet av et borgerskap, og en enorm ulikhet fulgte med nyliberalismen. Sidestiller man en analyse av klassekampen med Moyns analyse av ideene, følger ideene styrken i klassekampen: Fra frihet, likhet og brorskap folk imellom, til den nyliberale Krøsus-verdenen vi nå lever i.

Moyns bok er en fantastisk oppsummering av hvordan klassekampen påvirker ideene til de ledende akademikere, samtidig som den viser hvor maktesløs filosofien og ideene er, når de ikke spiller på lag med de fundamentale institusjonene i samfunnet. Boken er dermed et godt supplement til kritikken av moderne liberalisme, på liberalismens egne premisser.

Det burde være åpenbart, men med denne boken bør det være skåret i stein: Menneskerettigheter er ikke nok.

nyhetsbrevet