Sesong 2 løfter serien betraktelig

*Dette er en anmeldelse basert på de fire første episodene av sesong 2. Spoilere fra sesong 1 i teksten, noen få fra sesong 2. 

I sesong 1 av Okkupert inntar russerne landet gjennom en soft-invasjon “à la Krimhalvøya”, på oppdrag fra EU. Målet til europeerne er å gjenåpne norsk olje- og gassforsyning etter at den grønne statsministeren Jesper Berg har stengt sokkelen. Sesong 1 handler mye om et gryende opprør mot russerne, og statsministerens forsøk på å lede landet gjennom det han forventer å bli et kortvarig besøk av bjørnen i øst. Spoiler: Det går ikke så bra!

I den nye sesongen har vi hoppet et lite halvår fremover i tid. Berg har opprettet en eksilregjering i Sverige, motstandsbevegelsen ligger tilsynelatende med brukket rygg, og russerne har økt tilstedeværelsen i landet betraktelig. Vi får følelsen av at “andre bølge” er i gang: russiske forretningsfolk strømmer inn for å befeste landets posisjon til noe mer permanent.

Mer Russland, mindre EU

Forventningene var høye til Okkupert da den først kom ut. Serien, som var Norges dyreste TV-produksjon, satte dramarekord for TV2 under premieren. Men mottakelsen var lunken, og VG konkluderte med at serien “er dessverre ikke engang særlig ‘bra til å være norsk’.” Avisen hadde unektelig et poeng. Selv kjøpte jeg aldri helt bakgrunnshistorien.

Hadde det ikke vært enklere å gi russerne rollen som en store stygge ulven som ville ha mer energi, og heller gjøre EU til en passiv part som slet med indre uenigheter?

En ting var at USA hadde forlatt NATO, som kanskje virker mer troverdig med dagens okkupant i Det hvite hus enn forgjengeren. Noe annet var ideen om at EU skulle bruke russerne som leiesoldater for å invadere Norge. Hadde det ikke vært enklere å gi russerne rollen som en store stygge ulven som ville ha mer energi-produksjon, og heller gjøre EU til en passiv part som slet med indre uenigheter?

Nok om det, for de første episodene av sesong 2 har heldigvis skiftet fokuset vekk fra den kverulerende EU-kommissæren. Vi blir heller bedre kjent med den russiske ambassadøren Sidorova (Ingeborga Dapkunaite), og kommer også tettere på flere av de andre rollefigurene. Dette savnet jeg i sesong 1, med et plott som virket å skynde seg hele tiden uten at noe egentlig skjedde. Seeren ble pirret med et klimaks som aldri helt kom.

Det går fortsatt raskt i svingene i Okkupert, men sesong 2 tar seg mer tid til historier “litt på siden”.

Oppgradert innpakning

Det går fortsatt raskt i svingene i Okkupert, men sesong 2 tar seg mer tid til historier “litt på siden” av den store fortellingen. Noen av disse er ganske så nervepirrende. Ikke minst blir nå motstandskampen som var sårt savnet i første sesong, bedre illustrert. Alt i alt fungerer historien mye bedre i den nyeste sesongen.

Okkupert har dessuten fått en oppgradert innpakning. Noen forbedringer virker banale, som at introen er kulere, kampscenene bedre, og bakgrunnsmotivene mer utarbeidet, men det hjelper på totalinntrykket. Scenen hvor to sentrale personer møtes diskret i en tåkelagt og mørk Holmenkollen, er et godt eksempel på at de små detaljene betyr noe for det store bildet.

Kvinner med makt

Det er også mer fokus på færre personer i nye sesongen, og det styrker serien betraktelig. Anita Rygg (Janne Heltberg) leverer godt i sin fremtredende rolle, spesielt i samspill med ambassadøren Sidorova. Jesper Bergs forferdede utspill tidlig i sesongen om at Rygg “kommer til å bli spist som en liten mus” i det store maktspillet, blir med seeren videre. Det føles godt når hun motbeviser Berg.

Bente Norum (Ane Dahl Torp) har heldigvis fått mer å håndtere enn å være en småsur restauranteier.

Hans Martin Djupvik (Eldar Skar) forblir stort sett like mutt som i den første utgaven (jeg vet han skal være sånn, men det blir litt mye til tider), mens Jesper Berg (Henrik Mestad) vekker mer engasjement på rømmen enn i statsministerboligen.

Bente Norum (Ane Dahl Torp) har heldigvis fått mer å håndtere enn å være en småsur restauranteier, og historien hennes speiler godt “den andre siden” av en moderne invasjon. Det skjer gjennom små, nesten usynlige endringer.

Uansett ødelegger det ikke totalinntrykket: Den nye sesongen av Okkupert er mye bedre enn den første.

Et stort løft

Én bit av sesong 2 som plager meg litt, er at vi ikke får spesielt mye innblikk i terroren som skjer på norsk jord. Det blir nesten bare nevnt i bisetninger at Norge går gjennom flere terrorangrep på mer eller mindre kjente steder i hovedstaden. Jeg skulle ønske at vi som seere fikk føle mer på hva noe sånt kan gjøre med det norske samfunnet. Kanskje det kommer i de senere episodene. Kanskje var det ikke plass.

Uansett ødelegger det ikke totalinntrykket: Den nye sesongen av Okkupert er mye bedre enn den første. Den blir kanskje aldri Homeland, men det er underholdning som engasjerer og balanserer godt mellom troverdighet og fantasi.

Se trailer av sesong 2 her: