Oppskrift for et vellykket multikulturelt samfunn

Europeiske og amerikanske stater har lenge blitt stadig mer multikulturelle. Et mentalt skifte var det likevel i 2015 da Merkel med de kjente ordene “Wir schaffen das!” åpnet tyske grenser for syriske flyktninger i nød. Samme år mottok Tyskland rundt 890.000 søknader om asyl.

Ordene og handlingen vekket beundring langt utenfor Tysklands grenser, men de vekket også sterke motkrefter. I kjølvannet av flyktningkrisen i 2015 fosset høyreradikale partier frem på kryss av Europa – både i stater som tok imot flyktninger med åpne armer, og dem som var langt mer restriktive. 

Disse partiene anså det ikke som en prisverdig handling å gi flyktningene ly, men heller nok et steg i retning en faretruende trend hvor flere og flere innvandrere truet posisjonen til majoritetsbefolkningen i landet.

Våre fordommer mot andre grupper enn vår egen er igjen i stor grad styrt av omgivelsene våre og det sosioøkonomiske forholdene vi lever under.

I boken The Great Experiment tar statsviteren Yascha Mounk sikte på våre tiltagende multikulturelle samfunn og problemene disse medfører. Kan vil leve sammen på tvers av religioner og kulturer, eller vil vår naturlig tendens til fiendtlighet mot andre grupper enn vår egen ødelegge for oss?

 

Flokkdyr

Vi er nemlig ikke så gode på å leve i gruppe-samfunn, skriver Mounk i starten av boken. Innad i våre egne grupper fungerer vi godt. Vi samarbeider og behandler hverandre med respekt. Det er når vi møter andre fra andre grupper at det går galt. 

Mounk går gjennom flere studier fra psykologien og antropologien som understreker dette. Som én kjent studie hvor forskere skapte sterk gruppetilhørighet ved å gi forskjellige grupper en så meningsløs karakteristikk som hvilken farge de hadde på t-skjortene sine. Det skal ikke mer til før vi finner sammen med likesinnede mot de andre. 

Våre fordommer mot andre grupper enn vår egen er igjen i stor grad styrt av omgivelsene våre og det sosioøkonomiske forholdene vi lever under. Mounk viser blant annet til forskning gjort på forholdet mellom to stammer i Malawi og Zambia. I Malawi mislikte de to stammene hverandre og anså det som umulig å støtte politiske representanter fra den andre stammen. Over grensen i Zambia var situasjonen speilvendt – her rådet det fred og fordragelighet mellom de to stammene. 

Ettersom vi ofte ikke kommer godt overens på tvers av grupper, trengs det en sterk, statlig hånd for å holde oss i skinnet.

Årsaken var de politiske og demografiske forholdene i hvert av landene. I Malawi var det hele tiden en fare for at en av stammene kunne komme i en dominerende politisk posisjon overfor den andre, mens det i Zambia ikke var rom for at en av stammene kunne vinne frem på bekostning av den andre. 

 

En sterk hånd

Ettersom vi ofte ikke kommer godt overens på tvers av grupper, trengs det en sterk, statlig hånd for å holde oss i skinnet, skriver Mounk. Fraværet av en sentral makt er én av tre årsaker han hevder kan lede til at multikulturelle samfunn kollapser. 

Staten kan imidlertid kapres av én dominerende kulturell eller etnisk gruppe og brukes mot de andre. Dette er den andre av de tre årsakene Mounk peker ut, og denne kan komme i både en myk og en hard form. Hard dominasjon er for eksempel det amerikanske slaveregimet, mens en mykere form er når en dominerende samfunnsgruppe plasserer seg selv på toppen av samfunnet gjennom politiske handlinger. 

Mounk forklarer godt hvordan de forskjellige fallgropene gjør seg gjeldende i ulike samfunn i dag.

Til sist peker Mounk ut fragmentering av samfunnet som en årsak til kollaps. Her sikter han til land som Libanon, hvor styringen av samfunnet er delt mellom forskjellige grupper som styrer seg selv med en stor grad av selvbestemmelse. 

Mounk forklarer godt hvordan de forskjellige fallgropene gjør seg gjeldende i ulike samfunn i dag. Blant annet viser han til Afghanistan som eksempel på hvordan det kan gå når en sterk sentralisert makt er fraværende. I europeiske og amerikanske stater viser han heller hvordan majoritetsgruppen kan føre en myk form for dominans over andre samfunnsgrupper. 

 

Uklare løsninger

Mounk slo for alvor gjennom i 2018 med boken The People vs. Democracy. Som i den boken er han best på problembeskrivelse og langt svakere på løsningene. I The Great Experiment beskriver Mounk godt og overbevisende hvorfor det er så vanskelig å få et reelt multikulturelt samfunn til å fungere godt. Han er imidlertid langt mindre tydelig når det kommer til hvordan han selv mener disse burde løses. 

Det er selvfølgelig mye forlangt at Mounk skal besvare et så komplekst spørsmål, men han understreker selv at han ikke bare vil komme med problembeskrivelse, men også løsningsforslag. 

Mounk mener vi heller burde snakke om samfunnene våre som en offentlig park.

For eksempel er Mounk kritisk til metaforene vi bruker om multikulturelle samfunn, dette være seg den amerikanske smeltedigelen av kulturer eller mosaikken av forskjellige kulturer man ofte snakker om. Mounk mener vi heller burde snakke om samfunnene våre som en offentlig park. Her kan forskjellige kulturer møtes, omgås og samhandle uten tvang eller å miste deres særpreg. 

Mounk er en utpreget liberaler og det skinner gjennom i dette forslaget. Andre steder i boken slår han fast at statens rolle i å legge til rette for et multikulturelt samfunn først og fremst er å sikre grunnleggende rettigheter. Utover dette handler det om å møtes på kryss av kulturer, vise respekt og lytte til hverandre. 

Dette er selvfølgelig råd til etterlevelse, men de kan vanskelig sies å være banebrytende i vår forståelse av hvordan vi får samfunnet til å gå rundt. 

Utover myke forslag som disse, får leseren få av de konkrete forslagene Mounk lover. Mot slutten av boken slår han fast at økonomisk ulikhet er skadelig om enkelte samfunnsgrupper systematisk kommer dårligere ut enn andre. Han kommer likevel med få konkrete forslag til hvordan ulikheten bør løses. 

 

Twitter-kriger

Siden Mounk slo gjennom i 2018 har han støtt og stadig ligget i kamp på Twitter mot meningsmotstandere på amerikansk venstreside. Hans uvennskap mot den politiske venstresiden skyller også over i The Great Experiment på uventede vis. 

På et sted slår Mounk for eksempel fast at at universelle velferdsløsninger kan bidra til å lette motsetninger i samfunnet. Når alle får like velferdsgoder fremfor at disse målrettes mot grupper som trenger dem mest, slipper man at dette setter grupper opp mot hverandre. Så langt kjent argumentasjon for enhver på venstresiden. 

Mounk bidrar med optimisme i kampen mot dem på høyresiden som gjerne ønsker å underminere vår evne til å leve sammen på kryss av kulturer.

Det er dermed overraskende når Mounk i neste setning hevder at dette er tanker venstresiden har forlatt til fordel for å tilgodese spesifikke grupper på grunn av undertrykkelse av dem. Man skal lete lenge etter noen på venstresiden som argumenterer for øremerkede velferdsordninger, så dette er svake takter fra Mounk. 

Mounk sikter formodentlig til forslag i USA om å gi økonomisk oppreisning til etterkommere av slaver, men det forblir uklart. Som så mange andre kritikere av venstresiden er presisjonsnivået lavt og kritikken rettes mot “the left” i veldig bred forstand. 

 

Optimist til sist

Til tross for at Mounk ikke helt lander når det kommer til løsningene, er det forfriskende å lese The Great Experiment. Boken er et velment forsvar for de multikulturelle samfunnene vi lever i og deres fremtid. 

Selv med de beste intensjoner kan gruppetilhørigheten ta overhånd.

Mounk bidrar med optimisme i kampen mot dem på høyresiden som gjerne ønsker å underminere vår evne til å leve sammen på kryss av kulturer. Selv om han ikke alltid lykkes, er boken et genuint forsøk på å diskutere vanskelige spørsmål som innvandring og integrering på en konstruktiv måte. 

Selv om det er ufrivillig, illustrerer Mounk selv hvordan det kan være vanskelig å imøtegå grupper du er uenige med i hans omgang med venstresiden. Med det tilfører han også boken en praktisk side:

Selv med de beste intensjoner kan gruppetilhørigheten ta overhånd.