Utopier for realister

Vi lever i Utopia. Den velstanden vi har, og de livene vi lever, ville for bare noen få generasjoner siden vært en ikke-tenkbar drøm. Men hvilke mål har vi nå satt, annet enn fortsatt vekst i BNP og vår personlige økonomi, samtidig som vi forsøker å redde klima og verdens fattigste med det vi har til overs?

Har vi fortsatt evne til utopisk og visjonær politikk? Eller preges debatter i altfor stor grad om fraværsgrenser, drivstoffavgifter og eiendomsskatt?

Jens Stoltenbergs politiske liv var nylig under lupen i kjølvannet av selvbiografien Min historie. Karl Kristian Rådahl Kirchoff skriver i sin anmeldelse at “Jens Stoltenbergs historie er en hyllest til politisk pragmatisme“. Denne politiske pragmatismen har vist seg effektiv og suksessfull, og styringsdyktighet kan fremstå som viktigere for politikere og velgere enn ideologier og visjoner.

Bregmans mål er å utfordre oss til å sette nye mål.

Rutger Bregman, en 28 år gammel nederlandsk historiker og forfatter, slapp i våres boken Utopia for Realists, med undertittelen The case for a universal basic income, open borders and a 15-hour workweek. Bregman regnes av mange som en av Europas mest spennende tenkere, og har gjort stor suksess med sine publikasjoner. Særlig i hjemlandet har han satt agenda for politisk debatt om de mest grunnleggende samfunnsstrukturene.

I den relativt krevende sjangeren “fagbøker rettet mot et bredt publikum”, klarer han seg bra. Boken er ikke bare blitt bejublet av unge progressive mennesker, men også i tunge akademiske kretser – skikkelser som Steven Pinker og Richard Wilkinson har satt sitt navn under skrytesitater på omslaget.

Boken retter seg mot vi som har alt. Vi som er rikere enn noensinne. Både for å gi oss noen nye drømmer for fremtiden, men også for å utfordre oss på hvorfor ikke alle har det som oss. Det er vi som fortsatt jobber like mye som for 40 år siden – selv om rikdommen øker. Det er vi som, til tross for vår massive kollektive velstand, ikke har løst fattigdomsutfordringene globalt, men heller ikke hjemme.

Bregmans mål er å utfordre oss til å sette nye mål, og det gjør han på en god måte. Boka er en lettfattelig og interessant inngang til flere store og komplekse spørsmål, og aktuell for de som skal stake ut kursen for fremtiden, og vi som skal velge dem.

“For øyeblikket mangler vi noen og noe som systematisk utvikler langsiktige og nytenkende samfunnsplaner og politikk for Norge“, skriver Henrik Thune i Øyeblikkets Triumf. I en medieverden preget av kontinuerlig behov for nye nytt, et stort spenn av plattformer, og mer og raskere informasjon, er politikkens evne til langsiktig samfunnsutvikling overskygget av jaget på øyeblikket, saken og de nyeste nyhetene, mener Thune. Bregman konkluderer med noe av det samme, men uten å gå inn på medienes rolle spesielt.

Utopisk tenkning er det som har brakt verden fremover før.

Bregmans bakgrunn som historiker kommer til syne når han bruker tid på å eksemplifisere hva som har vært drømmer og utopier for ulike samfunn til ulike tider. Bregman skriver at om man tok en italiensk bonde fra år 1300 med frem til år 1870, ville det ikke vært en stor opplevd forskjell. Han ville kjent seg igjen, og han ville delt mange av drømmene med menneskene han møter.

Men flytter du han hundre år til, ville han opplevd en annen verden. En utopi. Noe som har beveget seg forbi hans villeste fantasier. En gjennomsnittlig italiener er i dag 15 ganger rikere enn i 1880. Men når Bregman beveger seg over til vår tid, sliter han med å finne de store målene, og enda mer bekymringsfullt; evnen til å utvikle dem.

Bekymringen for manglende politiske visjoner, er ikke ny. Derfor er det første av Bregmans fire hovedtema i boken, også det minst kontroversielle – men kanskje det viktigste. Utopisk tenkning er det som har brakt verden fremover før, og vi burde ha mer av det nå. De fleste ideer og drømmer fremsto en gang som idiotiske og fjerne.

Bregman ser for eksempel med en blanding av avsky og beundring på Milton Friedman og hans neo-liberalistiske kolleger, og hvordan de gjennom utopiske tanker og ideer forandret en hel verden, og gjorde økonomer til verdens ledende tenkere.

Ikke før man tenker de store tankene, våger å teste de og strekke seg mot dem, vil man ha kraft til å endre verden. Hvor ofte har vi ikke hørt noen si at politiske partier er så like at det omtrent ikke betyr noe hvem vi stemmer på? Bregman har en sterk sak når han viser hvordan og hvorfor de store ideene kan ha plass i samfunnsdebatten.

Det er et åpenbart poeng, men det blir ikke mindre viktig av den grunn. Etter å ha løftet viktigheten av utopisk tenkning, presenteres noen konkrete ideer han mener vi burde sette oss som mål; kortere arbeidsuke, borgerlønn og åpne grenser.

Arbeid har gjennom historien handlet om overlevelse. Om å få nok mat på bordet til å brødfø deg og din familie. Utopien og drømmene tilhørte en verden der mennesker hadde fritid til å fordype seg i kunst og litteratur, lære og diskutere, bruke tid med familie og venner. Slik er det ifølge Bregman ikke lenger. Til tross for at vi er rikere enn noensinne, jobber vi like mye som for 40 år siden.

Siden vi på starten av 1980-tallet nærmet oss den kjent 40-timers arbeidsuken, har lite skjedd. I stedet for å veksle teknologiske fremskritt, effektivisering, det likestilte arbeidslivet og økende velstand, ut i mer fritid, har vi jobbet like mye – og i noen tilfeller mer. For de som slet seg gjennom 70-80-90 timers arbeidsuker for å skaffe nok til mat, må dette fremstå som merkelig.

Ja, hva er det en kortere arbeidsuke ikke løser?

John Maynard Keynes spådde at vi innen 2030 ville ha en 15-timers arbeidsuke, og at en av samfunnets hovedutfordringer ville være hvordan vi skulle forvalte fritiden vår. Utviklingen i retning Keynes fremtidsspådom har stoppet opp. Kortere arbeidsuke vil ifølge Bregman løse en lang rekke utfordringer; redusere ulykker, sykdom og stress. Ha en positiv effekt for miljøet. Bidra til å jevne ut forskjeller.

Ja, hva er det en kortere arbeidsuke ikke løser, spør Bregman retorisk. Bregman støtter seg på relevant forskning, men det er likevel gjennom eksempler og politiske anekdoter at han får frem sine poeng. Bregman er ikke bare forfatter, men også en aktiv samfunnsdebattant. Kronikken i The Guardian med den selvsikre tittelen: The solution to everything: Working less, er et av mange eksempler på dette.

De mest interessant kapitlene i Bregmans bok, handler om hvordan noe av det smarteste vi kan gjøre, er å gi folk penger. Også om vi som har mer enn nok fra før, bare skulle tenke på gevinst for oss selv. Gjennom en lang rekke pilotprosjekter med tilhørende forskning, er det blant mange ledende økonomer og akademikere relativ bred enighet om borgerlønnens positive sider.

Det er likevel måten Bregman oppsummere disse på, gjennom spennende konkrete eksempler, at han viser hvorfor dette er en fornuftig, og nærmest helt nødvendig, politikk. Eksemplene spenner fra gripende historier om hva som skjer når 13 uteliggere i London mottar gratis penger over en periode, til historien om hvor nær Richard Nixon var å gjennomføre en stor borgerlønnsreform i USA på 1970-tallet.

Det er også den av Bregmans utopier som ville utfordret samfunnet vårt i størst grad.

Trass tilstedeværelse i ymse partiprogrammer, er temaet borgerlønn lite synlig i det offentlige ordskiftet i Norge sammenlignet med en del andre vestlige land. I Sveits kom spørsmålet om borgerlønn så langt som til en folkeavstemning i sommer, og Finland gjennomføres det etter år med politisk debatt, store piloter med tusenvis av mennesker.

Bregman er best når han forklarer hvordan dette ikke bare er en mulig løsning, men selve løsningen på fattigdomsutfordringene nasjonalt og globalt. Hovedargumentene mot borgerlønn avvises en etter en gjennom grundig gjennomgang av relevant forskning og pilotprosjekter.

Selv om det er kjent at innsatsen for å bekjempe fattigdom i den tredje verden gjennom ulike bistandsordninger, er komplisert, er det en vekker når Bregman så tydelig konkluderer med at det mest effektive (uansett) er bare å gi fattige menneskene penger direkte. Uten formål, klausuler og forventninger.

Det ville gitt større effekt å ta byråkratenes eller hjelpearbeidernes lønn, og direkte overført midlene til de som trenger dem, enn å holde på dagens sammensatte systemer. Bregman er langt fra den første som presenterer en løsning på fattigdom. Han er heller ikke den første med akkurat denne ideen. Likevel sitter man igjen med et sterkt inntrykk av at det er på tide å vurdere borgerlønn og en radikal endring i måten vi driver bistand, også hjemme i Norge tross en godt fungerende velferdsstat med universelle ordninger.

Boka er like leseverdig og utfordrende for høyre- og venstresiden.

Bregmans tredje utopiske mål handler om åpne grenser. I motsetning til de to forgående målene, er det selvsagt ikke like mange eksperimenter foretatt om konsekvensene. Til tross for at dette er punktet der Bregman strever mest med å bygge en sammenhengende argumentasjonsrekke, så lykkes han til slutt.

Både kortere arbeidsuke og borgerlønnsordninger har vi hørt om tidligere. Det har stått i partiprogrammer, vært en del av den offentlige debatten med ulike kraft og intensitet, men helt åpne grenser finner vi ikke mange som argumenterer høylytt for. Det er også den av Bregmans utopier som ville utfordret samfunnet vårt i størst grad.

Bregman konkluderer med at for verden ville den økonomiske effekten av fri flyt av mennesker og arbeidskraft, ikke bare kapital, vært meget lønnsomt. I tillegg til å bidra til å redusere behovet for bistand og programmer der store summer forsvinner i administrasjon, korrupsjon og dårlig rettede tiltak, ville effekten på økonomien være betydelig. Uten å gjengi hele regnestykket her, konkluderer Bregman med at «åpne grenser vil gjøre hele verden dobbelt så rik».

Selv om de gode økonomiske argumentene for åpne grenser finnes, er det likevel urettferdighetene på det menneskelige nivå som treffer hardest. Forskjellene i levealder, velstand og muligheter avhenger i overveldende stor grad av hvilket land du er født i. Bregman stiller spørsmålet om vi ikke en gang i fremtiden vil se på dagens grenser på samme måte som vi i dag ser på slaveri og apartheid – med undring og avsky. Det er et tankevekkende utsagn i lys av dagens flyktning- og innvandringsdebatt, og tendensene til økt isolasjonisme blant vestlige land.

Men Bregman har utvilsomt rett i at vår evne til utopisk tenkning er svak.

Bregman balanserer den politiske aksen relativt godt. Boka er like leseverdig og utfordrende for høyre- og venstresiden. Når Bregman argumenterer, viser han til de gode effektene for samfunnet og enkeltindividet. Det Bregman gjør best, og som gjør boken verdt å lese, er den lette, men likevel grundige, introduksjonen han gir oss til konkrete ideer.

Hans bok burde ikke bare være å finne i norske bokhyller. Bregman selv burde være å finne når tenketanker og politiske partier arrangerer fremtidskonferanser og drøfter løsninger for fremtiden.

Boken har potensial til å gjøre det den var tiltenkt; skape debatt og utfordre til utopisk tenkning på tvers av fagfelt, politiske skillelinjer og samfunnslag, fordi den er lett tilgjengelig og finner et fint rom mellom de store forskningsprosjektene og de mer tilfeldige kronikker og politiske ytringer.

Dessverre går Bregman lite inn i detaljene på hvordan hans ideer skulle overføres til praktisk politikk. Det gjør også at – selv om undertegnede ble overbevist om de positive sidene ved borgerlønn, korte arbeidsuker og åpne grenser – jeg ikke vet om jeg i morgen ville stemt på et parti som ønsket dette gjennomført nå.

Bregmans bok er likevel et forfriskende innslag for de av oss som ble frustrert over den amerikanske valgkampen. Der politikken er så tabloid at den omtrent er uten politikk. Det hjelper når sittende president Obama forbilledlig presenterte et slags visjonært utfordringsnotat til sin arvtaker i et leseverdig innlegg i The Economist, men følelsen av at Bregman har rett er likevel der.

Evnen til utopisk tenkning er svak. Bare gjennom å brette opp ermene og gjøre store og langsiktige spørsmål viktig, kan vi bidra til å endre det.