Å vaksinere mot vaksinemotstand

Rett før pinsehelgen kunne Aftenposten fortelle om ei seks år gammel jente som fikk påvist meslinger, en sykdom man regnet som utryddet i Norge.

Jenta var ikke vaksinert.

Hun er dermed et nytt offer i en dyster historie om unger som blir holdt vekk fra viktige deler av det nasjonale barnevaksinasjonsprogrammet.

I 2015 viste NRKs program Folkeopplysningen at vaksinemotstanden lever i beste velgående i Norge. Ifølge programmet har nettopp meslinger blitt mer utbredt i enkelte miljøer. En sykdom man trodde var utryddet rammer dermed igjen.

At vaksiner virker, er hevet over tvil.

At vaksiner virker, er hevet over tvil. Likevel tvilte altså småbarnsforeldrene i Folkeopplysningen. Selv om det kan få alvorlige konsekvenser å bli smittet av meslinger, er det ingen grunn til å tro at vaksinemotstandere vil ungene sine vondt.

Det er heller ingen grunn til å tro at de er dummere enn andre folk. Et miljø med utbredt vaksinemotstand finnes for eksempel rundt Steinerskolene i Oslo, altså blant ressurssterke foreldre i Norges største by.

Det interessante spørsmålet er hva som leder intelligente mennesker til å ta avgjørelsen om å nekte barna tilgang til livsviktig vaksinering.

Nettopp dette spørsmålet er det Sara E. Gorman og Jack M. Gorman vil besvare i den ferske boken Denying to the Grave: Hvorfor benekter vi livsviktige fakta?

 

Ikke i min familie

I jakten på svar blir vi tatt med inn i den menneskelig psyken. Det viser seg, for eksempel, at vi er ufattelig dårlige til å bedømme sannsynlighet. Vi overdriver faren for hendelser med lav sannsynlighet. Og vi undervurderer sjansen for hendelser med høy sannsynlighet.

Derfor frykter vi generelt flyreise mer enn det å kjøre bil. Selv om mange av oss vet at sjansen for å styrte i fly er langt mindre enn å havne i en bilulykke, hører man aldri om bilskrekk, men ofte om flyskrekk.

Dette komme også av at vi hater å ikke ha kontroll over situasjonen vi befinner oss i. Det vil si: Vi hater å miste følelsen av kontroll, også der kontrollen helt eller delvis er en illusjon. I bilen vil de fleste sjåfører for eksempel hevde at de har full kontroll, men det har i realiteten lite å si for om du vil havne i en ulykke eller ei.

Nettopp disse observasjonene står sentralt i Denying to the Grave: Det er når vi føler oss maktesløse på grunn av manglende kontroll at vi begynner å se sammenhenger hvor de slett ikke finnes.

 

Når det først sitter, så sitter det

Vi er satt sammen slik. Det er derfor en del av oss overvurderer den nær ikke-eksisterende sjansen for at en vaksine skal gjøre barnet sykt. Og det er derfor en del av oss frykter vaksinen fordi vi ikke kan kontrollere hvordan barnet vil reagere på den.

Nettopp frykten er spesielt viktig, ifølge far og datter Gorman. Som så ofte ellers i boken illustrerer de poenget gjennom enkle og underholdende eksempler.

De ser for seg en historieprofessor som skal vurdere om han bør vaksinere barna sine. Han har riktig nok høy utdannelse, men innenfor et annet fagfelt enn medisin. Derfor forstår han ikke forskningen som er gjort på årsaksforholdet mellom vaksiner og autisme. Han blir heller ikke beroliget av den tilsynelatende mangelen på definitive svar, selv om den i virkeligheten skyldes forskeres forsiktige tilnærming når det gjelder å fastslå nøyaktig hva som skyldes hva.

I tillegg leser han seg opp på en nettside som ser tilforlatelig ut, med profesjonell layout, der tilsynelatende overbevisende forskning om korrelasjon mellom vaksinasjon og autisme presenteres, side om side med følelsesladde historier om barn som har utviklet autisme etter å ha tatt vaksinen.

Siden sykdommen det vaksineres mot virker fjern, og de mulige bieffektene av vaksinen framstår skremmende, er det ikke så overraskende at historieprofessoren ender opp med å se på vaksinering som en unødig risiko.

 

Biologien kjemper mot fornuften

Og når holdningen først har satt seg, skal det svært mye til før den endres igjen. Vår historieprofessor kjente på en frykt da han leste om autismebarna og tenkte på sine egne unger. Denne frykten lagres i minnet hans sammen med informasjonen om vaksinene.

Neste gang vaksinespørsmålet kommer opp i en diskusjon, vil han faktisk kjenne på frykten igjen. Dermed blir han stadig mindre mottakelig for motargumenter.

Å få bekreftet ens holdninger gir en følelse av lykke.

I tillegg rammes han av confirmation bias. Siden han nå er overbevist om at ungene bør holdes unna vaksinen, er han lettere mottakelig for informasjon som underbygger dette synet. Samtidig er han blitt langt mindre mottakelig for informasjon som går på tvers av det.

Vi mennesker er fra biologiens side skrudd sammen sånn. Å få bekreftet ens holdninger gir en følelse av lykke. Angrep på det man holder for sant, er derimot smertefullt.

 

Ikke forskning, men følelser

Poenget er, som Sara og Jack Gorman påpeker, at intelligens har lite med saken å gjøre. Om man aksepterer feilaktige fakta eller ei handler først og fremst om andre ting. De to forfatterne forklarer svært pedagogisk de ofte kompliserte psykologiske og biologiske prosessene som ligger til grunn når det skjer.

Nettopp disse mekanismene forteller oss også noe om hva vi kan gjøre for å korrigere feilaktige oppfatninger. Og de kan si oss noe om hva som er fånyttes. Når følelser og feilaktige fakta er vevet sammen, noe som gjør det nærmest umulig å overbevise noen om at de tar feil, er for eksempel informasjonskampanjer fra myndighetene sjelden effektive.

De fremstår gjerne hjerteløse stilt overfor mer følelsesladde vitnesbyrd. Å høre om et spedbarns død som en følge av en allergisk reaksjon på en vaksine er langt mer effektivt enn en statistikk som viser hvor lav sjansen er for en slik reaksjon. 

Boken burde altså åpne øynene til dem som ønsker å bekjempe samfunnets benektelsesproblemer med en flod av fakta. Det funker ikke, og vi må finne løsninger som gjør det.

 

[Velg tema]motstand

Selv om Jack og Sara Gorman tar utgangspunkt i vaksinemotstand, har de et bredere siktemål. Det er en styrke ved boka. Forskningen de legger frem i Denying to the Grave gjelder mer generelt for mekanismene som er i sving når vi aksepterer det vi burde ha skjønt var feil.

Sterke følelser gjør oss immune mot fornuft. Det er derfor emosjonelle appeller er så effektive. Biologiske forhold gjør at vi fanges av retorikken til karismatiske ledere, og når vi først kjøper det de selger, er vi ekstremt lite villige til å gi slipp på det.

I tillegg kommer den særegen gruppedynamikken som ofte oppstår rundt benektelse av anerkjente sannheter. Når vi treffer likesinnede, blir vi ofte langt sikrere enn vi var tidligere. Boka vier betydelig omtale til dette, og til lederne og konspirasjonsteoriene som ofte følger med.

 

Du må ikke hvile

Forfatterne gjør et hederlig forsøk på gi oss verktøyene vi trenger for å bekjempe feiloppfatningene.

Et av tiltakene de foreslår er motivasjonssamtaler. For å finne ut hvilke følelser som ligger til grunn for benektelse av det ene eller andre faktaforholdet, og hvordan de kan overvinnes, må en møte menneskene det angår på tomannshånd, er argumentet.

Fremfor pugging av nytteløse fakta, burde en fra tidlig alder lære om årsaksforhold.

I tillegg foreslår de å styrke undervisningen i kausalitetslære og vitenskapelige metode så tidlig som i barneskolen. Fremfor pugging av nytteløse fakta, burde en fra tidlig alder lære om årsaksforhold: Selv om hendelse B ser ut til å følge etter hendelse A, betyr ikke det nødvendigvis at A er årsak til B. Kausalitet er nemlig vanskelig å bevise. Det er noe av det man forstår når man lærer hvordan forskning foregår i praksis.

 

I de beste hjem

Om det vil være nok, kan nok diskuteres. Løsningene er likevel ikke det sentrale i Denying to the Grave, etter min mening.

Det er mye viktigere å erkjenne hvor lite som står mellom selv høyt utdannede mennesker og irrasjonell benektelse. Vaksinemotstandens far, Andrew Wakefield, var intet mindre enn kirurg og forsker, for eksempel.

Som påminnelse om dette er boken særdeles effektiv.

Det er skremmende å se hvor dypt potensialet for benektelse sitter i både min og din biologi. At naturlige responser som frykt, sinne og sorg kan slå ut vår evne til å tenke kritisk er en tankevekker.

 

Kan en vaksineres mot vaksinemotstand?

Denying to the Grave gir ikke noen fullgod oppskrift på en vaksine mot vaksinemotstand, men den kommer med forslag til konkrete løsninger med usikker virkning.

Først og fremst viser den oss viktigheten av å ha et kritisk forhold til informasjonen vi møter i hverdagen – spesielt på internett. For selv de beste av oss lar oss påvirke av følelser, har et iboende behov for å finne sammenhenger og feiltolker sannsynlighet.

Det trengs ikke mer enn én skikkelig dårlig dag før også du sitter der som vaksinemotstander.

Heldig finnes det en fattig trøst: Som Jack og Sara Gorman påpeker, kan en nemlig motvirke følelsenes overstyring av fornuften ved å bli seg bevisst at det skjer. Og til det fungerer denne boken utmerket.