Ytringsfrihet: Forslag til videre lesing

I artikkelserien Med lov skal hets bekjempes? undersøker vi hvordan ytringsfriheten nå lovreguleres på nytt rundt om i Europa. Her er tips til noen bøker som er verdt å lese for de som vil dykke dypere ned i problemstillingene.

Andrew Marantz: Antisocial. Online extremists, techno-utopians and the hicjacking of the American conversation (Viking, 2019)

Vil du ha en velskrevet skildring av hvordan nettet har endret måten folk oppfører seg på, ja kanskje endret selve menneskesinnet, er denne boka et godt sted å begynne. Begrepet alt-right ble kjent da Donald Trump overraskende for de fleste ble president i USA for det som virker som en evighet siden.

Den irske journalisten Andrea Nagles Kill All Normies var den første boka som tok for seg dette fenomenet i full dybde. Har du ikke lest den, kan du gjerne hoppe rett til New Yorker-journalist Andrew Marantz beskrivelse av amerikansk politikk rundt og etter valget i 2016.

Marantz kommer tett på flere sentrale karakterer på den såkalte alternative høyresiden, og kontrasterer skildringene med like nærgående portrett av teknooptimistene som lager verktøyene de mørke kreftene er blitt eksperter på å utnytte. På toppen av dette legger han en skildring av de etablerte medienes famling, inkludert noen avslørende betraktninger rundt egen arbeidsgiver New Yorkers nettstrategi.

Boka er kanskje navlebeskuende amerikansk. Men det er også plattformene og væremåtene som har skyllet over nettet og oss alle de siste årene.

Robert McNamee: Zucked. Waking up to the Facebook Catastrophe (HarperCollins, 2019)

Problembeskrivelser av sosiale mediers skyggesider finnes det rikelig med. Roger McNamees bok er lesverdig på grunn av avsenderen. McNamee var en av flere rådgivere for Mark Zuckerberg i Facebooks tidlige år. Han beskriver selskapets vekst og brister med innsikt og kritisk distanse.

Samtidig er han aktivist. For McNamee er det forretningsmodellen til selskap som Facebook som er kjernen i problemet. Løsningsforslagene han kommer med mot slutten av boka virket kanskje ekstreme da de kom for et drøyt år siden: Forretningsmodellene må endres radikalt. Brukerne må eie sine egne data. Teknogigantene må splittes opp i mindre selskaper. Nå er dette i ferd med å del av mainstream politiske program verden over.

Boka vil neppe stå igjen som en klassiker, men er verdt å bruke et par timer på. Et alternativ kan være Steven Levys ferske Facebook. The inside story. Den har jeg akkurat begynt på selv. Levy er en av høvdingene blant USAs teknologiskribenter. Han har fått god tilgang til kilder på innsiden av Facebook, inkludert Mark Zuckerberg selv. Dette virker som en velskrevet biografi av selskapets historie, men med langt mindre kritisk distanse. (Et kjappere alternativ: Les dette redigerte utdraget fra boka.)

Enda et alternativ i samme sjanger: En av Jaron Laniers bøker. Han er en av de mest originale tenkerne blant teknoutopistene som er blitt dystopikere med årene. Og han er oversatt til norsk (på forlaget som er del av samme selskap som Agenda Magasin).

Nadine Strossen: Hate. Why we should resist it with Free Speech, not Censorship (Oxford University Press, 2018)

Veldig mye er skrevet de siste årene om hvor skadelige sosiale medier er for oss, for både psyken og samfunnet. Nadine Strossens bok kan med fordel legges i bunken som en kort, men poengtert motvekt.

Jussprofessor Strossen var president for American Civil Liberties Union i 17 år, og har kjempet for rettighetene til svarte, homofile, kvinner med mer i flere tiår. Hun argumenterer insisterende for at ytringsfrihet med færrest mulig begrensninger er det beste redskapet for de som vil kjempe for rettighetene til minoriteter og avmektige verden over.

USA skiller seg ut blant de såkalt vestlige landene i verden ved å ikke å ha en lovparagraf mot hatefulle ytringer. Strossen tar utgangspunkt i rettstradisjonen som er utviklet i USA de siste tiårene, og argumenterer for hvorfor dette er den beste rettslige modellen, og hvorfor det hun kaller sensurlover er dømt til å mislykkes.

En kan gjerne være uenig. De fleste i Europa er per definisjon det, om de støtter egne lover. Men Strossen skriver skarpt og poengert, så boka er om ikke annet skjerpende for egen argumentasjon. Jeg har også intervjuet henne til denne artikkelserien.

Timothy Garton Ash: Free Speech. Ten Principles for a Connected World (Atlantic, 2016)

Dette er litt av et prosjekt. I 2011 tok den engelske journalisten og akademikeren Timothy Garton Ash initiativ til en global ytringsfrihetskommisjon, i regi av Universitetet i Oxford. Målet var å komme fram til ti universelle prinsipper for ytringsfrihet, som alle kunne være enige om – overalt i verden, i en tid der alle kan snakke med alle i sanntid.

Arbeidet er samlet på nettsiden freespeechdebate (på 13 språk) og i denne boka. Selve prinsippene er generelle, på grensen til banale ved første øyekast. Som dette om religion: «Vi respekterer den troende, men ikke nødvendigvis innholdet i troen».

Men hvert kapittel er et overflødighetshorn av eksempler, dilemmaer og debatter rundt de aller fleste av de mest brennbare temaene i verden de siste årene. Skrevet med Garton Ashs milde, men myndige penn og innsikt. Varmt anbefalt, kan med fordel leses i små doser.

Ytringsfrihetskommisjonen: «Ytringsfrihet bør finde sted. Forslag til ny Grunnlov § 100 (NOU 1999:27)

Nettet har endret infrastrukturen for ytringsfriheten grunnleggende. Nå kan alle, nesten uten kostnad, skaffe seg et større publikum enn en etablert avis har. Samtidig skjer det meste av kommunikasjonen på noen få plattformer eid av et lite knippe amerikanske selskaper.

Forrige gang ytringsfriheten ble utredet i Norge var i 1999, av en kommisjon ledet av Francis Sejersted. Nå er det satt ned en ny kommisjon (som jeg skal være sekretariatsleder for). Rapporten til den forrige kommisjonen er likevel, eller nettopp på grunn av alle endringene, fortsatt verdt å lese.

Man trenger ikke lese hele. Men spesielt kapittel to – «Hvorfor ytringsfrihet» – er fortsatt en velformulert begrunnelse for hvorfor vi i det hele tatt skal ha ytringsfrihet, og hva som skal til for å at den skal være mest mulig virksom.

Så kan man fundere over om kommisjonens premiss om det velinformerte, såkalt «myndige menneske» fortsatt er like gyldig (hvorfor myndige mennesker er viktige i disse dager diskuterer jeg i denne teksten). Har vi lenger «et velstrukturert institusjonelt system» for formidling av ytringer ut i offentligheten? Eller står vi i fare for å få «det anarki eller den kakafoni» som oppstår når alle diskuterer med og alle og alle skal informere hverandre (og være hobbyepidemiologer, kan vi legge til nå)?

De som vil reflektere over hvor mye som faktisk er endret på 21 år, og hvordan internett ble oppfattet i 1999, kan lese de korte underkapitlene «4.3.5 Informasjonssamfunnet og den digitale revolusjon» og «8.1.2 Noen utviklingstrekk – særlig vedrørende internett».

Hele utredningen ligger åpent tilgjengelig på regjeringens nettsider.

Bjørn Stærk: Ytringsfrihet annotert (Krangel&Uro forlag, 2019)

Denne er verdt å anbefale alene på grunn av den originale ideen – og holdningen. Bjørn Stærk ble tidlig på 2000-tallet kjent som en kompromissløs ytringsliberaler. I 2013 oppsummerte han sine tanker i boken Ytringsfrihet.

Gradvis skiftet han syn. Etter å ha lest sin egen bok på nytt, utga han i fjor like godt en ny utgave, med kritiske kommentarer til egen tenkning skriblet i margen, og nye kapitler der han diskuterer egne holdninger med seg selv.

Boken er fri for fotnoter og har omtrent ikke referanser til andre verk. Et akademisk verk er den ikke. Men som utrykk for hvor forbasket vanskelig dette temaet er, er den glimrende. En trøst for alle som møter egne meninger i døra i ett sett når de utforsker ytringsfrihetens dilemmaer (meg selv inkludert).