FOTO: Rikard Westman

Jurist om netthets: «Vi har en overdreven tro på strafferett»

Oppretter du en Facebook-gruppe, bør du holdes ansvarlig for hva folk skriver der – også i retten. Men lover og regler kan ikke løse alt, sier svensk jussprofessor.

Det pågår intense debatter og lover utvikles nå i flere land for å gjøre sosiale medier-selskaper ansvarlige for innholdet på egne plattformer. Sverige vedtok allerede på 1990-tallet en lov som gjør folk ansvarlige for innholdet på «elektroniske oppslagstavler» de oppretter. I 2019 ble en mann for første gang dømt ved bruk av denne loven.

I dette intervjuet forteller Mårten Schulz, jusprofessor ved Stockholms universitet og leder for organisasjonen Institut för Juridik och Internet, mer om bakgrunnen for loven, dommen og hva han tror kan fungere for å bekjempe lovbrudd og hets på nettet.

Intervjuet er en utdypning av denne artikkelen om den svenske loven og dommen.

 

– For første gang er en Facebook-moderator dømt for andres ytringer etter den såkalte BBS-loven. Hva er din vurdering av dommen?

– Selve dommen var ikke overraskende i seg selv. Derimot var det gledelig at det ble tatt ut tiltale i denne saken, at lovgivningen faktisk brukes til det den er laget for. Dette var et uvanlig tydelig tilfelle. Det er to grunner til at er vanskelig å anvende denne loven: Det skal for det første være et åpenbart lovbrudd, for eksempel hets mot folkegrupper. For det andre er det krav om grov uaktsomhet – en må være sikker på at administrator visste om innlegget som bryter loven. Her var det såpass tydelig at det ble dom.

– Er dommen blitt anket videre?

– Ja, går til andre rettsinstans, hovretten. Den kommer nok opp der snart.

– Har dommen skapt noe debatt i Sverige?

– Det ble en hel del debatt. Du har fått en overordnet diskusjon om når noen har ansvar for andres ytringer, når kan administratorer holdes ansvarlig?

– Kan en slik dom virke normerende – får den administratorer til å ta mer ansvar for grupper?

– Jeg vet ikke. Jeg tror i og for seg at i visse av disse store gruppene med mye rasisme, der kan det påvirke administratorene litt, gjøre at de blir strengere. Men jeg tror det trengs flere dommer, jeg tror ikke denne får stor effekt alene.

– Fortell mer om denne BBS-loven. Hva slags lov er det?

– Loven kom da internett var nytt. Det er også en forklaring på at den i det hele tatt var mulig å vedta. I mange år var det umulig å snakke om regulering av nettet. Nå har ytringsfrihetsfetisjismen forsvunnet litt, og man prioriterer igjen sikkerhet og trygghet.

BBS-loven er en god mellomløsning. Den kan også gjelde for mediene, om de har kommentarfelt under artikler.

Den har vært en papirtiger, men lovens konstruksjon er ganske smart: Den utgår fra en ytringsfrihetsinteresse, og kriminaliserer unnlatelser hos den som har mulighet til å fjerne innlegg – men bare i ytterste fall. Det finnes en presumpsjon mot ansvar for den som er administrator.

– Hva betyr det?

– Det kreves et åpenbart brudd, en grov uaktsomhet hos administrator. Du må enten vite om lovbruddet, altså at noen har skrevet noe ulovlig, eller våre grovt uaktsom i håndteringen av ytringen for å dømmes. Du har altså ikke et strengt ansvar for alt som skjer i kommentarfeltet ditt.

– Kunne ansvaret vært enda strengere, slik det for eksempel er for avisredaktører, som har et juridisk ansvar for alt som står i avisen?

– BBS-loven er en god mellomløsning. Den kan også gjelde for mediene, om de har kommentarfelt under artikler og har lagt det utenfor avisen, for eksempel hos Facebook. Da ville redaktøren holdes ansvarlig etter BBS-loven.

– BBS-loven ansvarliggjør altså en administrator for en Facebook-gruppe. Men hva med løsninger som den tyske nettloven – som gjør selskapet Facebook ansvarlig for å fjerne lovstridige ytringer?

– Jeg har ikke satt meg inn i den tyske loven spesifikt. Men personlig synes jeg det er mye farligere med personlig strafferettslig ansvar for Facebook-sjefer enn det er med foretaksstraff. Da er risikoen for selvsensur mye større. Det finnes også en risiko for at de da velger ikke å ha noen mennesker i landene der det er straffeansvar.

Jo mer tid som går, jo mer demoralisert er jeg blitt over mulighetene til å løse noe med juss.

Det finnes for eksempel en rettsavgjørelse fra Italia, der to googlesjefer ble dømt til straffansvar. Det var for ti år siden, før de kjøpte Youtube, da hadde Google liggende ute en video, en mishandlingsfilm som involverte en gutt som ble mobbet på skolen. Den ble ikke fjernet, og sjefene ble dømt til fengsel. Men de ble til slutt frikjent av forfatningsdomstolen.

– Er lover i det hele tatt veien å gå for å stanse hets og andre overtramp på nett?

– Det er tusenkronersspørsmålet. Jeg tror for egen del at vi har en overdreven tro på strafferett. Vi må se på andre løsninger som konsumenttenkning og næringsvilkår. Jeg forstår reaksjonen som gjør at disse lovene kommer, myndighetene synes ikke at selskapene gjør nok. Men jo mer tid som går, jo mer demoralisert er jeg blitt over mulighetene til å løse noe med juss.

– Hva er da alternativene?

– Juridisk kan man for eksempel se på Ehandelsdirektivet, som regulerer nettselskapene – om det kan brukes på nye måter. En kan se på det som forbrukerspørsmål, at man som konsument har visse rettigheter og selskaper har et visst ansvar. Du kan ha rett til økonomisk erstatning eller noe annet etter regler om at man som forbruker ikke skal kunne utsettes for hat – slike ting. Det finnes alternative måter å tenke regulering på.

 

(Dette siste poenget er utgangspunktet for den britiske lovgivningen mot skadelig innhold på nettet, en lov som nå er i ferd med å utarbeides. En egen artikkel om denne kommer senere i denne serien.)

 

– Hvilke erfaringer har du selv gjort gjennom mange år som forsker og aktivist på dette feltet gjennom organisasjonen din i Sverige?

– Mye av det vi har gjort, har mislyktes, egentlig. I begynnelsen hadde vi klienter. Vi tok saker for dem, sivilsaker. Men det fungerte ikke i det hele tatt. Domstolene var for langsomme, alle involverte var lei da saken omsider kom opp.

Lobbyarbeidet har fungert bedre, vi har forsøkt å få til bedre lover mot krenkelser på nett, og overleverte en liste til justisministeren for seks år siden med ti forslag til bedre juss. Åtte av dem er nå lov. Strafferetten er ganske bra nå, lovverket er ganske heldekkende. Men det er fortsatt ting vi vil gjøre – det store problemet er at politiet ikke oppklarer sakene. Det hjelper ikke hvor bra straffeloven er, om den ikke anvendes av politiet. Det vi vet fra empiriske undersøkelser fra Brottsforebyggende råd, er at veldig få anmeldelser blir etterforsket.

– Hvis du skal oppsummere ditt arbeid med å tenke ut tiltak mot netthets gjennom flere år – hva er suksesskriteriene?

– For det første å ha et vel gjennomtenkt strafferettslig regelverk som er tilpasset en digital tidsalder. Vi oppdaget at mange regler var fra 1960-tallet, de blir ikke naturlig å anvende på nettsaker, og det endte med at vi tapte saker.

For det andre å ha et rettsvesen som kan håndtere sakene. Politiet og påtalemakt har tidligere ikke har hatt tilstrekkelig kompetanse, dermed har de prioritert annerledes.

Facebook har virkelig forbedret seg på bare ett år.

For det tredje å bruke det internasjonale nettverket man har, særlig i EU. Min organisasjon har for eksempel vært involvert i EUs overvåkningsprosjekt mot hatytringer. Slike tiltak er vanskelige om bare ett land gjør det. Å utøve press mot selskapene for å få dem til å ta hånd om sin egen drit er en nøkkelfaktor. Prosjektet i EU hadde stort gjennomslag, da alle EU-land gransket hva som ble tatt bort etter Facebooks eget regelverk. Facebook har virkelig forbedret seg på bare ett år. De har ryddet opp mye, og lagt inn mye penger i det. Youtube er verre.

NGOer som min lille organisasjon kan gjøre nytte på ulike måter ved å utøve press. Teknologiselskapene er følsomme for negative kampanjer, en bør oppmuntre NGOer og sivilsamfunnet til å engasjere seg.

Og dessuten oppmuntre til flere sivilrettslige ansvarskrav – å stevne mer, kreve erstatning. I Sverige er det brukt på diskrimineringsområdet, der en bruker diskrimineringsombudet og satser på sivilrettslig ansvar istedenfor straffesaker. Det har fungert ganske bra som pressmiddel.

– Hva med motytringer, counterspeech? Det blir gjerne framhevet som et alternativ til forbud: En bør møte ytringer en ikke liker ved å ta til motmæle, engasjere seg i Facebook-tråder, gjerne organisert. I Sverige har det vært en ganske stor bevegelse for dette, gjennom facebookgruppa #Jagärhär. Har du tro på dette?

– Når det gjelder Jagärhär, så er jeg skeptisk. Slike initiativer fører ofte til at debatten blir veldig polarisert. Denne gruppa er blitt hatet av personer på høyreflanken, og ikke bare ytre høyre, også sentrumshøyre. De er nesten blitt som et symbol på personer som vil innskrenke ytringsrommet for personer de ikke er enige med.

På ett vis har de lyktes ved at de har fått en hel del grupper utestengt. Det er for så vidt en slags fremgang- Vi har også hatt noen slike grupper før som har vært mindre konfronterende, mer kameratstøttende. Å komme inn i grupper der noen er ekle og vise støtte til de som blir hetset, slike ting. Men ingen av disse gruppene har fungert så bra

Spørsmålet er om dette kan gjøres som ideell virksomhet, helt frivillig? Eller om det skal drives mer profesjonelt. Da må man ha penger. Det er noe vi har merket i vår organisasjon. Da vi begynte for syv år siden, fantes det mange slike initiativ som utfylte hverandre. Men alle andre som var der da, har lagt ned fordi de ikke har hatt penger. Da finansieringen forsvant, forsvant også organisasjonen.

Det finnes ingen quick fix, og det er altfor mye fokus på strafferett.

Om man skal få counterspeech til å fungere, og ikke havarere som Jagärhär har gjort, må man ha finansiering over lang tid.

Det finnes ingen quick fix, og det er altfor mye fokus på strafferett. Man må ha helhetsbilde. En kan også se til hvordan pressen har løst dette.

– Hvordan da?

– Her er situasjonen i Sverige spesiell. Pressen er beskyttet av en trykkefrihetsforordning fra 1700-tallet, og aviser og alle som slutter seg til den, har sterk beskyttelse mot statlig inngripen.

For 50 år siden syntes den svenske regjeringen at tabloidene skrev så mye skitt at de advarte Aftonbladet og Expressen om at de skulle kreve forhåndsgranskning av alle aviser før de gikk i trykken. Det ville være svært inngripende i ytringsfriheten. Så da lagde pressen den moderne Pressens opinionsnämnd (tilsvarende norske PFU, red. anm.). Der sitter en høyesterettsdommer som leder, og representanter for allmennheten – jeg har vært medlem selv.

Den generelle oppfatningen er at dette har gjort at etikken tas med et mye større alvor. Trykkefrihetsforskere har hevdet at dette er en forklaring til at vi ikke har flere regler i straffeloven som i konflikt med ytringsfriheten – at avisene har skjerpet seg for å holde loven borte.

Teknologiselskapene har mulighet til å sette opp et eget system med en egen nemnd uten at Facebook kan overstyre. De må delegere den makten, da kan man holde loven borte. En slik løsning ville være det beste fra en ytringsfrihets- og næringsfrihetssynsvinkel. Men det krever forpliktelser fra disse store selskapene.

 

En slik selvdømmeordning er Facebook selv nå i ferd med å etablere. Den tar vi for oss i en senere artikkel i denne serien. Lenke kommer når artikkelen er klar.