FOTO: Andreea Radu/Unsplash

Årets beste bøker

Aage Borchgrevink, Witold Szabłowski, Rebecca Solnit og Linn Stalsberg har skrevet noen av årets beste bøker, ifølge våre utvalgte bidragsytere.

Emil André Erstad

Forfatter og kommunikasjonssjef i Den norske Helsingforskomité.

Nilas Johnsen: «Erdogan. Tyrkias nye sultan» (Aschehoug)

Denne Brageprisnominerte sakprosaboka om den nye herskaren i Midtausten, er ein sidesnuar utan like, samstundes som den gir eit ærleg og ekte innblikk i det nye autoritære Tyrkia. Kanskje er den vel så mykje ein biografi om det politiske Tyrkia som om Erdogan sjølv.

Witold Szabłowski: «Dansende bjørner» (Pax)

Ei intelligent, morosam, men også særs tankevekkande portrett av menneske som lir av ein nostalgi til diktatur og kommunisme som dei no er fri frå, spegla gjennom liva til dei dansande bjørnane i Bulgaria. Ei perle som gir ei befriande intelligent framstilling av overgangen frå diktatur til fridom, full av gråtoner.

Ahmet Altan: «Eg får aldri sjå verda att» (Samlaget)

Å lese så sterke skildringar av livet på innsida av fengselscella der forfattaren sit fordi han har tenkt, meint og skrive ting, er sterkt, ekte og rått. Det finaste med boka er reisene forfattararen foretar seg ut i verda frå fengselscella si, i desse skildringane er boka rørande vakker.


Kaia Storvik

Ansvarlig redaktør, Agenda Magasin. 

Shazia Majid: «Ut av Skyggene – Den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner» (Aschehoug)

Datterens fortelling om sin mors og hennes samtidiges innvandring og liv i Norge, er en rørende, opprørende og nydelig skrevet bok. Boka gir stemme til en gruppe som knapt har blitt hørt i vårt samfunn, men også disse kvinnenes døtre og vår tids unge innvandrerkvinner. I debatten framstilles denne gruppa ofte som undertrykte, og dermed svake. Vel, ikke etter at du har lest boka om den mest intense kampen om makt og rettigheter i vår tid, bare at du høyst sannsynlig ikke fikk med deg så mye av det. Boka gir i tillegg en god oversikt over og mange nye perspektiver i den evige innvandringsdebatten og politikken i Norge. Man skulle tro det var et område der det meste var sagt, men Majid viser igjen og igjen at det faktisk er mye nytt å melde. Og mye viktig vi har glemt. Kjøp den til deg selv og alle du er glad i.

Margaret Atwood: «Gileads døtre» (Aschehoug)

Selv synes jeg nok at den første boka, «Tjenerinnens beretning», var enda litt bedre enn årets beretning fra dystopiske Gilead. Det betyr ikke at Atwoods foreløpig siste bok ikke er en av årets aller beste utgivelser. Oppleves dessverre som enda mer relevant i dag, enn da første bok kom i 1985. Forfatteren sier det jo også selv: Alt som skjer i hennes fiktive Gilead har skjedd en gang i verden, før eller nå. Og der TV-serien etterlater deg vettskremt, overveldet og litt kvalm, er dette en kort, lettlest bok med god spenningskurve, framdrift og ikke minst litt håp. Perfekt julelesning, altså. Så drit i Peter Handke, les heller forfatteren som burde fått årets Nobelpris i litteratur.

Jan Grue: «Jeg lever et liv som ligner deres» (Gyldendal)

Dessverre er det sånn at ganske mye av sakprosaen jeg leser er pliktlesing. Det er nyttig, og jeg lærer nye ting som jeg absolutt trenger, men det er derfor jeg leser dem. Ikke fordi det er drivende, rørende og deilig. «Jeg lever et liv som ligner deres» er alt annet enn plikt. Fløyelsemykt dras du gjennom et liv, og forfatterens og andres tanker om hva det egentlig er å være annerledes og ha andre forutsetninger enn de fleste andre. Men han gjør det på en sånn måte at det ikke er ham, men deg selv og ditt eget samfunn du møter i døra. Jeg vil si dette er bok som forandret meg litt. Og ja, jeg vet den kom i fjor, men jeg rakk ikke å lese den før i år, og kunne dermed ikke anbefale den. Og det er det faktisk helt nødvendig for meg å få gjort.


Kristian Bjørkdahl

Postdoktor ved Senter for utvikling og miljø på Universitetet i Oslo.

Anders Johansen: «Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814-1913» (Universitetsforlaget)

Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være den viktigste norske boka som ble utgitt i 2019. Den må kort og godt regnes som en begivenhet. Johansen anlegger et friskt, retorikkfaglig blikk på nasjonens formative hundreår – fra Grunnloven ble undertegnet, i 1814, til kvinner fikk stemmerett, i 1913. Forfatteren skriver denne historien som en fortelling om såkalt «retorisk medborgerskap», altså om hvordan formelle politiske rettigheter begynner å virke først når stadig flere tilegner seg ferdighetene som skal til for å fungere nettopp som medborgere. Det er en fortelling med overraskende stor overføringsverdi til vår tid, noe Johansen vet å porsjonere ut i akkurat passe doser.

Sophia Rosenfeld: «Democracy and Truth: A Short History». (University of Pennsylvania Press)

Kanskje fordi så mange opplever vår tid som politisk turbulent, har samtidsdiagnose blitt en underindustri av bokbransjen. Det er ikke alt i denne flommen av bøker om sannhet og populisme og demokratiets forfall som er verdt å lese. Noe av det er ganske sikkert for nærsynt. Historikeren Sophia Rosenfelds konsise bok Democracy and Truth gir oss derimot en historisk velinformert analyse av hva som preger vår tids forhold til sannhet, og kommer på den måten forbi overflatefenomener som Trump og Brexit til noen av demokratiets grunnlagsproblemer. Viktigst er det at demokratiets moderne historie preges av en spenning mellom ekspertise og (leg)folkelighet, som ingen helt har klart å finne en løsning på.

Espen Stueland: «Eilert Sundt-tilstanden». (Oktober)

Forskningssektoren – for ikke å nevne Vitenskapens heiagjeng, skeptikerne – er i dag grepet av en destruktiv reduksjonisme om hva forskning er for noe: Om det ikke teller og måler, og heller ikke kan telles og måles, vel, da er det ikke snakk om forskning. Den beste kuren mot slikt sneversyn må være Espen Stuelands innovative «sakpoesi»-utgivelse, Eilert Sundt-tilstanden. Boka er å regne som et stykke kreativ forskningsformidling om samfunnsfagenes pionér i Norge, og viser hvordan ulike forståelser av vitenskap bidrar til å skape ulike forståelser av problemet. Med sin dybdeboring i de mange forskningspolitiske konfliktene som Sundt var part i, skaper Stueland en refleksjon over forskningens mange ulike forhold til det – og dem – den studerer.


Gine Jonassen

Salg- og markedssjef i forlaget Res Publica

Rebecca Solnit: «Whose Story is This» (Haymarket Books)

Å lese Rebecca Solnits essays er en nytelse fra start til slutt. Denne gangen handler det om hvilke stemmer som kommer til ordet, og hvem som former historiene som fortelles i vår tid. Jeg har lest deler av boka, men her er jeg nøysom og sparer: Denne godbiten skal nytes i juleferien. Årets bok er en perfekt inngang for nye lesere og satisfaction guaranteed til gamle kjente.

Linn Stalsberg: «Det er nok nå» (Manifest)

For å forstå nyliberalismen trenger man ifølge forfatteren bare å forstå ett ord: Vekst. Og ettersom kravet til vekst griper inn i alle deler av vårt samfunn i form av ostehøvelkutt og krav til effektivisering, er dette deilig bevisstgjørende lesning. Særlig på det personlige plan var dette en bok jeg ikke visste at jeg trengte. Jeg trengte nemlig å reflektere over det faktum at vi mennesker langt på vei godtar å bli vurdert etter vår markedsverdi, og at det er mer og mer akseptert i vår tid å tenke på individet som sin egen lykkes smed. Den perfekte gaven til den samfunnsengasjerte som går med en følelse av at det er noe som ikke er som det skal. Og tittelen dekker følelsen du sitter igjen med etter endt lesning: Det er nok nå.

Witold Szablowski: «Dansende bjørner» (Pax)

Forfatteren reiser rundt i gamle kommuniststater i Øst-Europa (og Cuba) og møter folk som ikke vil gi slipp på fortidens regimer. Og gjennom forskjellige kuriøse historier (inkludert de dansende bjørnene) forteller han om hvordan de politiske omveltningene har påvirket folk og fe i disse landene. Interessant og opplysende, forunderlig og fin, og heldigvis blir perler som dette oversatt og tilgjengeliggjort for norske lesere. Gaven til den som er interessert i østeuropeisk historie og som kan sette pris på en litt annerledes måte å fortelle den på.


 Anja Bakken Riise

Leder, Framtiden i våre hender. 

Anuna De Wever/Kyra Gantois: «Vi er klimaet, et brev til verden» (Spartacus)

I 2019 har vi vært vitne til historiens største klimaopprør. Det startet med én enslig jente, sittende med en hjemmesnekret plakat utenfor riksdagen i Sverige høsten 2018. Fra å være en enkelthandling, har dette blitt en gigantisk, verdensomspennende bevegelse. I Norge samlet 40.000 ungdommer seg til nasjonal klimastreik for klimaet i mars.

I denne lille boka forklarer Anuna (17) og Kyra (20) om hva som skjedde da de bestemte seg for å ta til gatene i Belgia. Disse unge kvinnene inspirerer. Anuna og Kyra forteller om sine egne diskusjoner om enkeltmenneskets ansvar og systemendringer. De mener det er helt nødvendig at vi som enkeltmennesker som seg selv tar gode miljøvalg, men det er like fullt systemet som må endres. Og systemet, det er det politikerne våre som styrer. Det er politikerne sitt ansvar å rydde opp. Det er de som må sørge for at det både er enkelt og billig å velge miljøvennlig, mens det skal koste, og til og med bli forbudt å forurense. De sier: «Vi er alle klimaet». Det betyr at vi alle har en mulighet til å bidra.

Extinction Rebellion: «This is not a drill» (Penguin)

Håp og kjærlighet ligger i skje med undergangen i «This is not a drill – An extinction rebellion handbook», som ble hasteutgitt av Penguin like før sommeren. Her er bidrag fra indiske småbønder, en amerikansk brannmann, anerkjente forskere og britiske parlamentarikere, som deler sine opplevelser og kampstrategier i møte med klimaendringene. Mangfoldet i tekstene er bokas styrke, akkurat som bevegelsen den springer ut ifra.

Extinction Rebellion (XR) ble startet i 2018 av en liten gruppe britiske studenter og akademikere, men har raskt vokst. Bokutgivelsen skal fostre nye aktivister til et verdensomspennende opprør for å forhindre menneskelig utryddelse og økologisk kollaps.  Det kan høres utopisk og naivt ut. Hvordan kommer man dit? Boka gjør et ærlig forsøk på å skissere opp noen mulige veier.

Espen Løkeland-Stai/Svenn Arne Lie: «Mellom bakkar og kjøttberg – oppskrift på en ny matpolitikk» (Manifest)

Høsten 2019 har «matsjokket» rullet på NRK. Fryselagrene til Nortura fylles opp med mengder av fryst sau som kan ende opp som pelsdyrfôr, dumpes på det internasjonale markedet (for eksempel i Afghanistan, som skjedde høsten 2017), eller rett og slett bli avfall. Smak litt på denne: matsvinnet i Norge i løpet av ett år er nok til å mette 840.000 mennesker.

På den andre siden sier 4/10 nordmenn at de er «fleksitarianere», altså at de bare spiser kjøtt en gang iblant, gjerne av hensyn til klima eller dyrevelferd. Frem mot jul går debatten om snikplantifisering og vegetariske julebord, og stadig flere unge kvinner vil spise vegetarisk på selveste julaften.

Midt oppi dette kaoset kommer Sven Arne Lie og Espen Løkeland-Stai med sin oppfølger til «En Nasjon av Kjøtthuer» (2012). Igjen tar de et dypdykk i norsk landbrukspolitikk og plasserer søkelyset der det hører hjemme. Hvorfor har vi overproduksjon av flere matvarer år etter år? Hvorfor får ikke bøndene bedre betalt til tross for at de er mer effektive og produserer mer mat enn noen gang tidligere? Hvorfor går selvforsyningsgraden ned, samtidig som vi produserer mer kjøtt? Boka anbefales for alle som er opptatt av mat, miljø, og at Norge trenger bonden.


Axel Fjeldavli

Rådgiver, Tankesmien Agenda.

James Bloodworth: «Innleid og underbetalt: Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter» (Res Publica)

Skjønner man ikke hvordan liv blir formet av å bli tråkket ned på jobben, skjønner man lite. Journalist James Bloodworth tar hyre på lager hos Amazon, som Uber-sjåfør, på callsenter og i privat helse og omsorg. Dette er en fortelling om det britiske klassesamfunnet slik det ser ut i dag, men det er også en advarsel om «det nye arbeidslivet» som vi ser bre om seg i vår del av verden. Korte midlertidige kontrakter, digitale disiplinsystemer og dårlig lønn ser vi tendenser til i deler av det norske arbeidslivet også. Viktig bok.

Martin Svedman: «Når jeg drikker» (Cappelen Damm)

Rett og slett en sterk diktsamling om alkoholisme. Mørke beskrivelser av ensomhet og fornektelse og et menneske som ødelegger seg selv. Høres kanskje ikke ut som noe man vil krølle seg opp i godstolen foran peisen for å lese, men Svedman klarer å tegne et overbevisende flerdimensjonalt bilde av livet med alkoholmisbruk. Det er både en dæsj Stig Sæterbakken-aktig skitt, en slags selvironi rundt egen mislykkethet og en dråpe av den varmen rusen gir. God leseopplevelse og kanskje attpåtil en nyttig påminning om at alkohol er ikke bare fredagspils i vårsol.

Arild Stubhaug: «Stein Rokkan: Fra periferi til sentrum» (Vigmostad Bjørke)

Biografien om en av de virkelig store samfunnsforskerne på verdensbasis, nordlendingen Stein Rokkan. Det var Rokkan som introduserte begrepene sentrum og periferi og motkulturer, og han var viktig for å bygge opp infrastruktur og datasystemer som er viktig for forskningen på politikk og samfunn den dag i dag. Vi lever i en tid som med rette kan beskrives som at Rokkan is back, hvor periferiens motstand igjen er avgjørende for å forstå valg i Norge og internasjonalt. Boka til Stubhaug gir en god inngang til Rokkans teorier, og gir også et godt bilde på livet til Rokkan.


Tone Foss Aspevoll

Seniorrådgiver, Agenda Rådgivning

Sylo Taraku: «Frihetskampen i islam». (Res Publica)

Sylo Taraku kombinerer skildringer av menneskemøter med politisk analyse og historie i denne boka om frihetskamp og frihetskjempere i islam. Hans prosjekt er å løfte fram moderate stemmer fra og om islam. Det lykkes han med til gangs. Et av mine favorittmøter er Tarakus møte med den feministiske kvinnelige imamen Seyran Ates. Han viser at det er mulig og at det finnes andre tolkninger enn ytterpunktene vi vanligvis hører om.

Alice Zeniter: «Kunsten å miste». (Aschehoug)

Hovedpersonen Naïma jobber i et kunstgalleri i Paris da hun får i oppdrag å reise til Algerie, hennes foreldres opprinnelsesland som de aldri har besøkt etter at de dro. Denne romanen skapte bølger da den kom i Frankrike. Nådeløst blottlegger den hvordan Frankrike etter koloniseringen av Algerie vendte ryggen til algeriere som måtte forlate hjemlandet sitt fordi de jobbet for og med franskmenn under kolonitiden. Gjennom Naïma forteller forfatter Alice Zeniter historien om tre Algerier; som land under og etter Frankrike som kolonimakt, Algerie i Frankrike og som selvstendig land etter frigjøringen fra Frankrike. Det er en roman om kultur, utenforskap og integrering, eller mangel på det.

Hannah Arendt: «Politikk i dystre tider» (Pax)

Hvorfor tillater USAs president Donald Trump seg så skamløst å lyve? Hvorfor finnes det klimafornektere? Hvorfor ser det ut til å være så vanskelig å skille hva som er sant og ikke? Hannah Arendts refleksjoner i artikkelen «Sannhet og politikk» kan med fordel leses opp mot disse spørsmålene. Et utvalg av hennes tekster er på ny gitt ut i denne samlingen som er høyst aktuell også i dag. Åpningsteksten, «Vi flyktninger», handler om hennes selv og andre jøder på flukt under andre verdenskrig, og er som å lese om dagens mennesker på flukt. Arendt flyktet fra Hitlers Tyskland, og ble en av etterkrigstidens mest markante intellektuelle, med tydelig kritikk av det totalitære både til høyre og venstre.


Kjetil Staalesen

LO-rådgiver og spaltist i Dagsavisen.

 

William Dalrymple: «The Anarchy: The Relentless Rise of the East India Company» (Bloomsbury).

Dalrymple slutter aldri å levere fascinerende historier om India. Bøkene er tykke, men likevel for korte. Årets fenomenale bok er på nærmere 600 sider og handler om et aksjeselskap. Ah, aksjeselskapet. Den eneste enheten som har en begrenset økonomisk nedside for eieren, men med likevel en uendelig oppside. «The Anarchy» er historien om alle aksjeselskapers bestemor, Det britiske Ostindiakompaniet. Selskapet som erobret et kontinent og som med en kombinasjon av privilegier, kynisme og militær overmakt, ble både rikere og mektigere enn de fleste land på jorda.

Det er virkelig en fantastisk historie. Er du voksen i Norge i dag har du sannsynligvis vokst opp med tegneserie-historiene om «Donald Duck og Maharasjaen av Pengistan» og andre eventyr. I «The Anarchy» finner du historien bak mytene om gullet, diamantene, råvarene, luksusen og de utrolige rikdommene som fløt fra det indiske kontinentet til Europa fra 1600-tallet og i flere århundrer. Visste du at det første indiske ordet som gikk inn i engelsk dagligtale var «loot»? Det er hindi og et slangord for «plyndring».

Persongalleriet er utrolig rikt, Briter, franskmenn og indere kjemper om kontrollen over det enorme riket. Les denne boka. Som et eventyr, som en historiebok, eller som et blikk på hva som kan skje når private selskaper blir enormt rike og mektige og driver sin forretning i et nådeløst globalt marked som nasjonale politikere verken forstår eller makter å regulere. Ikke veit jeg, det kunne jo ha relevans også for vår tid.

Oliver Bullough: «Pengeland» (Res Publica)

Hvis skipet ditt av en eller annen mystisk grunn ligger skjevt i vannet, skjønner du at du har forskyvning i lasta. Da må du under dekk og undersøke. Kanskje flytte noe tungt fra styrbord og inn mot midten, for eksempel. Men hva hvis du går ned og kikker og alt er jevnt lastet? Hvorfor ligger skipet skjevt i vannet da? Det må være noe alvorlig. Noe med konstruksjonen.

Omtrent slik må det ha føltes for økonomene som satte seg ned for å regne ut hvor mye penger som er i omløp på jorda. Begynn med et balanseregnskap. Det består av gjeld og egenkapital. De skal være like store. Derav «balanse». Din gjeld er mitt tilgodehavende, summen er null.

Men, uansett hvor mye disse økonomene regnet og beregnet, kom de fram til at det var mere gjeld enn egenkapital på jorda som helhet. Men det går jo ikke? Skylder vi penger til andre planeter? Lasta er sikret og rett, men skipet ligger skjevt i vannet.

«Pengeland» er Oliver Bulloughs fascinerende fortelling om hvordan søkkrike tyver og skurker har gjemt bort så mye penger i postboksselskaper i skatteparadiser at det faktisk gjør utslag når økonomer prøver å beregne den globale pengemengden. Pengene blir tjent (eller «tjent»), så blir de sluset gjennom et sinnrikt system laget av revisorer, advokater og nasjonalforsamlinger før de kommer ut igjen som «friske penger» i den andre enden. Les og bli klok, eller forbauset, eller sinna. Eller alt på en gang.

Francis Fukuyama: «Identitet. Hvordan tap av verdighet truer demokratiet vårt» (Dreyers forlag)

Det går ikke en dag uten at noen bruker ordet «identitetspolitikk». I Norge ikke minst for å svekke den man omtaler. Kanskje en ide å finne ut hva dette er for noe? Og ikke minst hvordan begrepet brukes og misbrukes?

Fukuyama utforsker identitetsbegrepet i politikken fra framveksten i borgerrettsbevegelsen i USA fram til dagens «Alt-Right». Marginaliserte grupper har fått stadig flere rettigheter, mer verdighet og beskyttelse. En konsekvens er at grupper av menneskers identitet, enten det er rase, seksuell legning, religion, hudfarge, nasjonalitet eller noe eller annet, har erstattet klasse som identitet.

Å etablere et «oss» og «dem» er pensum i første time på demagog-akademiet til alle verdens uhelbredelige tyranner og konger. Hvordan få folk til å stemme mot sin egen objektive (materielle) egeninteresse? For Brexit, selv om de taper penger på det, for Trump, selv om han tar fra dem sykeforsikringa, for Frp, selv om de reduserer trygda di. Gjør det til et spørsmål om identitet og verdighet. Gjør det til et valg om å ta avstand fra noen andre. Det er ikke så nøye hvem. Det meste funker. Eliten i Washington, Brussel eller Oslo. Polakkene, flyktningene eller alenemødrene.

Skal vi vinne tilbake den offentlige samtalen, må vi forstå identitet. Må du ha følt noe på kroppen for å ha en mening om det? Eller holder det å være et (med-)menneske? Liten bok, store spørsmål.


Varg Lukas Folkman 

Skribent

Aage Borchgrevink: «Giganten – Fra Statoil til Equinor: Historien om selskapet som forandret Norge». (Kagge forlag)

Det er vanskelig å overdrive hvor sentral Equinor som aktør har vært i utviklingen til Norge de siste 50 årene. De aller fleste kan likevel lite om selskapet, dets historie og nåværende situasjon. I Giganten trekker forfatter Aage Borchgrevink linjer fra selskapets spede start til giganten det er i dag. Det er underholdende, så vel som instruerende. Equinor har kanskje bygd landet, men om vi ikke lærer av dets historie kan det like så godt være med på å ødelegge både Norge og verden i årene som kommer.

Andrew Murray: «The Fall and Rise of the British Left». (Verso)

I dag kan boken leses som en tragedie, men det gjør den ikke mindre verdt. I kjølvannet av det katastrofale valget i Storbritannia har høyresiden i det britiske arbeiderpartiet slipt knivene sine, og det tørstes mer eller mindre åpent etter venstresideblod. Det er likevel viktig å ikke miste av syne hvorfor en langt mer venstrevridd politikk var såre trengt i Storbritannia og hvorfor den fortsatt er det. I The Fall and Rise of the British Left er det akkurat det forfatter og fagforeningsmannen Andrew Murray gjør.

Ryan Grim: «We’ve Got People: From Jesse Jackson to AOC, the End of Big Money and the Rise of a Movement».  (Strong Arm Press,)

Fra sorg til optimisme. Det gikk ikke veien for Corbyn, men for Bernie Sanders ser det enn så lenge lyst ut. Med presidentkandidaturet sitt i 2016 ga han liv til en ny generasjon progressive politikere og aktivister i USA. De progressive strømningene i amerikansk politikk har imidlertid en lang forhistorie, og i We’ve Got People sporer journalisten Ryan Grim bevegelsen fra 80-tallet til i dag. Det er svært godt skrevet og en solid motvekt til mye av den ørkesløse journalistikken som produseres om bevegelsen i både USA og Norge.


Krystalli Glyniadaki

Skribent, poet og oversetter, bosatt i Athen. 

Marta Breen/Jenny Jordahl: «Kvinner i Kamp» (Cappelen Damm, gresk oversettelse 2019 av Krystalli Glyniadaki)

Jeg ble introdusert for denne fantastiske boka da jeg besøkte bokmessa i London. Jeg plukket den opp med en gang. Ikke bare er Jenny Jordahls strek en fryd, men Marta Breens behandling av kampen for likhet, respekt, frihet og verdighet for kvinner, har vært en av de mest inspirerende og gledelige leseopplevelser det siste året. I en tid med identitetspolitikk, hvor LHBTQ-aktivister ofte kolliderer med feminister, og de som tror på hvit overlegenhet klager over at de blir diskriminert, er det veldig viktig å bli påminnet (og å fortelle barna våre) at feminismens kamp for like rettigheter er en inspirasjon for alle. Boken er utgitt i mange land, selv i land som Egypt og Russland. Det er jeg glad for.

Richard Powers: «The Overstory» (Vintage)

Det er lenge siden en bok har snudd hele min verden på hodet – da jeg leste den, og i hvert fall etterpå. Richard Powers «Overstory» er den mest velfortjente vinnere av Pulitzer-prisen på lang tid. Her er en gripende, sammenvevd historie om en rekke av forskjellige utskudd, hvis liv på en eller annen måte er blitt påvirket av trær: enten det er en stor sequoia eller gigantiske undervannsnettverk av popler, en iherdig morbær eller en storslått, isolert amerikansk kastanje. Det Richard Powers gjør er intet mindre enn mirakuløst: I vakker prosa klarer han å avsløre en verden som er langt større, langt klokere og langt viktigere enn menneskeheten noensinne kan være; trærnes verden. Og han har gitt meg nøkkelen til å bevare den verden i møte med den kommende miljøkatastrofen: plant, plant så mye du kan! Ikke rart at Margaret Atwood spådde at denne boka vil bli like viktig for verdenslitteraturen som Herman Melvilles «Moby Dick».

Raphael Glucksmann: «Les Enfants du vide» (Allary Editions)
Jeg anmeldte Glucksmanns bok for Agenda Magasin i kjølvannet av det siste valget i EU. Den tidligere journalisten og liberaleren Glucksmann grunnla sentrum-venstre-partiet «Place Publique» og er nå medlem av Europaparlamentet i gruppen Socialist & Democracts. «The Children of the Void» presenterer for meg det beste argumentet mot identitetspolitikk: hvis du spiller spillet med identitetspolitikk, argumenterer Glucksmann, er du nødt til å spille på den ytre høyresidens banehalvdel og de vil alltid vinne, med sin forgiftende retorikk og svarthvitt-tenkning.  I stedet sier Glucksmann at vi trenger å oppfinne et spillerom der alle blir akseptert som en borger med like rettigheter, men – aller viktigst – med like forpliktelser overfor alle. Å legge mer vekt på rettigheter framfor forpliktelser, har bidratt til at venstresiden er blitt fragmentert og skapt indre splid. Siden vi står overfor en universell katastrofe (klimaendringene), må vi gjenoppfinne hva det vil si å være innbygger, med forpliktelser overfor alle.


Stian Bromark

Redaktør Agenda Magasin og forlaget Res Publica.

Jet McDonald: «Mind is the ride. An adventure through cycling and philosophy» (Unbound)

Et kinderegg av en bok: Filosofi, sykling og reiseopplevelser. Jet og kjæresten sykler fra Storbritannia til India, og tilbake. Underveis grubler forfatteren på stort sett alt, fra kulturelle forskjeller via meningen med livet til poenget med sykkelens ulike bestanddeler; krank, krans, pedaler, kjede, og så videre. Og musikk, forsåvidt. McDonald sykler med en liten gitar på bagasjebrettet. Den metaforiske avstanden mellom sykling og filosofi har aldri vært kortere, ei heller østlig og vestlig åndelighet. Jet McDonald skriver innsiktsfullt, skarpt og selvutleverende – og ja, kjæresten blir skikkelig lei av å tråkke etterhvert.

Mary Norris: «Greek to me. Adventures of the Comma Queen» (W. W. Norton & Company)

En fruktnøtt av en bok: Språk, myter og reiseopplevelser. Den tidligere The New Yorker-korrekturleseren Mary Norris forteller om sin livslange kjærlighet til språk, og da spesielt det greske, som hun lærer seg i både gammel og ny form, for å kunne lese Homer på originalspråket. Hun deler også opplevelser fra sine mange reiser alene, som kvinne, på det greske fastlandet og øyene, og fletter inn mytologi, arkitektur og naturlig nok noen bedre souvlaki-måltider med ouzo attåt. Dette er ikke bare en bok uten kommafeil, den er i tillegg lekent og elegant formulert og komponert.

Ahmet Altan: «Eg får aldri sjå verda att» (Samlaget)

Fengselslitteratur er en sjanger i vekst i Tyrkia – mest på vondt, men et gode for oss som liker grublerier om tilværelsens ytterligheter. Altan er en av Tyrkias mest folkekjære forfattere og fikk en livstidsdom basert på en absurd anklage om at han visste om kuppforsøket mot Erdogan sommeren 2016. Altan skriver om de mest banale utfordringer, men også om heltemot og feighet, tap og seire, tungsinnet og håpet.

For å skape en illusjon av helhetstenkning og sirkelkomposisjon, ønsker vi herved alle våre lesere god (h)jul, vinker 2019 adjø og ser fram til et stormfritt 2020, med et sitat fra Altans bok, inspirert av reiseklassikeren over alle klassikere, Homers «Odyseen»:

«Eg burde kjempe som ein Odyssevs i møte med Poseidons vreide, all mi kraft burde setjast inn på å komme heil gjennom stormen, ikkje ved å fokusere på stormen i seg sjølv, men på kva eg sjølv burde gjere, eg måtte skrive min eigen odysse i den mørke cella.

Å fri seg frå kjempebølgjer, sirener og menneskeetande kyklopar handla om å stå opp som Odyssevs, å gå inn i kampen.

Det var stormen og eg.

Vi skulle slåst».


(Til orientering: Agenda Magasin tilhører samme selskap som forlaget Res Publica (som har utgitt tre bøker anbefalt over), som igjen delvis eies av tankesmien Agenda. Agenda Rådgivning er igjen et annet selskap. Les mer her.)