– Folkets tillit er snart oppbrukt

Den nye lederen for Østerrikes sosialdemokrater Christian Kern lover et fullstendig brudd med landets langvarige trikse- og korrupsjonskultur. I Tyskland forsøker sosialdemokratenes partileder et utspill til venstre – men rådes til å lære av selskapet Volkswagen.

Presidentvalget i Østerrike viser til fulle at begge de to folkepartiene, det sosialdemokratiske SPÖ og det konservative Folkepartiet, ÖVP, har mistet tilliten i store deler av befolkningen. Begge partienes presidentkandidater ble feid ut i første runde – med en oppslutning på henholdsvis 11,3 og 11,1 prosent av stemmene.

Tilbake sto kandidatene fra det høyrepopulistiske Frihetspartiet (FPÖ) og De grønne (GRÜNE). Mens Østerrikes nyvalgte president Alexander Van der Bellen (72) uten tvil representerer demokrati, menneskerettigheter, miljø og andre viktige verdier, tilhører taperen, FPÖs Norbert Hofer, et parti som det er fullstendig misvisende å kalle konservativt.

FPÖ er fortsatt Østerrikes suverent største parti på meningsmålingene.

Hofer er viseformann i partiet som nå i første omgang mistet sjansen til å bli helt styrende i østerriksk politik. Det er et parti med sterke røtter i tysk nasjonalisme, et parti der partileder Heinz-Christian Strache lufter ideer om en folkeavstemning i Italias nordlige provins Sør-Tirol, slik at områdets tysktalende befolkning kan avgjøre om de vil forlate Italia og bli del av Østerrike. FPÖ er også et parti som for to år siden hadde en toppkandidat til EU-parlamentet, Andreas Mölzer, som sammenlignet EU med Det tredje riket og samtidig brukte uttrykket “negerkonglomerat”. FPÖ er fortsatt Østerrikes suverent største parti på meningsmålingene. Senest i 2018 må det holdes valg.

Østerrikes sosialdemokrater har etter krisen i første runde av presidentvalget byttet ledelse. 19. mai holdt tidligere jernbanedirektør Christian Kern (50) sin første pressekonferanse som kandidat til å bli ny partileder i SPÖ og regjeringssjef i koalisjon med Folkepartiet. Regjeringssjef ble han senere samme dag. Lederstillingen i partiet er han innstilt til, men valgt blir han først på et landsmøte 25. juni.

Han lovet en ny stil og brakte med seg fire nye, relativt unge ministre i regjeringen. Men først og fremst tok han bladet fra munnen og varslet et oppgjør med den langvarige og inngrodde trikse- og korrupsjonskulturen som har preget østerriksk politikk i manns minne, ikke minst i forholdet mellom de to store sentrumspartiene SPÖ og ÖVP.

Kern kom med en knusende dom over forgjengerne da han sa hvorfor han hadde takket ja til å gå inn i politikken på toppnivå:
– Innholdsløsheten som vi har opplevd de siste månedene og årene, var den direkte drivkraften. Jeg vet det er en analyse som mange i dette landet deler. Hvis vi fortsetter slik, hvis vi fortsetter å levere dette skuespillet, et skuespill om maktbegjær og framtidsglemsel, da har vi bare få måneder igjen før alt til slutt går opp i luften, få måneder før all tillit og støtte i befolkningen er fullstendig oppbrukt.

Dermed satte han fingeren rett i verkebyllen som FPÖ har vokst seg stort på, men også har tatt etter og blitt viklet inn i etterhvert som partiet har smakt på makten.

Den nye statsministeren lovet å inngå en “New Deal” med østerriksk næringsliv.

Den nye statsministeren lovet å inngå en “New Deal” med østerriksk næringsliv. Sammen med koalisjonspartner ÖVP vil han legge en plan kalt Agenda 2025, og så vil han “restaurere” sosialdemokratiet. Om forholdet til FPÖ sa han at det var utenkelig å samarbeide med partier som hetset andre mennesker generelt, og ikke minst minoriteter. På lang sikt ville han likevel ikke utelukke et samarbeid med partiet, ifølge nettsiden til den tyske Dagsrevyen, tagesschau.de.

 

Den tyske SPD-lederen Sigmar Gabriel kom i første halvdel av mai med et utspill som straks ble kjent og spredt i tyske medier: Han kontaktet og møtte den tidligere SPDeren som siden 2005 har ledet Die Linke, inntil han trakk seg av helsegrunner i 2009.

Oskar Lafontaine var en mangeårig betrodd og sentral person i SPD. Han ledet delstatsregjeringen i Saarland, var SPDs kanslerkandidat i gjenforeningsåret 1990 og partileder fra 1995 til 1999. Da hoppet han plutselig og uten varsel av fra stillingen som finansminister i Gerhard Schröders regjering i mars 1999 og forlot vervet som partileder.

Han hadde vært finansminister siden seieren i forbundsdagsvalget i september 1998, og avhoppet kom som et sjokk på de fleste. Internt i SPD utløste avhoppet sterke reaksjoner. Mange mener han framsto som upålitelig for all framtid. Lafontaine fortsatte likevel som SPD-medlem fram til 2005. Da ble han leder av Die Linke.

Når Gabriel nå møter Lafontaine og diskuterer politikk over en øl eller tre i Saarbrücken, som mediemeldinger vil ha det til at de gjorde, så oppfattes det som et utspill for å vurdere en mulig rød-rød-grønn koalisjon etter valget i 2017. Altså en regjering av SPD, Die Linke og De grønne. Teller man prosentene de tre partiene får på meningsmålinger, holder det for tiden ikke til å danne regjering. Men det skal ikke så store forskyvninger til før det kan være tilstrekkelig.

Politisk er det atskillig verre. Samarbeid på regjeringsnivå med etterfølgerne til DDR-regimet er fortsatt tabu for de fleste i tysk politikk, også i SPD. Det er så utelukket at møtet med Lafontaine snarere vil svekke partilederen og SPD enn å skremme Merkel. Det er bare tre år siden Gabriel selv oppfordret til tålmodighet når det gjaldt Die Linke – “i minst ti år til”. Det er vanskelig å skjønne at han alt har glemt sine egne ord.

SPD gikk på to store nederlag i de tre delstatsvalgene i mars. I det tredje, i Rheinland-Pfalz, vant SPD en strålende seier. Enkelte politiske kommentatorer mener SPD kan trekke positive lærdommer derfra. SPDs kvinnelige leder der, Malu Dreyer, ble 18. mai gjenvalgt med støtte fra sitt eget parti, De grønnne og de liberale Fridemokratene.

Forskeren mener rett og slett at SPD satser på feil temaer.

Kommentatorer peker på at hun førte en valgkamp basert på tradisjonelle sosialdemokratiske verdier. Men i stedet for Gabriels parole om “sosial rettferdighet‘”, brukte hun sin egen om “sosial sikkerhet”.

Kriseforsker Frank Roselieb mener derimot at SPD kan lære av Volkswagen-konsernet, ikke minst hvordan selskapet har taklet skandalen med de forfalskede utslippene fra dieselmotorer. Ikke en eneste reklameplakat med negative ord som “diesel-gate” fikk dukke opp. I stedet satset selskapet på kjente og vellykkede sider ved bilene, om Bobla og Golf som “partnere for livet”.

Forskeren mener rett og slett at SPD satser på feil temaer. Partiet satset for eksempel mye på en sak som bruken av glyphosat, et ugressmiddel i landbruket. Bare tull, mener forskeren: “Folk flest vet ikke engang hvordan ordet skrives, enda mindre hva det betyr”.

Det er ikke så stor forskjell på en bedrift eller et politisk parti. En krise utvikler seg gjerne gjennom ulike faser, som for bedriften kan ende med konkurs. For et parti betyr konkurs å bli uten representasjon i nasjonalforsamlingen.

Han mener dessuten at Sigmar Gabriel ikke er en dårlig leder, og at ikke alle krisesituasjoner løses ved å skifte ut lederen. Men hvilken person som er best egnet som partileder og kanslerkandidat, er allerede en het diskusjon i SPD.

Gabriel har selv bidratt til det ved å foreslå at kandidater til ledervervet i partiet og statsministerstillingen bør konkurrere, altså drive intern valgkamp. Selve ideen diskuteres. Noen støtter den, mens andre mener det er bare tøys. Partilederen må også være partiets statsministerkandidat.

Meningsmålinger foretatt av kringkastingen ARD viser at det bare er én sosialdemokrat som har bred støtte i befolkningen: utenriksminister Frank-Walter Steinmeier. 58 prosent kan tenke seg han i rollen. Sigmar Gabriel, næringsminister i koalisjonsregjeringen, kan bare 36 prosent se for seg som tysk forbundskansler.

Men mye kan fortsatt skje. Valgprogram og kanslerkandidat skal først endelig avgjøres på landsmøtet i Berlin i juni 2017.