De som tar Amerika tilbake

LANGLESNING/ESSAY: Da Donald Trump talte til Conservative Political Action Conference i 2023, ga han sine tilhengere et løfte som handlet om mer enn politikk. «I am your warrior», sa han. «I am your justice.» Og så: «I am your retribution.» Ordet rommer mye av den fortellingen som har kommet til å prege MAGA.

Noe er gått tapt, og tapet skyldes ikke bare historisk forandring, økonomiske omstillinger eller politiske nederlag. Noen har tatt noe som rettmessig tilhørte andre. Trump identifiserte selv fienden: den administrative staten, byråkratene, politiske eliter og «the deep state». Disse kreftene skulle beseires, og «the people» skulle igjen få makten.

Blant tenkerne Røe Isaksen trekker frem, er libertarianere, kristne nasjonalister og skikkelser fra helt andre politiske tradisjoner. Ayn Rand er, ganske forbausende, ikke blant dem.

Fortellingen er eldre enn Trump. I Bakmennene (2026) følger Torbjørn Røe Isaksen en rekke av de intellektuelle og politiske strømningene som gjennom flere tiår har bidratt til å forme MAGA. Blant tenkerne han trekker frem, er libertarianere, kristne nasjonalister og skikkelser fra helt andre politiske tradisjoner. Ayn Rand er, ganske forbausende, ikke blant dem.

Det er likevel fullt mulig å følge et Rand-spor inn i den samme politiske forestillingsverdenen. Det løper ved siden av en annen og filosofisk uforenlig strømning: amerikansk kristen nasjonalisme. Spørsmålet er hva som skjer når tankefigurer fra disse strømningene, som gjennom flere tiår har sirkulert i den samme politiske kulturen, løsner fra sine opprinnelige begrunnelser og til slutt møtes i MAGA.

 

Fra Rand til verdikonservatisme

Ayn Rand var individualist, ateist og en uforsonlig kritiker av kristendommens moral. Hun avviste altruismen og mente mennesket skulle leve for sin egen skyld. Staten skulle begrenses til beskyttelsen av individuelle rettigheter. Hun kan derfor virke som en merkelig inspirasjonskilde for amerikansk verdikonservatisme. Likevel ble hun det.

 

I 1991 kom Atlas Shrugged (1957) som i norsk oversettelse heter De som beveger verden, på andreplass etter Bibelen i en mye omtalt amerikansk undersøkelse om hvilke bøker som hadde hatt størst betydning for lesernes liv. Under finanskrisen fikk romanen en ny oppblomstring og solgte over en halv million eksemplarer i 2009, mer enn femti år etter utgivelsen.

Innflytelsen holdes også aktivt ved like. Ayn Rand Institute oppgir i dag at instituttets skoleprogram når mer enn 400 000 elever årlig. Over fem millioner gratis eksemplarer av Rands bøker skal dessuten være distribuert til klasserom siden 2002. Romanene hennes har vært en del av den amerikanske politiske og kulturelle offentligheten gjennom flere generasjoner.

Romanene kunne nå et publikum hennes filosofiske skrifter aldri nådde.

Historikeren Jennifer Burns har vist hvordan Rands forsvar for råkapitalisme gradvis ble assimilert i den amerikanske konservative bevegelsen, selv om Rands filosofi, ‘objektivismen’, ble avvist. Romanene kunne nå et publikum hennes filosofiske skrifter aldri nådde.

Den tidligere republikanske visepresidentkandidaten Paul Ryan illustrerer prosessen nesten pedagogisk. Han fortalte at Rand hadde formet hans politiske tenkning, anbefalte Atlas Shrugged til medarbeidere og fremhevet romanenes betydning for hans interesse for økonomi.

Som praktiserende katolikk tok han senere uttrykkelig avstand fra hennes filosofiske utlegninger og understreket deres uforenlighet med hans kristne tro. Likevel fortsatte han å fremheve romanene.

 

Det kristne Amerika

Kristen nasjonalisme oppsto ikke med Donald Trump og har heller ingen enkel historie. Forestillingen om USA som en nasjon med en særskilt kristen identitet og oppgave er langt eldre, men har skiftet både teologisk innhold og politisk form. Dagens kristne nasjonalisme er derfor ikke endepunktet for én ubrutt tradisjon, men resultat av flere strømninger som over tid har krysset hverandre.

Fra 1970-årene vokste den religiøse høyresiden frem som en nasjonal politisk kraft.

Forestillingen om et kristent Amerika har lenge vært ledsaget av frykten for at landets religiøse og moralske orden står i fare for å gå tapt. I siste halvdel av det 20. århundret fikk denne tapsfortellingen nye politiske uttrykk. Sekularisering og konflikter om blant annet skole, familie, seksualmoral og religionens offentlige stilling kunne tolkes som tegn på at landet var blitt fjernet fra sin rette orden.

Fra 1970-årene vokste den religiøse høyresiden frem som en nasjonal politisk kraft. Flere slike konflikter ble samlet i forestillingen om et Amerika som måtte forsvares eller gjenvinnes.

En radikal utforming kom fra teologen Rousas John Rushdoony. Fra 1960-årene utviklet han Christian Reconstruction, et prosjekt for å bringe samfunnslivet under bibelsk autoritet. Rushdoony sto i eldre reformerte tradisjoner og var påvirket av Cornelius Van Tils forestilling om konkurrerende kristne og sekulære verdensbilder. Samtidig kombinerte han kravet om en kristen samfunnsorden med sterk mistillit til den moderne sekulære staten. Familien, kirken og kristne institusjoner skulle overta oppgaver staten hadde gjort til sine.

På tvers av disse strømningene finner vi en forestilling som senere blir sentral: Amerika er blitt ført bort fra sin rette orden og må føres tilbake.

Rekonstruksjonismen forble en begrenset bevegelse, men deler av tankegodset beveget seg langt utenfor den. Francis Schaeffer bidro til å popularisere forestillingen om en grunnleggende konflikt mellom et kristent og et sekulært verdensbilde. Den religiøse høyresiden samlet samtidig ulike konflikter om blant annet abort, familie, skole og religionens offentlige plass.

På tvers av disse strømningene finner vi en forestilling som senere blir sentral: Amerika er blitt ført bort fra sin rette orden og må føres tilbake. Det som varierer, er både forestillingen om hva som er gått tapt, og hvordan gjenopprettelsen skal skje.

 

To veier til MAGA

Avstanden mellom Rands individualisme og den kristne nasjonalismen er stor. Likevel finnes det tankefigurer i de to tradisjonene som kan fylle beslektede funksjoner i MAGA. En av dem handler om hvem som rettmessig bør ha makt og anerkjennelse.

Mye av den kristennasjonalistiske restaureringstenkningen samles og skjerpes hos Stephen Wolfe. The Case for Christian Nationalism (2022) er et av de mest systematiske nyere forsøkene på å formulere kristen nasjonalisme som politisk teori. Hos Wolfe er utgangspunktet at et rettmessig moralsk og politisk fellesskap er blitt fortrengt. Den liberale orden har skjøvet kristendommen ut av dens tidligere posisjon og undergravd det kulturelle og moralske fellesskapet han ønsker å gjenreise. Problemet handler om mer enn tapte enkeltsaker. Det er selve samfunnsordenen som er kommet på avveie.

 

En beslektet konfliktstruktur finnes hos Rand, selv om begrunnelsen er en helt annen. Atlas Shrugged organiserer sin moralske verden omkring skillet mellom dem som skaper og dem som lever av andres skaperverk, Rands «looters» og «moochers». Skillet går ikke mellom rik og fattig. Flere av romanens skurker er velstående forretningsmenn. De er likevel snyltere fordi posisjonen deres bygger på politiske forbindelser og privilegier.

Mot dem står karakterene Hank Rearden, Dagny Taggart, Francisco d’Anconia og John Galt. De representerer den legitime eliten: mennesker som har fortjent sin posisjon gjennom skaperevne, kompetanse og uavhengighet. Rand er derfor langt fra anti-elitisk. Problemet er at samfunnet styres av feil elite. Hos Wolfe har den liberale orden på tilsvarende måte fortrengt det kristne folket og de verdiene som skulle forme samfunnet. Begrunnelsene er forskjellige, men konfliktens form er gjenkjennelig.

Det avgjørende blir skillet mellom den rettmessige og den urettmessige eliten.

Denne tankefiguren gjør et tilsynelatende paradoks ved MAGA lettere å forstå. En politisk bevegelse kan rette sitt raseri mot «elitene» samtidig som milliardærer står rundt presidenten.

Den teknologiske entreprenøren kan representere skaperen, risikotakeren og den uavhengige normbryteren. Byråkraten, professoren, journalisten eller dommeren kan derimot representere den illegitime eliten. Det avgjørende blir i stedet skillet mellom den rettmessige og den urettmessige eliten.

 

Den sterke som offer

Også forestillingen om den sterke lederen får en særskilt plass i den kristennasjonalistiske restaureringen. Wolfe etterlyser en «Christian Prince»: en leder med personlig autoritet, vilje og evne til å uttrykke og gjenreise det kristne folkets politiske vilje. Den sterke lederen skal tre frem på vegne av et fellesskap som oppfatter seg som fortrengt og underordnet.

Den sterke lederen og det forfulgte folket kan speile hverandre.

Hos Rand finner vi en annen, men beslektet figur. Heltene hennes er både overlegne og forfulgte. Karakteren Rearden er rik, sterk og produktiv, men samtidig offer for et system som trenger det han skaper, og straffer ham for å skape det. Galt og de andre streikende tilhører samfunnets mest kompetente mennesker, men lever under en moralsk orden som har gjort deres dyder til laster. Dermed kan to forestillinger som ellers kunne virke motstridende, leve sammen: De sterkeste kan samtidig være de egentlige ofrene.

Dette gjør Donald Trump lettere å plassere i en allerede eksisterende forestillingsverden. Han fremstiller seg som usedvanlig vellykket og sterk, samtidig som han beskriver seg som offer for et omfattende system av medier, domstoler, byråkrater og politiske motstandere. Men han gjør samtidig forfølgelsen av seg selv til en forfølgelse av tilhengerne. Den sterke lederen og det forfulgte folket kan speile hverandre.

 

Verdensrysteren

Wolfe vil ha en «world-shaker for our time». Den kristne fyrsten skal ha kraft til å bryte med den liberale samfunnsordenen og gjenreise en annen. Dermed er han noe mer enn den sterke lederen som kan vinne valg og gjennomføre sin politikk. Dersom selve samfunnsordenen har fortrengt det kristne folket og dets verdier, er det heller ikke tilstrekkelig å styre innenfor den. Verdensrysteren får sin historiske oppgave nettopp fordi den bestående ordenen ikke oppfattes som nøytral, men som en del av problemet.

Den ene verdensrysteren nekter å underordne seg. Den andre skal selv herske.

Også Rands helter er verdensrystere. I The Fountainhead (1943), som i norsk oversettelse heter Kildens utspring, nekter arkitekten Howard Roark å la kollektivet definere ham og sprenger Cortlandt-bygningen når verket blir endret mot hans vilje.

I Atlas Shrugged ødelegger d’Anconia sitt eget industrielle imperium for å hindre at andre kan leve av det. Galt organiserer samfunnets skapende elite i en streik som til slutt bringer den eksisterende orden til sammenbrudd. Hos Rand blir bruddet med den bestående orden dermed et uttrykk for individets rett til å nekte den sin medvirkning.

Forskjellen er avgjørende. Galts opprør skal frigjøre individet fra en illegitim politisk og moralsk orden. Wolfes fyrste skal bruke politisk makt til å gjenreise en rett samfunnsorden. Den ene verdensrysteren nekter å underordne seg. Den andre skal selv herske. I MAGA trenger disse forestillingene likevel ikke forsones. De kan møtes i forestillingen om en leder som ikke bare står utenfor den korrumperte orden, men har styrke og rett til å utfordre den.

 

Det tapte Amerika

«Nasjonalisme» kan skjule noe av denne strukturen dersom begrepet bare forstås som nasjonalstatens interessehevdelse overfor andre stater. Hos Wolfe er nasjonen også et normativt fellesskap, hvor religion, moral, kultur og historie henger sammen. Den faktisk eksisterende befolkningen og det rettmessige folket er derfor ikke nødvendigvis identiske.

Kristennasjonalister i forskjellige land kan samtidig betrakte hverandre som allierte fordi de arbeider for parallelle restaureringsprosjekter: Hver nasjon skal gjenvinne de verdiene som angivelig en gang gjorde den til det den egentlig skulle være. Nasjonalismen ligger i stor grad i selve restaureringsfortellingen.

Den moralske geografien går gjennom nasjonene.

Når tilhørigheten defineres gjennom verdier snarere enn territorium, kan den også overskride nasjonale grenser. Det samme finner vi hos Rand. Argentineren Francisco d’Anconia og nordmannen Ragnar Danneskjöld inngår i det samme moralske fellesskapet som de amerikanske heltene. Det egentlige skillet i Atlas Shrugged går ikke mellom amerikanere og utlendinger, men mellom de skapende individualistene og dem som lever av eller undergraver det de skaper. Den moralske geografien går gjennom nasjonene.

 

Den samme tilsynelatende motsetningen finnes i MAGAs transnasjonale forbindelser. Amerikanske og europeiske bevegelser kan være nasjonalistiske og samtidig oppfatte hverandre som deltakere i den samme ideologiske kampen. JD Vance ga et tydelig uttrykk for dette i München i 2025 da han viste til grunnleggende verdier som Europa og USA deler, og erklærte at «vi er på samme lag».

Slagordet trenger aldri å spesifisere nøyaktig hva som er gått tapt.

Dermed blir også «America First» mer tvetydig enn slagordet antyder. Slagordet trenger aldri å spesifisere nøyaktig hva som er gått tapt. Markedsliberaleren kan høre økonomisk frihet. Den kristne nasjonalisten kan høre det kristne Amerika. Den sosialkonservative kan høre tradisjonell familie- og kjønnsmoral, mens industrinasjonalisten kan høre fabrikkene og den amerikanske økonomiske makten. Forestillingen om hva som er gått tapt, kan være forskjellig så lenge den kan innordnes i den samme historien: Noe som rettmessig var vårt, er blitt tatt fra oss.

 

Staten som redder folket fra staten

Hos Wolfe plasseres store deler av samfunnslivet hos individet, familien, kirken og sivilsamfunnet. Den kristennasjonalistiske staten kan derfor være begrenset på enkelte områder og samtidig bruke makt til å fremme bestemte religiøse og moralske normer.

Rands romaner fremholder på sin side idealet om en minimal stat, begrenset til politiet, militæret og domstolene. Begrunnelsen er en helt annen enn hos Wolfe, men også her står mistilliten til en omfattende administrativ stat sentralt.

I MAGA kan disse impulsene møtes i praktisk politikk. Bevegelsen angriper store deler av den føderale staten samtidig som presidentmakten søkes styrket. Som leder for Det hvite hus’ budsjettkontor har Russell Vought gjort kampen mot den permanente føderale administrasjonen til et hovedprosjekt. Han har samtidig omtalt USA som en kristen nasjon. Statsapparatet skal reduseres, reguleringer og føderal administrasjon bygges ned og byråkratiets makt brytes. Samtidig kan staten styrkes når det gjelder politi, militærmakt, grenser, deportasjon, moralske spørsmål og presidentens gjennomføringskraft.

Disse forestillingene befinner seg heller ikke bare i bøker og tenketanker. Wolfes bok ble utgitt av Canon Press, forlaget knyttet til pastor Douglas Wilson. Wilson er en sentral skikkelse i Communion of Reformed Evangelical Churches, CREC, et kirkelig miljø som arbeider for et mer eksplisitt kristent samfunn.

Forsvarsminister Pete Hegseth tilhører dette kirkelige miljøet og har offentlig uttrykt stolthet over forbindelsen til CREC. Senere inviterte han Wilson til Pentagon. Det ville være underlig om ikke både Hegseth og Vought faktisk har lest Wolfe, men en slik direkte forbindelse er heller ikke nødvendig for argumentet. De politiske forestillingene han systematiserer, sirkulerer i miljøer med forbindelser helt inn i Trump-administrasjonen.

 

Når ødeleggelse blir gjenopprettelse

I den kristennasjonalistiske restaureringsfortellingen er samfunnet kommet så langt på avveie at gjenopprettelse kan kreve et brudd med den bestående orden. Dersom den liberale samfunnsordenen har fortrengt det kristne folket og dets verdier, kan institusjoner som opprettholder denne ordenen bli oppfattet som hindringer for fornyelsen. Restaureringen kan gå lenger enn politiske reformer og innebære et oppgjør med kreftene som angivelig har ført samfunnet på avveie.

Hos Rand får bruddet med den bestående orden en annen begrunnelse. Galt forsøker ikke å reformere det korrupte samfunnet. Skaperne trekker seg tilbake og lar det bryte sammen, før de vender tilbake for å bygge det på nytt. Samtidig skal snylterne og de politisk privilegerte møte konsekvensene. Danneskjöld tar tilbake verdier staten har beslaglagt, d’Anconia sørger for at mennesker som vil tilegne seg formuen hans, ikke får den. Også her innebærer gjenopprettelsen både et brudd med det bestående og et oppgjør med dem som har levd av det.

Når Trump lover å føre oppgjøret med systemet som har forfulgt ham, lover han samtidig å føre tilhengernes oppgjør med systemet de mener har tatt landet fra dem.

I MAGA kan den samme logikken gi nedbygging av eksisterende institusjoner en restaurerende betydning. Dersom byråkratiet er «the deep state», må det brytes ned. Dersom universitetene er overtatt av en fiendtlig ideologi, må deres makt svekkes. Dersom mediene representerer den illegitime eliten, blir konflikten med dem en del av gjenerobringen. Institusjoner som faktisk er deler av det amerikanske samfunnet, kan dermed oppfattes som hindringer for gjenopprettelsen av det egentlige Amerika.

Hos Trump blir oppgjøret samtidig personlig. Han er blitt utsatt for det samme systemet som tilhengerne mener har tatt landet fra dem. «I am your retribution» fører identifikasjonen et skritt videre. Når Trump lover å føre oppgjøret med systemet som har forfulgt ham, lover han samtidig å føre tilhengernes oppgjør med systemet de mener har tatt landet fra dem. Hans gjengjeldelse blir deres gjengjeldelse.

Destruksjon kan på denne måten forstås som restaurering. Hos Wolfe heter målet «Great Renewal». Hos Trump heter det «Make America Great Again». Det som brytes ned, kan innenfor denne fortellingen fremstå som nettopp det som hindrer gjenopprettelsen. Angrepet på den bestående orden blir dermed ikke restaureringens motsetning, men et middel til å virkeliggjøre den.

 

Tankefigurene holder hender

MAGA er løst sammentroklet av en rekke amerikanske strømninger og konflikter, fra nativisme og populisme til religiøse tradisjoner og økonomiske motsetninger. Kristennasjonalismen og Rand utgjør derfor ingen uttømmende forklaring på bevegelsen. Det påfallende ligger et annet sted. Politiske tankefigurer kan overleve sine opprinnelige filosofiske begrunnelser, skifte språk og inngå i nye sammenhenger.

I kristennasjonalismen finner vi forestillingen om et rettmessig moralsk fellesskap, den sterke politiske lederen og en samfunnsorden som må gjenopprettes. Fra Rands romanverden kan skaperen og snylteren, mistilliten til den administrative staten og forestillingen om den legitime eliten leve videre uten at hennes øvrige tenkning følger med.

Et samfunn som en gang var stort, er kommet på avveie, og de som rettmessig burde ha makt og anerkjennelse, er blitt fortrengt.

I MAGA trenger disse elementene ikke forsones filosofisk. De trenger bare å kunne inngå i den samme politiske fortellingen. Og den fortellingen har en gjenkjennelig struktur: Et samfunn som en gang var stort, er kommet på avveie, og de som rettmessig burde ha makt og anerkjennelse, er blitt fortrengt.

Det er her tankefigurene fra den kristennasjonalistiske restaureringsfortellingen og Ayn Rands individualistiske romanverden holder hender. I sentrum står en mann som både nekter å bøye seg for den orden som angivelig har tatt Amerika fra dem og lover å bruke makten til å ta det tilbake.