Gonda Van Steen.
FOTO: Alexia Tsagkari

Den evige etterforsker

Tusenvis av greske barn ble ulovlig adoptert bort fra Hellas til USA etter krigen. Nå har professor Gonda Van Steen skrevet bok om den ukjente tragedien.

Som universitetsprofessorer flest var den belgisk-amerikanske klassisisten Gonda Van Steen lenge en tilbaketrukket forsker som jobbet i fred og ro med faginteressene sine i akademias elfenbenstårn: klassisk drama, og antikkens og moderne gresk språk og litteratur. Men en dag skjedde det noe som endret hele perspektivet og fokuset for livet hennes.

Van Steen ble kontaktet av en ung mann fra Boston-området i USA som påsto at hans greske mor og tante hadde blitt adoptert av amerikanske familier på 1950-tallet. Han spurte om hun kunne hjelpe ham med å finne god forskning på ulovlige adopsjoner fra Hellas til USA.

Året er 1950. Forestill deg Hellas: et land i ruiner.

Det første hun gjorde var på instinkt: Hun gikk på nettet og søkte på Ulovlige greske adopsjoner i USA. Hun fant en rekke motstridende blogginnlegg og kronikker hvor opplysningene var langt fra konsekvente. Enkelte hevdet at slike adopsjoner aldri skjedde; andre hevdet at titusenvis av barn hadde blitt dratt inn i en ulovlig menneskehandel mellom Hellas og USA på 1950-tallet.

Fader Spyridon Diavatis hjalp flere barn med å finne seg et nytt hjem i USA. Foto: Ukjent.

«Det var viktig for meg å undersøke opplysningene nøye, finne fram til fakta og starte en dialog. Selv i de mest ulovlige adopsjonssakene var det visse aspekter som var lovlige», forteller Gonda Van Steen når jeg møter henne i Athen. Etter seks år med grundige søk i arkivene og innsamling av muntlige historier, kan hun nå bekrefte at så mange som 3200 greske barn – fra spedbarn til 14-åringer – ble lovlig, delvis lovlig eller ulovlig adoptert til USA (og ytterligere 600 til Nederland) mellom 1950 og 1962.

«Men forholdene rundt utreisen fra Hellas og ankomsten til USA var på ingen måte hyggelige», framhever hun.

På den tiden var Hellas også fullstendig avhengig av amerikansk nødhjelp for å komme seg etter krigen.

Året er 1950. Forestill deg Hellas: et land i ruiner. Det var et land som akkurat hadde lagt bak seg en opprivende borgerkrig, som kan sies å ha vært første akt i Den kalde krigen. Barn ble ofte sendt fra hjemmet for å unnslippe de (pro-britiske) troppene eller pro-kommunistiske geriljasoldatene som stadig nærmet seg. Da Stalin fordømte den jugoslaviske støtten til de greske kommunistene, og Tito stengte grensen til Hellas i 1949, lå de kommunistiske partisanene igjen med brukket rygg.

Borgerkrigens slutt og den enorme mengden militær og økonomisk støtte som Hellas mottok fra USA med Truman-doktrinen og Marshallhjelpen, hjalp landet til å oppnå en utrolig økonomisk, men betydelig mer begrenset samfunnsmessig, gjenoppbygging: et «rekonstruksjonsmirakel» vil noen kalle det.

1950-tallets rekonstruksjonsperiode i Hellas ses ofte på med en type trangsynt nostalgi som overser de mer brutale aspektene ved samfunnet på den tiden. Beseirede kommunistiske militser og støttespillere ble fengslet eller sendt i eksil i årevis under nådeløse forhold på landets mest fjerntliggende øyer.

Sosiale tabuer var sterke; alenemødres uekte barn var uønsket i det konservative greske samfunnet. Ekstrem fattigdom hindret tusenvis av familier fra å beholde ungene sine; unge barn ble sendt til byene for å jobbe hos de rikere familiene, og babyer ned til et par uker gamle ble etterlatt på trappene til kirker, offentlige institusjoner og sykehus.

Amerikanske borgere ble oppmuntret til å bekjempe kommunismen ved å bygge sterke, konservative, tradisjonelle familier.

Behovet for å finne hjem til disse uekte, forlatte eller foreldreløse barna, var stort. På sideveggen til det som nå er Athens kommunale kunstgalleri (og som på den tiden var et kommunalt daghjem for barn), sto det en slags skap-innretning hvor foreldre kunne hensette barna sine anonymt for å bli tatt hånd om av den greske stat.

På starten av 1950-tallet ble over 150 babyer satt igjen alene i dette babyskapet hvert eneste år – altså nesten en baby annenhver dag.

På den tiden var Hellas også fullstendig avhengig av amerikansk nødhjelp for å komme seg etter krigen. Gonda Van Steen ser en sammenheng mellom behovet for å finne familier til de greske hittebarna, og behovet for å motta amerikansk nødhjelp:

«USAs etterspørsel etter barn på den tiden var enorm. Hellas så at det å tilby USA sine forlatte barn var en måte å samarbeide med landet på».

Skuespiller Jane Russell og dronning Federica fra Hellas poserer med barn som nettopp har ankommet USA. Foto: Ukjent.

Det var McCarthy-æraen. Amerikanske borgere ble oppmuntret til å bekjempe kommunismen ved å bygge sterke, konservative, tradisjonelle familier.

«Baby-boomen var i gang. Det fremste slagordet i landet var a nuclear family for nuclear times», forteller Van Steen.

Hadde du ikke barn eller muligheten til å få det, adopterte du. Da tilbudet i hjemlandet begynte å bli mindre enn etterspørselen, begynte amerikanere å se til utlandet for adoptivbarn: Tyskland, Japan, Korea, Hellas.

Amerikanske aviser kalte disse flyturene for baby airlifts.

«Salgsargumentet», sier Van Steen, «var at barn fra disse landene var foreldreløse etter krigen, barn som måtte reddes. Dette stemte kanskje på 1940-tallet og starten på 1950-tallet i Hellas, men i 1962 var det bare oppspinn. Men språket festet seg fordi det var koplet til en idé om humanitær redning».

«På en måte», legger hun til, «er sporingen av disse 3200 adopterte barna min måte å stille spørsmål ved 1950-tallets Hellas på, stille spørsmål ved den enorme mengden amerikansk nødhjelp de mottok: Hvem skulle den hjelpe, og hvem skulle den ikke hjelpe? […] Hellas trengte sårt amerikanske investeringer og økonomisk bistand, så jeg kan sånn sett forstå at de greske regjeringene lot være å bremse eksporten av barn til USA. Det var ikke de som sto direkte bak – det var advokater, barnehjemsdirektører og leger som var direkte ansvarlig for denne kommersielle handelen. For det var utvilsomt penger inn i bildet. Men forskningen min har fått meg til å mene at eksporten av disse barna til USA var et ledd i Den kalde krigens politikk. USA hadde en etterspørsel som Hellas kunne imøtekomme. USA investerte penger og sendte folk til Hellas for å bistå i gjenoppbyggingen, og de ville ha noe i retur, enkelt og greit. Og dette «noe» var unger. I konteksten av Den kalde krigen kan man si at disse greske barna ble en viktig forhandlingsbrikke.»

Flesteparten av de 3200 babyene og barna som ble sendt fra Hellas til USA mellom 1950 og 1962, kom fra det kommunale daghjemmet i Patras, den store havnebyen vest i Hellas hvor lastebåter og passasjerskip satte kurs mot Italia og videre.

«På dette daghjemmet samarbeidet administrasjonen villig med mellommennene», sier Van Steen.

Barna ble plassert i amerikanske familier fra middel- eller overklassen. Fattige familier hadde ikke råd til dem.

Fra 1953, da den såkalte Refugee Relief Act ble et vannskille i amerikansk innvandringspolitikk og gjorde det enklere å skaffe seg visum og pass, ble en konstant strøm av barn sendt fra Hellas på kommersielle TWA og Swissair fly til USA.

«Disse reisene tok to til tre dager å gjennomføre: fra Athen til Sveits til Canada til USA. De tidligste minnene disse barna ofte har, er fra de slitsomme og forvirrende flyturene dit.»

Adopterte barn ble også flydd til USA i spesialutformede fly som var eid av godsselskapet Flying Tiger. Flyene kunne frakte så mange som 70 passasjerer om gangen og høstet stor medieoppmerksomhet. Amerikanske aviser kalte disse flyturene for baby airlifts.

«Denne eksporten av barn var fullstendig avhengig av USAs politikk», understreker Van Steen.

«Behovet for amerikansk støtte i Hellas var stort, men Hellas kunne ikke øke antallet barn det sendte på eget initiativ. De kunne bare sendes dit når USA åpnet dørene sine.»

Barna ble plassert i amerikanske familier fra middel- eller overklassen. Fattige familier hadde ikke råd til dem, og svarte familier ble ikke engang vurdert for adopsjon. Mange gresk-amerikanske familier søkte og fikk sin egen lille baby fra Hellas. Og mange familier fra militæret som hadde vært i utlandet og møtt barn fra andre kulturer, tok gjerne imot ikke-amerikanske barn.

«Men av en stor mengde koreanske, japanske og greske barn var det de greske som ble adoptert først. Hvorfor? Fordi de er hvite. Og dette er 1950-tallets USA. Vi skulle gjerne ha adoptert et koreansk barn, kunne et par i en småby i North Dakota si, men det kan bli vanskelig. Et gresk barn derimot? Ja takk

Skuespiller Dany Kaye på Akropolis i Athen med «foreldreløse» som jo ikke var foreldreløse. Foto: Ukjent.

Mange jødiske familier adopterte også greske barn. Årsaken er like innlysende som den er rystende: Ettersom mange jødiske barn hadde blitt utryddet i nazistiske dødsleirer, var det nesten ingen jødiske babyer tilgjengelig for adopsjon i USA. Amerikanske jøder valgte derfor ofte greske barn siden utseendet passet til ideen om hvordan et jødisk barn kunne se ut.

Mange amerikanere søkte om å få adoptere greske barn etter å ha blitt avvist for adopsjon av amerikanske barn av sosialarbeidere i hjemlandet.

Hvordan fant disse blivende foreldrene ut om de greske adoptivbarna?

«Via jungeltelegrafen! Når et barn ble adoptert, fant andre i området ut om det og søkte selv.»

En bra ting med dette var at, siden foreldrene var i kontakt, kunne barna holde kontakten også.

«Til den dag i dag er en motiverende faktor som får adopterte til å lete etter sine biologiske familier i Hellas, at de også leter etter hverandre.»

Jeg spør Van Steen om hvilke kriterier som ble stilt til adoptivforeldrene. Hun rister på hodet og forteller:

«Adoptivforeldrene måtte vise til god økonomi, og paret måtte være gift, men det var så å si det eneste de la til grunn – og det sier ingenting om evnen deres til å ta imot disse barna».

Mange amerikanere søkte om å få adoptere greske barn etter å ha blitt avvist for adopsjon av amerikanske barn av sosialarbeidere i hjemlandet.

«Noen av familiene hadde for store problemer til å få barn», legger hun til med en viss bitterhet.

I dette «babyskapet» i Athen kunne folk legge babyer anonymt. På boksen står mottoet: «Min mor og far har forlatt meg. Herren tok meg inn. Foto: Voula Papaioannou.

Hun forteller meg om Fader Spyridon Diavatis fra San Antonio i Texas, en gresk-ortodoks prest med hverken utdanning eller erfaring innen sosialt arbeid, som egenhendig plasserte om lag 80-90 barn i familier over hele sør-Texas (St. Antonio, Houston, Austin) uten å gjøre andre vurderinger enn økonomiske. Barna fra disse familiene har fortalt historier om håpløshet, svik og overgrep.

«Det finnes utvilsomt gode eksempler på adopsjon som ikke snakkes om. Men de tragiske fortellingene er svært alvorlige», sukker Van Steen.

Noen av de mest tragiske tilfellene er de større barna som ikke bare hadde minner fra sin greske familie, men som også strevde mest for å tilpasse seg et nytt hjem. De måtte lære seg et nytt språk, de fikk navnet sitt endret til mer amerikanske navn, de måtte ta til seg en ny religion fra den ene dagen til den neste. Greske skikker, historier, mattradisjoner og ord ble utvisket.

«Disse barna skulle ikke ha noen historie før de ankom USA», sier Van Steen.

«Og hvis de fikk beholde noe, var det historien fra antikkens Hellas».

Kildene og arkivene i Hellas er skuffende hvis du vil spore foreldreløse, hittebarn eller til og med lovlig adopterte barn.

Hun viser meg et bilde av skuespilleren Danny Kaye med en gjeng greske foreldreløse barn på toppen av Akropolis.

«Disse adopsjonene er de første kjendisadopsjonene».

Andre bilder viser skuespilleren Jane Russel, Dronning Frederica i Hellas og medlemmer fra Den internasjonale samfunnstjenestens innsamlingsaksjon for barnehjemmet Mitera. De 600 barna som ble sendt fra Hellas til Nederland kom alle fra Miteras grener i Athen, Korfu og Kreta.

«Ei jente på ni år fra Ouranoupolis ble sendt til en familie i Los Angeles som på ingen måter var skikket til å ha barn. Hun husker at de tvang henne til å spise rått kjøtt. Hun husker overgrepene. Foreldrene hadde også adoptert en gresk gutt fra en annen familie, men de fikk ikke lov til å snakke gresk sammen. Den lille jenta visste at hun hadde en familie hjemme i Hellas. Hun fikk ikke lov til å se dem igjen før det hadde gått 15 år. Da var det for sent å redde forholdet deres. Moren kom aldri over at hun hadde gitt fra seg barnet sitt, og hverken søsknene hennes i Hellas eller hun selv anser adopsjonen som noe annet enn en tragedie.»

Det kommunale barnehjemmet i Patras, der de fleste barna som ble sendt til USA kom fra. Foto: Ukjent.

Etter hvert ble Nederland landet som tok imot flest greske adoptivbarn. Det skjedde etter skandalen ved daghjemmet Ayios Stylianos.

«En rekke dokumenterte tilståelser om hvordan foreldre – som oftest av tvillinger – fikk høre at et av barna hadde dødd i sykehuset like etter fødselen», forklarer Van Steen.

«Men det var løgn. Hverken fødselsattester eller dødsattester ble lagd; spedbarna forsvant bare. Andre babyer der moren var kjent ble omregistrert som hittebarn for å framskynde adopsjonsprosessen. Det ble en enorm skandale, og det begynte å bli kjent at disse spedbarna hadde blitt sendt ulovlig til USA. Det var da vekten av adopsjoner skiftet til Nederland, hvor adopsjoner ble utført under mye strengere regler og bedre forhold.»

Jeg spør Van Steen hvordan det har seg at de i hovedsak amerikanske adoptivbarna begynte å lete etter de biologiske familiene sine 60-70 år etter at de ble adoptert.

«Noen av dem ble fortalt fra starten av at de var adopterte; andre var gamle nok til å huske det selv. Så har du tilfellene hvor adopsjonen ble holdt hemmelig. Disse menneskene fikk sitt livs største sjokk da de fant adopsjonspapirene sine mens de ryddet ut av huset til sine avdøde foreldre, eller når de gjorde en av de populære DNA-testene og oppdaget at de hadde en stor prosentandel greske gener. Men det som tilsynelatende driver mesteparten av dem til å finne opphavet sitt, er en slags eksistensiell krise som rammer dem når de kommer i 60-årene, når en av foreldrene deres eller ektefellen har gått bort for eksempel, eller bare det faktum at de ikke har oversikt over helsehistorikken sin ettersom de begynner å bli eldre.»

Jeg spør henne om hun har en historie med lykkelig slutt å fortelle.

Lykkes de med å finne de biologiske familiene sine?

«Det kommer an på. Hvis adopsjonen var lovlig og barnet ble adoptert via en rettskjennelse i Hellas, kan vi finne morens navn og dermed også hennes fars navn, og vi kan jobbe videre derfra. Hvis barnet ble født utenfor ekteskapet og kom som hittebarn uten navn eller fødselsdato, er det svært krevende. Noen ganger legger disse menneskene inn annonser i greske aviser eller er med på TV-programmer for å spørre om noen vet hvem de er, om noen kjenner dem igjen.»

Kildene og arkivene i Hellas er skuffende hvis du vil spore foreldreløse, hittebarn eller til og med lovlig adopterte barn. I Hellas utføres adopsjoner under streng taushetsplikt også i dag. Fram til 1996 kunne selv ikke en voksen som hadde blitt adoptert få tilgang til mappen sin.

«Det er fortsatt veldig vanskelig å komme til bunns i hva som skjedde. Ikke alle er klar over lovendringen fra 1996, og ikke alle er villige til å hjelpe dem. I tillegg er all informasjonen beskyttet av lovfestede restriksjoner om personopplysninger, og disse restriksjonene blir stadig strengere», forklarer Van Steen.

Bort-adoperte Arlene (Roula) Moustakakis holder det midlertidige ID-papiret hun fikk for å komme inn i USA.

Likevel undersøker Van Steen iherdig alt som kan ha en betydning. Ofte hadde mødre som leverte fra seg ungene sine til daghjem og barnehjem festet en lapp til klærne deres, som et avskjedsbrev til barnet sitt. Institusjonene beholdt gjerne disse lappene som en form for identifikasjon i tilfelle mødrene kom tilbake. Noen barn kom med lange brev festet til dem. Noen mødre sendte med lapper som ba om at barna ble adoptert vekk, men som samtidig noterte navnene deres.

Dette betyr at antallet greske barn som ble adoptert til USA mellom 1950 og 1962 relativt sett overgår antallet koreanske barn som ble sendt til USA i samme tidsperiode.

«Det er veldig hederlig», sier Van Steen.

Jeg spør henne om hun har en historie med lykkelig slutt å fortelle.

«En dame, som nå har blitt en venn av meg, fant den biologiske moren sin i en avstedsliggende landsby i den sentralvestlige delen av Hellas etter hele 59 år. Adoptivforeldrene i USA hadde blitt fortalt av mellommenn at moren hadde dødd. Til den biologiske moren sa de at barnet hadde forsvunnet. Moren fikk aldri flere barn. Datteren kom til Hellas hele veien fra Tennessee for å lete etter henne. Da de gjenforentes, omfavnet de hverandre med skjelvende kropper. Den ene kunne ikke engelsk, den andre kunne ikke gresk. Moren, som hadde blitt en gammel dame, gjorde det mest moderlige innen greske tradisjoner: Hun lagde mat til barnet sitt. Og da de satte seg for å spise sammen for første gang, uten å være i stand til å snakke sammen, tok moren en serviett og begynte å tørke munnen til datteren, som om hun fortsatt var den lille babyen hun hadde mistet for så lenge siden.»

Forsiden på en avis fra Thessaloniki nord i Hellas som dekket rettsaken i kjølvannet av Ayios Stylianos-skandalen i 1964.

For å forstå omfanget kan man sammenlikne greske og koreanske adopsjoner til USA fra 1950-tallet til 1962. Fra Korea var det snakk om omtrent 4100 barn, og fra Hellas 3200. Men Korea hadde da en befolkning som var fire ganger så stor som den Hellas hadde. Dette betyr at antallet greske barn som ble adoptert til USA mellom 1950 og 1962 relativt sett overgår antallet koreanske barn som ble sendt til USA i samme tidsperiode. For de fleste grekere er dette en rystende erkjennelse, særlig siden adopsjonshistorien i Hellas er ukjent, i motsetning til den koreanske.

Hun heter Despo. Vær så snill, hun spiser mye

«Jeg lurer ofte på», sier Van Steen idet vi reiser oss for å gå, «hvorfor ingen stilte det motsatte spørsmålet? Hvis de tjente penger på å sende greske barn til adopsjon i USA, så må det ha vært penger til de biologiske familiene deres, de biologiske mødrene, slik at de kunne ha blitt værende i Hellas. Hvorfor gjeninnførte vi ikke velferdsstaten i Hellas? Eller penger til fosterforeldresystemet, slik at disse barna på et senere tidspunkt kunne ha blitt gjenforent med familiene sine? Det var enklere, ja, nær sagt offentlig konsensus å sende disse barna med hurtigtransport til USA, snarere enn å finne løsninger hjemme i Hellas.»

Det er ikke som om de ikke kunne ha fått det til. For hvert adoptivbarn som leter etter familien sin, er det en familie i Hellas som leter etter barnet de ga fra seg, eller barnet som forsvant, eller barnet som angivelig døde. Hvilke foreldre gir fra seg barnet sitt uten ettertanke?

Gonda Van Steen viser meg et bilde av en lapp som var festet til en baby på daghjemmet i Patras. Det står, på gresk: «[Hun] ble født 5. januar, 1958. Hun heter Despo. Vær så snill, hun spiser mye.»

Gonda Van Steens Adoption, Memory, and Cold War Greece: Kid pro quo? er tilgjengelig fra desember 2019, utgitt av the University of Michigan Press.