– Vi skal endre hele systemet

– Noen tror fremdeles at vi slåss mot universitetene, sier Rethabile, en 20 år gammel aktivist og jusstudent i hovedstaden Pretoria. – Men det er ikke der den egentlige kampen står. Vi skal endre hele systemet.

Sør Afrika regnes som det landet i verden med høyest økonomisk ulikhet. Faktisk mener forskere at rikdommen i “regnbuenasjonen” er enda mer ulikt fordelt nå, enn det var under apartheid. Offisielt er arbeidsledigheten rundt 25 prosent, men trolig er det reelle tallet nærmere 40 prosent. Mens antallet milliardærer har økt kraftig de siste årene, mange av dem med nære bånd til ANC-regjeringen og president Zuma, har rundt én av fire familier problemer med å skaffe nok mat på bordet.

Vi krever landet vårt tilbake

Bak slagordet om at studieavgiftene må bort, ligger det fundamental systemkritikk, skuffelse over den sittende regjeringen og raseri over mer enn 20 år med brutte løfter.

– Vi krever landet vårt tilbake, sier Rethabile.

– Det er det #FeesMustFall bevegelsen handler om, vi vil ta landet vårt tilbake fra selskaper og investorer, vi vil holde de som har tjent på dette systemet ansvarlige.

Apartheids fall førte med seg enorme forventinger i befolkningen om politisk, sosial, og økonomisk endring. Men allerede før 1994 hadde ledende ANC-politikere gått bort fra den mest radikale retorikken, og overgangen til demokrati ble ikke ledsaget av en dyptgående endring av de økonomiske systemet. Mandelas politikk, og tiltak som den såkalte “sunset clause”, sikret at de fleste hvite fikk beholde både jobbene og eiendommene sine.

Den svarte majoriteten forble like fattige som før. I årene siden har den økonomiske politikken vært preget av nyliberale ideer og “strukturtilpassing” – ofte har Sør Afrika gått lenger enn WTO har krevd, for å tekkes de store selskapene, og skape arbeidsplasser og vekst. Men til tross for generell økonomisk vekst, og en noe voksende svart middelklasse, har de store framskrittene altså uteblitt. Ferske tall viser at den svarte majoriteten kun kontrollerer 10% av verdiene i landet. Den etterlengtete revolusjonen manifesterte seg aldri.

Universitetet mitt brenner

I august 2016 gjorde ANC, partiet som har hatt makten siden 1994, sitt dårligste valg noensinne. Særlig blant de unge var det mange som vendte Zuma ryggen i lokalvalget, og stemte på opposisjonspartier som Democratic Alliance (DA) – tidligere regnet som et parti for de hvite, og venstreradikale Economic Freedom Fighters. I hovedstaden Pretoria mistet ANC flertallet for første gang, og i Nelson Mandela Bay, et område kjent for sin rolle i kampen mot apartheid, er det nå en hvit ordfører – fra DA.

De angrep fredelige demonstranter

Få uker senere varslet utdanningsministeren at studiekostnadene, som for de fleste allerede er uoppnåelig høye, ville settes opp ytterligere. Det var dråpen for mange unge, og studentdemonstrasjoner brøt på ny ut over hele landet. “Universitetet mitt brenner“, skrev lederen for medieavdelingen ved Wits-universitetet i Johannesburg. Politiet møtte demonstrantene med stridsvogner og tåregass. Hundrevis av studenter ble arrestert, og mange såret i voldelige sammenstøt. Alle universiteter ble stengt, mange av dem i månedsvis.

I Cape Town var norske Ine Geitung midt i kaoset som oppstod under en demonstrasjon i oktober. Hun forteller hvordan hun og flere tusen andre studenter marsjerte fredelig til parlamentet, hvor de sang protestsanger og holdt opp håndmalte plakater. Plutselig ble de angrepet av politiet, badet i tåregass og skutt på med gummikuler.

– Jeg var helt sjokkert, sier Ine.

– De angrep fredelige demonstranter. Vi stod der i timevis, og plutselig angrep de oss. Og i media var det studentene som ble beskrevet som voldelige!

Fengslede studenter

Rethabile befinner seg utenfor forhørsretten i sentrum av Pretoria. Her har hun tilbrakt mange av dagene det siste semesteret. Blant hennes ansvarsoppgaver i protestbevegelsen er å gi juridisk, praktisk og moralsk støtte til de mange studentene som sitter fengslet. I dag skal tre av hennes anholdte kamerater møte for retten, og få tildelt dato for rettsaken sin.

– Det er helt latterlig. De kommer aldri til å dømme dem, de har ingenting på dem. Vi så det samme skje i fjor. De arresterer ganske enkelt folk og holder dem en stund, for på den måten å fjerne lederne våre, kvele studentbevegelsen. Når de tror faren er over, slipper de dem løs. I mellomtiden må våre kamerater sitte uker og måneder i fengsel, som om de var kriminelle.

Mange har sammenlignet de pågående demonstrasjonene med protestene og gatekampene i Soweto i 1976

Mange har sammenlignet de pågående demonstrasjonene med protestene og gatekampene i Soweto i 1976. De som brøt ut da myndighetene ville tvinge svarte elever til å bruke Afrikaans, de hvite boernes språk, som undervisningsspråk. Apartheidregimets voldsomme reaksjon med drap på uskyldige barn gjorde hele verden oppmerksom på grusomhetene som utspilte seg i Sør Afrika.

I en fersk bok forklarer Sibongile Mkhabela, en av datiden ledere i Soweto, hvordan alle studentene og ungdommene den gang forstod at påbudet om afrikaans var en katalysator for handling, og ikke sakens kjerne. Det det egentlig handlet om var å frigjøre seg fra et regime som hadde som mål å holde dem nede. “Påbudet om afrikaans var en mulighet gitt oss fra systemet, til å si fra en gang for alle om at ‘nok er nok'”. ^[1]

Et korrupt system

Rethabile er en del av den såkalte “Born Free” – generasjonen, men mener #FeesMustFall-bevegelsen har mange likhetstrekk med anti-apartheidkampen deres foreldre var en del av:

– Systemet de kjempet mot da, er veldig likt det systemet vi kjemper mot nå. De som har hatt makten siden 1994 har videreført det samme systemet som de selv i sin tid slåss mot. Vi kjemper nå mot de samme menneskene som vi ga vår tillit. ANC-regjeringen var ment å frigjøre vårt folk, i stedet opprettholder de et system hvor det svarte barn er undertrykket, et korrupt system der folk bare tar vare på seg selv og sine egne interesser.

Systemet de kjempet mot da, er veldig likt det systemet vi kjemper mot nå

Skandalene rundt president Jacob Zuma har nærmest stått i kø siden han tok over makta, med hundrevis av korrupsjonsanklager og en mye omtalt voldtektssak. De siste ukene har mange kritikere, også innad i hans eget parti, krevd hans avgang. Enn så lenge har mannen som kaller seg selv et “politisk geni” avvist kravene, senest under ANC-toppmøtet siste helg i november.

– Det er så trist å se hvordan denne regjeringen som vi kjempet så hardt for svikter oss. Særlig er det trist for våre foreldre, som nå ser oss gå gjennom akkurat det samme som de måtte. Det kan virke som om generasjonen før oss har sviktet. Men vi må aldri misforstå: det er ikke våre foreldre som har sviktet oss, det er de som sitter ved makten som har sviktet.

I slutten av november er det fremdeles begrenset tilgang til campus ved universitetet i Pretoria, og vaktholdet er strengt. Kun studenter som har eksamen akkurat denne dagen slipper gjennom metallporten, mange av dem har ikke hatt tilgang på bibliotek og læremateriale på ukesvis og er nervøse for hvordan det skal gå.

Fattigdommen har en farge

Et lite steinkast unna, i et trafikkert veikryss står 22 år gamle Promise. Født i 1994, er han blant de første “Born Frees”. Han tigger mat og penger fra forbipasserende biler, og er mest nervøs for hvor han skal sove i natt. Statistisk sett er han mer representativ enn de jevnaldrende studentene lenger borte i gata. Mens det finnes omlag én million universitetsstudenter i Sør Afrika, lever ca. halvparten av befolkningen under den nasjonale fattigdomsgrensen. Og én av ti, ca. fem millioner, lever i ekstrem fattigdom.

– Da moren min døde var jeg helt alene, og hadde ikke råd til å gå på skolen mer, forklarer Promise, så da begynte jeg å tigge på Det har han gjort siden. På en god dag kan han tjene rundt 30 rand, eller 20 kroner. Som regel er det mindre. I dag er han heldig og har fått et brød, så han slipper å være sulten.

Rethabile forteller at hun selv har dratt rundt på ungdomsskoler og snakket med elever om mulighetene for å ta høyere utdanning. Som regel er det bare en eller to per klasse som vurderer å gå videre. For de fleste er det så uoppnåelig at det ikke engang er vits å drømme om det.

Du vet, den eneste grunnen til at jeg er på skolen i det hele tatt, er at da vet mamma at jeg er sikret et måltid om dagen

– Du kommer inn der full av håp om at du skal få dem til å ombestemme seg, men det er vanskelig. En elev sa nylig til meg: “du vet, den eneste grunnen til at jeg er på skolen i det hele tatt, er at da vet mamma at jeg er sikret et måltid om dagen”. Elever som han er altså ikke engang på skolen for å få utdanning, men for å få gratis mat. Rase spiller tydelig inn, mener Rethabile.

En bevegelse

– Det store flertallet av dem som ikke har råd til utdanning er svarte. Og det er en slags sosial norm som har blitt akseptert, at det er OK for en svart person å være fattig. Det har blitt så vanlig å være fattig, at vi svarte mennesker har akseptert denne skjevheten. Vi ser på det som “normalt”. Det vi i #FeesMustFall og andre sosiale bevegelser nå gjør er å angripe disse sosiale normene som er med på å undertrykke og marginalisere svarte mennesker.

Arven etter apartheid er ikke bare et samfunn inndelt etter farge, men også en strukturell sosio-økonomisk ulikhet som har vist seg standhaftig. For “the Born Frees” er det nok nå. Det er på tide at lovnadene fra 1994 blir oppfylt.

Det har blitt så vanlig å være fattig, at vi svarte mennesker har akseptert denne skjevheten

– #FeesMustFall er ikke bare en kampanje for gratis utdanning. Det er en bevegelse som kjemper mot alle former for undertrykking: mot kapitalisme, mot rasisme og sexisme, for frihet og rettferdighet. Det er en bevegelse som vil skrote hele det eksisterende systemet, avslutter hun.

^[1] Heffernan, A.and Nieftagodien, N. (Ed.) 2016. Students Must Rise: Youth Struggle in South Africa Before and Beyong Soweto ´76. Johannesburg, Wits University Press