Hvilken farge har De gule vestene, egentlig?

Mens vi hjemme i Norge diskuterer framtidige følger av få barnefødsler etter Erna Solbergs nyttårstale, har franskmennene mer akutte problemer.

Som en av de mange demonstrantene i franske gater uttrykte det til en reporter fra Le Monde: «Elitene kan bry seg om verdens undergang. Vi må tenke på undergangen hver måned.»

Det president Emmanuel Macron adresserte ved overgangen til 2019 var selvfølgelig de voldsomme protestene som har preget franske byer hver lørdag siden november i fjor.

Fram mot jul ble demonstrantene riktignok færre, ikke minst som en følge av at Macron ga en del innrømmelser, og også framsto på en uvant ydmyk måte da han skjønte at dette ikke kom til å blåse over med det første.

Nå ser retorikken imidlertid ut til å være endret igjen. Det Macron ga uttrykk for da folk gjorde klar fyrverkeriet, var fordømmelse mot de voldelige elementene  i demonstrasjonene. Han advarte mot falske talspersoner for en hatefull mobb og mot spredningen av fake news blant «De gule vestene».

 

Remobilisering på gang?

Dette er viktige påminnelser, vil nok mange mene. Også de fredelige delene av protestbevegelsen kan nok ha forståelse for at man må holde en viss orden. Vold og vandalisme er ikke særlig stilig.

Beskyldningene om feilinformasjon og ryktespredning har også gått de fleste veier, noe som blant annet har fått aktivistene til å angripe franske journalister, som de mener står i ledtog med myndighetene. Og selvfølgelig ser Russland ut til å ha en påvirkningskampanje gående, der #giletsjaunes er blitt en ny favorittemneknagg for trollfabrikkene i øst.

Det Macron ikke sa i nyttårstalen, var imidlertid like viktig som disse advarslene: Borte var den forståelsen for vanlige franskmenns frustrasjoner, som han lovet dyrt og hellig at han hadde tatt inn over seg før jul.

Blant «De gule vestene» fantes det et håp om at arrestasjonen ville blåse nytt liv i protestflammen.

I talen sin lovet han dessuten å fortsette regjeringens reformprogram. Det skapte et helhetsinntrykk som var nok til å bringe de mest innbitte aktivistene ut på gatene igjen allerede nyttårsaften, selv om det ikke umiddelbart ble til det helt store oppløpet da.

Denne uka ble imidlertid også Eric Drouet, en lastebilsjåfør som har blitt en av de uformelle lederne for den lederløse folkereisningen mot reformpolitikken, arrestert for å ha demonstrert ulovlig. Derfor knyttet det seg spenning til denne lørdagens demonstrasjoner.

 

Større protester enn sist uke

Blant «De gule vestene» fantes det et håp om at arrestasjonen ville blåse nytt liv i protestflammen, mens det for regjeringen derimot var vanskelig å akseptere at det fortsatt fantes dem som ville gjøre opprør etter innrømmelsene som kom før jul.

Som regjeringstalsmann Benjamin Griveaux sa sist fredag, var de som fortsatt mobiliserte ofre for agitatorer som ville styrte regjeringen. Innenriksminister Christophe Castaner lovet på sin side å «befri» de flere hundre stedene i landet der «De gule vestene» ennå hadde satt opp sine teltleire og barrikader.

På det meste, den 17. november i fjor, demonstrerte så mange som 282.000 i franske byer, ifølge offisielle tall. Denne lørdagen viste mengdene seg å være mer beskjedne. I Paris telte myndighetene 3.500 i et opptog som var på vei fra rådhuset til nasjonalforsamlingen.

For Benjamin Griveaux ble det til og med personlig. Han måtte evakuere kontorene sine i Paris.

Totalt snakker man likevel om 50.000 demonstranter i Frankrike, mot 32.000 den siste lørdagen i desember.

Også denne lørdagen var det dessuten sammenstøt mellom demonstranter og politi flere steder. For Benjamin Griveaux ble det til og med personlig. Han måtte evakuere kontorene sine i Paris da en gruppe menn, noen i gule refleksvester, knuste porten til gårdsrommet i bygningen og ramponerte bilene som var parkert der.

 

Den største gåten

Om folkereisningens «Akt VIII» blir en varig energiinnsprøytning for «De gule vestene», eller om dette bare var et siste blaff før normaliteten gjenopprettes, er det foreløpig ikke mulig å si noe om.

Hvorvidt Macron endelig har ridd stormen av, er det også for tidlig å si sikkert, selv om det ser ut til at han og hans ministre nå føler seg såpass komfortable at de inntar en mer konfronterende holdning. Uansett er det verdt å spørre hvilke følger det som har skjedd vil få for hans presidentskap?

Hvorfor er venstresiden i så dyp krise når det åpenbart finnes en utbredt sosial, politisk og økonomisk misnøye?

Og hva slags storm var egentlig dette, i første omgang? For alle som er bekymret for helsetilstanden i europeiske demokratier, ligger det noen lærdommer i å tenke over slike spørsmål. Det som har skjedd i Frankrike de siste månedene framstår nemlig som en tilspissing av tendenser vi har sett mange steder de siste årene.

I tillegg kan en slik undersøkelse trolig fortelle noe om den største gåten: Hvorfor er venstresiden, og særlig det franske Sosialistpartiet (PS), i så dyp krise når det åpenbart finnes en utbredt sosial, politisk og økonomisk misnøye i samfunnslag man skulle tro at nettopp den følte en spesiell tilhørighet til, og hadde et ønske om å representere?

 

Et svik mot arbeiderklassen

Dette siste tematiseres i boka Hjem til Reims, av filosofen og sosiologen Didier Eribon, som kom på norsk sist høst, omtrent samtidig med at De gule vestene mobiliserte til sine første store massedemonstrasjoner.

Boka er opprinnelig fra 2009, men kaster lys over det som utspiller seg i Frankrike nå. Det er særlig forfatterens utlegning av spriket mellom de politiske elitenes begrensede bildet på «arbeiderklassen», og livet slik det faktisk arter seg for denne delen av den franske befolkningen, som kan gjøre opprøret begripelig.

Det er i dette bevissthetsgapet at Eribon finner viktige deler av svaret på det han selv har satt seg fore å undersøke i boka, nemlig hvordan det kan ha seg at hans arbeiderklassefamilie, som på 1960- og 70-tallet var lojale tilhengere av Kommunistpartiet, i likhet med en stor andel av den franske arbeiderklassen, endte opp med å stemme på høyrepopulistiske Front National.

Venstresiden begynte å betrakte arbeiderklassen som en abstrakt, idealisert, romantisert størrelse som man ikke lenger kjente.

Slik Eribon ser det, har venstresiden selv en stor del av ansvaret for utviklingen. Den sluttet på et tidspunkt å snakke om undertrykkelse og sosial kamp og den sluttet å se verden fra de undertryktes perspektiv, skriver han.

I samme bevegelse forsvant også arbeiderklassens kultur og identitet fra offentligheten. Venstresiden begynte å betrakte arbeiderklassen som en abstrakt, idealisert, romantisert størrelse, som kanskje fantes i virkeligheten, men man ikke lenger kjente og i hovedsak leste om i tettskrevne bøker om sosialistisk teori.

 

De styrendes tanker

Denne mentale forskyvningen var helt nødvendig for Eribons egen utvikling. Det var hans måte å gjenskape seg selv på som homofil intellektuell i Paris, fjernt fra et oppvekstmiljø han foraktet, en subjektiveringsproses han avlegger et nytt besøk i boka, etter at faren er død.

Dette personlige aspektet , denne undersøkelsen av hvorfor det oppsto en så stor avstand mellom den forfatteren var og det han ble til, gjør boka dyptloddende. Det minner oss også om at selv politiske massefenomener, som nettopp avstanden mellom folk og elite, består av enkelthistorier man blir klokere av å sette seg inn i.

Likevel er det de generelle betraktningene hans som virker mest relevante nå.

De snakket de styrendes språk, ikke de styrtes. Og de uttalte seg på vegne av de styrende, ikke de styrte.

I Eribons øyne klarte Sosialistpartiet nemlig aldri å overta rollen kommunistene historisk hadde spilt overfor arbeiderklassen i Frankrike. Istedenfor å være stedet der aspirasjoner, selvforståelse og politiske identiteter ble ført sammen, endte Sosialistpartiet opp med å bli fremmed for de lavere samfunnslagene. Disse ble også fremmed for dette partiet, som fra 1980-tallet overtok hegemoniet på venstresiden.

Slik Eribond ser det, tenkte venstresiden deretter de styrendes tanker, ikke de styrtes. De snakket de styrendes språk, ikke de styrtes. Og de uttalte seg på vegne av de styrende, ikke de styrte. «[D]e tok altså til seg de styrendes synspunkter om verden og forkastet foraktfullt (og ofte med retorisk brutalitet som kunne kjennes på kroppen av dem den rettet seg mot) de styrtes synspunkter,» skriver han.

 

Et forsvar for en kollektiv identitet

Arbeiderklassen sluttet imidlertid ikke å være arbeiderklasse, selv om den ikke lenger var representert i det politiske systemet. Snarere befant den seg under konstant angrep fra nettopp den siden av politikken som burde ha forsvart den, og den responderte slik sosiale grupper under angrep gjerne gjør.

Den så seg om etter andre som ville gi uttrykk for i alle fall deler av den verden de kjente, argumenterer Eribon. Slik han formulerer poenget, var det nettopp dette Jean-Marie Le Pen, og datteren Marine, som etter hvert tok over Front National, tilbød.

«Det kan virke paradoksalt,» skriver Eribon et sted, «men jeg er overbevist om at stemmene til Front National må tolkes, iallfall delvis, som lavklassemiljøenes siste utvei for å kunne forsvare sin kollektive identitet, og i hvert fall en verdighet de føler stadig blir tråkket på, nå også av dem som tidligere representerte og forsvarte dem.»

Det ga, som Eribon skriver, en følelse «av å være støttet av dem man støtter» – av å bety noe i det politiske livet.

Slik han framstiller det i denne ti år gamle boka, fant klasseidentiteten venstresiden hadde dekonstruert en ny måte å gjøre seg gjeldende på i politikken.

Det innebar at de gamle alliansene brøt sammen, og også at nye, med grupperinger som arbeiderklassen tidligere kunne betrakte med fiendtlighet, kunne oppstå. Med ett ble det mer attraktivt å forene krefter med reaksjonære småborgere, Algerie-veteraner i Sør-Frankrike, tradisjonalistiske katolikker og andre som historisk sto langt ut på høyre flanke.

Selv om representasjonen ennå var mangelfull, oppnådde de slik i alle fall en form for representasjon, argumenterer han. Det ga, som Eribon skriver, en følelse «av å være støttet av dem man støtter» – av å bety noe i det politiske livet.

 

Rasismen ble holdt i sjakk

Selvsagt fantes det også et grunnlag for å bygge allianser mellom den ytre høyresiden og den franske arbeiderklassen i den forestillingsverdenen som arbeiderklassen selv var preget av. Eribon skjuler ikke det faktum at rasisme, homofobi og misogyni var – og sikkert også er – relativt utbredt i de franske lavklassene.

Poenget hans er at dette ikke var avgjørende for den politiske formasjonen av arbeiderklasseidentiteten tidligere. Snarere ble slike impulser holdt i sjakk av mobilisering basert på et annet sett av sosiale kategorier. Snarere enn fransk/utlending, var de meningsgivende dualitetene slike som arbeider/sjef eller undertrykket/undertrykker.

Det er, med andre ord, ikke slik at arbeiderklassen naturlig hører hjemme på venstresiden.

Så lenge disse motsetningene ble aktivert, holdt man rasismen og homohatet i sjakk. Man trengte ikke å tilslutte seg et politisk fellesskap som var basert på prinsippet om etnonasjonalitet fordi man hadde noe annet, en arbeiderklasseidentitet som også ble anerkjent.

Det er, med andre ord, ikke slik at arbeiderklassen naturlig hører hjemme på venstresiden, konkluderer Eribon. Denne tanken hadde bare et midlertidig overtak i kampen om hvilke forståelseshorisonter som skulle avgjøre dannelsen av politisk selvbevissthet hos vanlige folk, et overtaket som har gått tapt.

 

Verken høyre eller venstre?

Nå er det feil å beskrive De gule vestene som et opprør fra høyre. Eller fra venstre, for den saks skyld. Trolig er det riktigere å si at det er et opprør nedenfra, fra dypet av det franske samfunnet, fra landdistrikter og småbyer, tettsteder og jordbruksområder der livet faktisk er vanskelig og man har fått nok av de stadige fornærmelsene som kommer fra Paris.

Ifølge meningsmålingene hadde protestbevegelsen som oppstod sist høst også bred støtte i befolkningen. Selv etter flere voldelige sammenstøt mellom politi og demonstranter, som til og med har endt med flere dødsfall, har 73 prosent av de spurte sagt at de støttet«De gule vestene».

Nettopp derfor er det at både det ytre høyre- og det ytre venstre har forsøkt å slå politisk mynt på opprøret.

Som sådan omfatter opptøyene både venstre- og høyretendenser. Det som har oppstått er en av disse underlige alliansene av samfunnskrefter som man av og til kan se når politikken settes på spissen og de tradisjonelle motsetningene midlertidig må vike for et mer grunnleggende behov om å gjøre seg gjeldende.

Nettopp derfor er det også at både det ytre høyre og det ytre venstre har forsøkt å slå politisk mynt på opprøret. Først og fremst bør man betrakte det som et symptom på at det etablerte politiske systemet, og de moderate politiske partiene, har spilt fallitt.

 

Hvor tar skuffelsene veien?

Nå taler det til franskmenns fordel at de – i første omgang, i alle fall – ville forsøke en «sentrumsekstremist» som Macron framfor en høyre- eller venstreekstremist når de i valget 2017 sendte et utvetydig signal om at de etablerte partiene på sentrum/venstre- og sentrum/høyresiden hadde misbrukt sine sjanser.

Spørsmålet er hva de vil velge nå når også Macron har skuffet dem. Hvor tar den politiske energien i det franske samfunnet da veien? Hvem står igjen når både sentrum/høyre, sentrum/venstre og sentrum/sentrum har skuffet, om ikke det ytre høyre og det ytre venstre?

Det gikk selvsagt også et lettelsens sukk over Europa da Macron slo Le Pen med pene sifre i den andre valgomgangen.

At det kan være i ferd med å gå nettopp slik, er ikke helt overraskende. Macron framsto i valgkampen som den store reformatoren. Han ville befri Frankrike fra det politiske systemets mange skavanker, bringe landet framover, frigjøre det fra en kronisk høy arbeidsledighet, årlige budsjettunderskudd og et tungrodd offentlig byråkrati.

Han representerte slik sett et oppbrudd med status quo og med de etablerte politiske partienes hegemoni.

Det gikk selvsagt også et lettelsens sukk over Europa da Macron slo Le Pen med pene sifre i den andre valgomgangen (66,1 mot 33,9 prosent). Da hans bevegelse også gjorde rent bord i parlamentsvalget noen uker senere, så han ut til å ha konsolidert sin posisjon som høyrepopulismens bølgebryter på kontinentet.

 

Kullkastingen av en politisk orden

For venstresiden ville også vært behagelig om en kunne slå seg til ro med vissheten om at sentrumskandidaten Macron, som tidvis også trakk veksler på et sosialdemokratisk språk, og til og med ble betraktet som en mulig samarbeidspartner av vår egen topp-sosialdemokrat Jonas Gahr Støre, viste de fremadstormende høyrepopulistene på kontinentet at det ennå fantes et moderat tyngdepunkt i befolkningen i et av Europas viktigste land, og at det åpenbart var mulig å skape entusiasme for et slikt prosjekt.

Men hva om den egentlige historien om Frankrike i vår tid slett ikke handler om Macrons fornyelse? Hva om valget i 2017 snarere bør betraktes som et vendepunkt i fransk politisk historie, der nye samfunnsmessige krefter for alvor gjorde seg gjeldende og kullkastet den etablerte politiske orden? Hva om vi først nå er i ferd med å se hvilke krefter som i virkeligheten tjener på det?

 

 

Ennå kan Macron klare å stabilisere de omskiftelige vilkårene for politikk i Frankrike. Kanskje kan han ennå makte å skape et bolverk mot andre og mindre trivelige utslag av den impulsen som har blitt synlig i det franske samfunnet.

Samtidig er det nå fullt mulig at han ikke vil klare det, og at han kanskje snarere er i ferd med å avsløre seg selv som den representanten for den parisiske eliten, som han i virkeligheten var fra første stund.

 

Sosialister i krise

Ingen kan frata Macron æren for å ha lest utviklingen i Frankrike bedre enn alle andre i månedene som ledet opp til presidentvalget i 2017. Ingen kan heller benekte at han på en imponerende måte posisjonerte seg slik at hans egen tilhørighet til det politiske etablissementet ble tildekket, skjult og delvis glemt, noe som var en forutsetning for hans suksess.

Da jeg besøkte Frankrike, et knapt år etter valget, for å ta rede på hva det var som hadde skjedd med det franske Sosialistpartiet, var et gryende opprør mot Macron imidlertid i ferd med å materialisere seg.

Partiet sprakk opp. Dermed var ikke lenger venstresiden i Frankrike i stand til å tilby et utløp for den politiske energien som tiltok i styrke.

Sosialistpartiet, som endte med 6,4 prosent i presidentvalgets første omgang, og 7,4 prosent i det påfølgende parlamentsvalget, forsøkte å stabilisere sin situasjon, som raskt var blitt ganske forferdelig: stadig nye profilerte partifolk har forlatt partiet og beveget seg enten mot sentrum, til Macron, eller mot venstre, til Jean Luc- Mélenchon.

Selv den tapende kandidaten i nominasjonsvalget i partiet, Manuel Valls, gikk ut av PS (til høyre), og det samme gjorde også Benoît Hamon, mannen som til slutt ble partiets presidentkandidat. (Han gikk til venstre og startet opp for seg selv.)

 

Partiet som sprakk

Samtidig som det allerede foregikk en omfattende jernbanestreik mot Macrons endringer i de ansattes arbeidsvilkår, samtidig som studenter okkuperte universitetsbygninger ved flere læresteder i protest mot Macrons utdanningsrefomer, samtidig med at selv advokatene i Frankrike demonstrerte mot reformer i domstolsapparatet, var Sosialistpartiet åpenbart ute av stand til å spille rollen som kanal for misnøyen i det politiske systemet.

Istedenfor sprakk partiet opp. Dermed var ikke lenger venstresiden i Frankrike i stand til å tilby et utløp for den politiske energien som tiltok i styrke. I dette fraværet av sosialdemokrati er det nærliggende å tenke at en av to ting kan skje: For det første kan energien gå til spille, bli blåst ut i et stort smell som ikke får varige følger. Eller, mer urovekkende, kanskje: den kan bli ledet i en annen retning, av andre krefter, med andre politiske mål og ambisjoner enn sentrum/venstre.

På kort sikt feilet okkupasjonen. Snart var også jernbanearbeiderne tilbake på jobb.

Den mest nærliggende kandidaten er den ytre høyresiden, men med den ytre venstresiden som en god nummer to.

Dette tenkte jeg da jeg allerede da jeg var i Paris, da jeg traverserte politisperringene som var satt opp for å håndtere de streikende jernbanearbeiderne på Esplanade des Invalides i april 2018, og da jeg, noen dager senere, besøkte Tolbiac, en satellitt for Sorbonne-universitetet, som studentene hadde okkupert i tre uker på det tidspunktet.

 

Protestene begynte tidligere

Jeg sto utenfor gjerdet rundt universitetsbygget og kikket inn på flere hundre okkupanter. Jeg så fagforeningsflagg der nede blant studentene, noe som antydet at det allerede var spede forsøk på å slå sammen kreftene i de ulike spredte protestene som allerede fantes.

På kort sikt feilet okkupasjonen. Snart var også jernbanearbeiderne tilbake på jobb. Våren 2018 ble det ikke noe mer av de spredte protestene, men det var sådd frø som fikk spire over sommeren. Et av disse frøene var faktisk et opprop som ble publisert på nett i slutten av mai.

Det rettet seg mot de allerede høye drivstoffprisene, som etter planen ville bli enda høyere når nye avgifter på både diesel og bensin skulle innføres fra januar 2019.

Nå handlet det ikke bare om drivstoffavgifter lenger, men om noe mye mer: Det sto om Macrons skjebne som statsleder, om om staten selv.

Da høsten kom, ble dette dråpen som fikk begeret til å flyte over. De første merkbare protestene i oktober gikk ut på å blokkere veier og drivstoffdepoter. Snart dukket demonstrantene også opp på Champs-Elysées. Nå handlet det heller ikke bare om drivstoffavgifter lenger, men om noe mye mer: Det sto om Macrons skjebne som statsleder, og faktisk også om staten selv.

Da høsten kom, hadde det som var sådd om våren vokst i omfang og styrke til noe den franske republikken ikke hadde sett på 50 år.

 

En revne i historien?

Det som skjedde var at historien plutselig åpnet seg opp. For et øyeblikk, i alle fall, var det mulig å ane konturene av en hendelse av den typen som definerer et før og et etter, som plutselig setter et spørsmålstegn ved spillereglene, ved spillet som sådan, som ikke bare truer med å bytte ut noen av spillebrikkene, men vil tegne spillebrettet på nytt.

Macron har forsøkt å reformere Frankrike, gjøre den franske økonomien mer fleksibel, innovativ, konkurransedyktig og klimavennlig. Han seilte inn i Élysée-palasset på en bølge av entusiasme for noe nytt. Det var dette franskmennene hadde stemt på.

Macron hadde klart å fange drømmene om at det skulle være mulig å skape et annerledes Frankrike. Der de etablerte politiske partiene hadde feilet etter tur, skulle han endelig svare på deres lengsler.

De gule vestene kan betraktes som et uttrykk for et sinne hos folk som ikke lenger har noen annen kanal for å gjøre sine klagemål kjent.

Det var dette han tilbød velgerne: Fornyelse uten opprør fra ytre høyre – eller venstre. Nå så det ut til å være hans tur til å feile.

Reformene han tok til orde for var utvilsomt godt ment, kanskje til og med nødvendige. Men de var også i tråd med en konsensus i økonomisk politikk som det etablerte Frankrike, også Sosialistpartiet, langt på vei har akseptert, samtidig som stadig flere vanlige mennesker har stilt seg på utsiden av den.

 

En hvit ridder faller

I en tid preget av politiske ledere som Donald Trump, Vladimir Putin, Viktor Orban, Recep Tayyip Erdoğan, Jarosław Kaczyński, Matteo Salvini og så videre, var Macron en hvit ridder mot den mørke nasjonalismens ryttere på den internasjonale scenen.

Samtidig signerer den tidligere finansmannen Macron på mange av de nyliberale læresetningene. Det var disse som i stor grad lå til grunn for reformene hans, ikke minst en beslutning om å kutte i formueskatten, som hadde skapt et innbitt raseri, som har veltet til overflaten.

Det som skjer i Frankrike kan altså ikke forstås om man ser bort fra at dette faktisk er mennesker som etablissementet har sviktet.

Det opprøret han fikk i hendene så, etter hvert, ut til å rette seg mot nettopp denne tenkningen: Internasjonalisme og økonomisk liberalisme. De gule vestene kan betraktes som et uttrykk for et sinne hos folk som ikke lenger har noen annen kanal for å gjøre sine klagemål kjent, som har forsøkt de fleste opsjoner i valg og ikke lenger ser hvordan deres tilværelse kan bli ivaretatt i det eksisterende politiske systemet.

Det som skjer i Frankrike kan altså ikke forstås om man ser bort fra at dette faktisk er mennesker som etablissementet har sviktet.

 

Et opprør mot det liberale hegemoniet

Da høsten kom, virket det som om alle streikene, alle studentokkupasjonene, alle demonstrasjonene og markeringene som hadde funnet sted det siste året, vek til side for en større og mektigere flodbølge av oppdemmet misnøye i store deler av befolkningen.

I verste fall viser dette at det finnes et revolusjonært potensial i motstanden mot det liberale hegemoniet, og at man i alle fall i Frankrike var kommet til et bristepunkt. Vest-Europa har fått sitt første moderne opprør med utspring i en sterk opposisjon til den rådende liberale fornuften.

Hvis ikke står vi overfor en politisk urkraft som det er usikkert om det etablerte politiske systemet ville være i stand til å fange opp.

I beste fall har det en tvetydig politisk tendens, og det kan derfor kanskje omformes, slik Macron selv har tatt til orde for, til et sterkere fellesskap og til tettere kontakt mellom staten og folket når tidas store utfordringer – hvorav nettopp klima, er en av de viktigste – skal løses.

Hvis ikke står vi overfor en politisk urkraft som det er usikkert om det etablerte politiske systemet ville være i stand til å fange opp.

Det betyr ikke at slike opprør nødvendigvis vil spre seg og få like store ringvirkninger i andre land. At det faktisk har funnet sted, forteller likevel noe om hvor mye som står på spill i europeisk politikk om dagen og hvor åpenbart det er at det etablerte politiske systemet har enorme problemer med å absorbere de nye stemningsbølgene i befolkningen.

 

Et enormt paradoks

Dermed har det oppstått et stort paradoks. Opprøret er tilbake, men det finnes ikke lenger et sosialdemokrati som kan omforme den politiske overskuddsenergien til et samfunnsforandrende prosjekt i parlamentariske former.

Snarere har Sosialistpartiets katastrofe bare fortsatt. Så sent som i oktober i fjor forlot enda en betydelig gruppering PS.

Selv om protestene skulle legge seg, og Macron skulle vise seg å komme gjennom krisen, virker det usannsynlig at tilliten til Macron, til hele spekteret av moderate politiske krefter – ja, til det politiske systemet i den femte republikken – vil la seg rekonstruere som om ingenting har skjedd.

Problemet er at sosialdemokratiet ikke har et klart alternativ å sette istedenfor.

Macrons «nyliberalisme med menneskelig ansikt» har trolig nådd sin grense, og det er nærliggende å tenke seg at det ville sette sitt preg på resten av hans presidentskap. Problemet er at sosialdemokratiet ikke har et klart alternativ å sette istedenfor.

Det finnes ingen annen visjon for en ansvarlig, pragmatisk styring, som i tilstrekkelig grad griper fatt i menneskenes livsverden, deres erfaringer av sin egen hverdag, og som også svarer på de behovene folk har for å forstå sin situasjon, kjenne tilhørighet i et identitetsbærende politisk fellesskap og få tilbake troen på framtida.

 

«Sosialistpartiet er dødt»

I Frankrike er sosialdemokratiet snarere slått i svime, eller som en av mine kilder, den renommerte statsviteren Gérard Grunberg, sa det da jeg intervjuet ham: «Sosialistpartiet er dødt.»

Det Macron i virkeligheten gjorde da han grep sjansen som bød seg i 2017, var nemlig å splitte den pragmatiske og den prinsipielle venstresiden. Han tok med seg store deler av den ansvarlige, styringsorienterte delen av PS til høyre, og skapte slik et skisma i det som i Frankrike var Sosialistpartiets nøkkelrolle som samlingspunkt på venstresiden og som syntese mellom de ideologiske og de ansvarlige strømningene i fransk venstrepolitikk.

I dette fravær er døren slått på vidt gap for andre fortolkninger av de samme grunnleggende politiske kreftene.

På motsatt hold av partiet tok også Melenchon store deler av venstresiden i PS med seg til venstre, og skapte også her en større avstand mellom de to venstresidene, som det har vist seg så avgjørende å holde samlet i fransk politisk historie.

Da PS fragmenterte i 2017, var det altså ikke bare et parti som gikk til grunne. Den avgjørende sosialdemokratiske kanaliseringen av sosiale frustrasjoner inn i det politiske systemet forsvant også. I dette fravær er døren slått på vidt gap for andre fortolkninger av de samme grunnleggende politiske kreftene.

 

Hvilken tolkning vil råde grunnen?

Det avgjørende, hevder Eribon i Hjem til Reims, er å avkle dynamikkene som noen ganger leder lavklassene til å akseptere venstresidens fortolkning, og noen ganger leder dem til å omfavne høyresidens verdensbilde. Når venstresiden ikke en gang tilbyr et språklig rammeverk som disse klassene kan forstå seg selv og sin egen situasjon med, er det grunn til å stålsette seg for utviklingen framover.

Dette skrev Eribon altså for ti år siden. Det ser ut til å være en enda mer presis beskrivelse av dagens situasjon.

Det siste håpet om fornyelse fra en moderat posisjon i fransk politikk ser ut til å ha blitt knust.

Forfatteren sier det selv slik, i det som er en av bokas nøkkelpassasjer: «Når venstresiden har vist seg ute av stand til å organisere seg som det rommet og den smeltedigelen der… begjærene og energiene investeres, er det høyresiden og ytre høyre som klarer å tiltrekke seg begjærene og energiene, og som tar dem imot.»

Det eneste Eribon ikke hadde tatt høyde for var et prosjekt av Emmanuel Macrons type, altså et framtidsoptimistisk og forandringsbejaende sentrumsprosjekt, som plutselig maktet å samle nok av det begjæret og den energien som hadde oppstått i kjølvannet av de etablerte partienes svik, til at det – i alle fall midlertidig – kunne bære en økonomisk liberalist, en kosmopolitt, en moderne reformator inn i Elysée-palasset.

 

En konsekvens av sosialdemokratiets fall

Nå er frykten at det ikke ville holde særlig lenge, og at også dette prosjektet er avslørt. Det var selvsagt heller ikke i lavklassene i den franske periferien, men i utdanningssjiktene i de store byene, at Macron først og fremst blåste liv i de politiske fantasiene da han ble valgt.

Nettopp derfor ser det siste håpet om fornyelse fra en moderat posisjon i fransk politikk ut til å ha blitt knust mot den harde realiteten som Eribon identifiserer og De gule vestene altså emulerer.

Nå må det selvsagt ikke å gå ille for Macron i Frankrike. Skulle Macron, på nærmest magisk vis, klare å gjenskape entusiasmen for sitt reformprosjekt, vil han komme styrket ut av det hele. Faren er imidlertid til stede for at han nå, i de fleste innenrikspolitiske sammenhenger, er ferdig.

Dersom Macron ikke klarer å reise seg igjen, har faren for et oppgjør mellom ytre høyre og ytre venstre ved nest korsvei plutselig rykket nærmere.

Høyresiden feilet med Nicolas Sarkozy, mens venstresiden feilet med François Hollande. Nå ser også sentrum ut til å feile under Macron. Det urovekkende er utsiktene til at det etterlater Frankrike i hendene på mer ekstreme politiske krefter.

Dersom Macron ikke klarer å reise seg igjen, har faren for et oppgjør mellom ytre høyre og ytre venstre ved nest korsvei plutselig rykket nærmere. Det kan raskt bli konsekvensene av det franske sosialdemokratiets kollaps.

 

En ny fortelling trengs

Det store spørsmålet er om venstresiden kan finne et troverdig svar på utfordringen «De gule vestene» representerer, en utfordring som altså i varierende grad er tilstede også i andre europeiske land.

Igjen kan det være verdt å lytte til Eribons ti år gamle bok, og det han sier om rollen til den kritiske intellektuelle. Den er, skriver han, «å skape teoretiske rammer og politiske anskuelsesformer for virkeligheten som gjør det mulig ikke å utradere – det går ikke – men i så stor grad som mulig å nøytralisere de negative affektene som er virksomme i samfunnskroppen og særlig i lavklassene, og å tilby andre perspektiver og på den måten skissere en framtid for det som på ny kunne kalles en venstreside.»

Kanskje er det snarere på tide å begynne dette krevende arbeidet nå. Det ser ut som om det europeiske demokratiet kan trenge det.

Eller sagt på en litt mindre krøkkete og fransk måte, som jeg tror er gyldig også for de fleste sosialdemokratiske partiene i Europa: Det man trenger er en sterk fortelling som griper fatt i menneskenes hverdagsliv, som tilbyr en ramme å forstå tilværelsen gjennom, et samhold som kan bære identiteter og et troverdig håp om en vei til en bedre framtid.

I Frankrike ser Sosialistpartiet dessverre ut til å ha mistet sin sjanse, i alle fall på kort sikt, til å målbære noe slikt på en troverdig måte. Men det betyr jo ikke at Europas andre sosialdemokratiske partier bør begå de samme feilene.

Kanskje er det snarere på tide å begynne dette krevende arbeidet nå. Det ser ut som om det europeiske demokratiet kan trenge det.