Grønn fremtid krever kapital

Klimakrisen er en eksistensiell trussel mot Norge. Slik lød beskrivelsen da totalberedskapskommisjonen leverte sin sluttrapport for noen måneder siden. Bare den sikkerhetspolitiske situasjonen ble beskrevet i samme ordelag av den regjeringsnedsatte kommisjonen.

Gir Norges store oljeformue oss et særlig moralsk ansvar?

I årene som kommer vil hetebølger og ekstremnedbør bli vanligere globalt. Endringene kan bidra til økt spredning av sykdommer, til nye kriger og flyktningstrømmer.

Gir Norges store oljeformue oss et særlig moralsk ansvar?

Flere profilerte stemmer har tatt til orde for at klimaendringenes alvor bør få oss til å tenke radikalt nytt om hvilken makt som ligger i oljefondet. Blant andre:

• Harald Nordvik, tidligere Statoil-sjef, har sammen med tidligere Statnett-sjef Auke Lont og forsker Petter Mellby etterlyst et oljefondet 2.0
• Gordon Brown, tidligere britisk statsminister (Labour), mener Norge som oljerik stat sitter på nøkkelen for å få på plass økte klimainvesteringer
• Erik Solheim, tidligere miljøvernminister (SV), har med henvisning til oljeformuen og klimakrisen spurt: «Hvorfor gjør vi ikke det som betyr noe?»
• Steinar Holden, økonomiprofessor ved UiO, har argumentert for at Norge har en særlig moralsk forpliktelse til å bruke mer av oljeinntektene på klimafinansiering i tillegg til å bidra til Ukraina
• Leif Sande og Idar Herland, to topptillitsvalgte blant oljearbeiderne, har argumentert for å bruke betydelige deler av kontantstrømmen fra olja til klimatiltak internasjonalt

Men hvordan kan en radikalt ny tilnærming til klima og kapital se ut?

Det vil vi prøve å finne ut, i en serie artikler i Agenda Magasin.

 

Omdømmerisiko

Vi møter Bård Vegar Solhjell, direktør for Norad, Norges direktorat for utviklingssamarbeid, i Norad-kontorene ved Solli plass. Solhjell har gjennom to tiår hatt roller hvor han har møtt politikere, diplomater og andre med klare meninger om Norge sett fra utlandet, blant annet i rollen som miljøvernminister (SV). Solhjell mener økt innsats for klima også har en diplomatisk begrunnelse.

Hvis vi mener alvor med klimamålene vi har satt oss, er behovet for kapital enormt.

– Verdens syn på Norge er i bevegelse. Jeg opplever at presset på Norge som oljenasjon er annerledes nå enn før. Jeg kan aldri huske at Norges særlige ansvar som oljenasjon ble tatt opp i internasjonale møter for ti eller tjue år siden, sier Solhjell.

Argumentasjonen er den samme som Thomas Hornburg og Ole Jacob Sending fra NUPI la fram i en artikkel i tidsskriftet Internasjonal Politikk i 2019. I artikkelen argumenterte de blant annet for at Norges posisjon som oljenasjon var en omdømmerisiko, som kunne gjøre at andre land var mindre velvillig innstilt overfor Norge, og dermed kunne skape et svekket handlingsrom for oss. Hornburg og Sending argumenterte for at klimakrisen bør få betydelig større vekt for veivalgene i norsk utenrikspolitikk.

Solhjell viser til at den juridiske risikoen knyttet til klimarettssaker er en del av dette bildet, hvor Norge kan bli dratt inn.

– Historien viser at svekket omdømme kan hemme alt fra handel til evnen til å bygge dialog. I dette tilfellet kan imidlertid klimafinansiering virke motsatt vei, sier Solhjell.

 

Enormt behov for kapital

Gjennom arbeidet med denne artikkelserien har vi snakket med en rekke personer med tung kompetanse på finansiering av klimatiltak. Konklusjonen er den samme fra alle: Hvis vi mener alvor med klimamålene vi har satt oss, er behovet for kapital enormt.

Ifølge IEA må kapitalen til grønne investeringer i utviklingsland syvdobles om vi skal nå målet om nullutslipp i 2050.

I IEA (det internasjonale energibyrået) sin toneangivende rapport World Energy Outlook 2023, slås det fast at det kreves langt kraftigere lut enn dagens politikk for å nå verdens klimamål. Rapporten tar blant annet til orde for en tredobling av verdens kapasitet innen fornybar energi og en dobling av energieffektiviseringen. Ifølge IEA må kapitalen til grønne investeringer i utviklingsland syvdobles om vi skal nå målet om nullutslipp i 2050.

En toneangivende rapport fra en internasjonal ekspertgruppe ledet av Vera Songwe og Nicholas Stern konkluderte i 2022 med at verden må klare å mobilisere mer enn ti billioner kroner årlig til klimafinansiering. Til sammenligning er verdens samlede utviklingsbistand i dag på litt over to billioner kroner årlig.

– Både Norge og andre rike land når målene vi selv har satt oss, for Norges del en dobling av klimafinansiering til 2026. Men vi er veldig langt unna det Songwe/Stern-rapporten anslår trengs. Og særlig trengs det mer privat kapital. Selv om kapital ikke er alt, er det en grunnforutsetning for veldig mye annet i klimaarbeidet, sier Solhjell.

 

Dagens valg binder oss

I Norfund, den norske statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, forteller direktør Tellef Thorleifsson oss at en stor andel av finansieringen trengs i verdens fattige land.

Dessuten er tilgang på kapital og risikovillighet et stort problem i lavinntektsland.

– Utfordringen i disse landene er ikke som her hos oss, å omstille til en grønn økonomi. Utfordringen er primært å sørge for at veksten – som kommer – ikke blir brun, sier Thorleifsson.

– Akkurat nå gjøres det valg i utviklingsland og mellominntektsland som vil binde dem til en brun eller en grønn utvikling i mange tiår fremover. Bygger du kullkraftverk i 2024, kommer det til å gi utslipp i 20-40 år fremover, sier Thorleifsson.

Han viser til at selv om prisen på flere grønne teknologier, som solkraft, har falt eksepsjonelt, skjer ikke nødvendigvis de grønne investeringene. Blant annet er det knyttet til at kostnaden up front for en fornybar investering er høyere, selv om kostnaden gjennom livsløpet er lavere. Dessuten er tilgang på kapital og risikovillighet et stort problem i lavinntektsland.

 

Forskjellige typer finansiering

Når vi får besøk på Agenda-kontoret av Siri Kalvig, leder for Nysnø Klimainvesteringer, det norske statsaksjeselskapet for klimainvesteringer, peker hun på at mer av allerede eksisterende teknologi bare er en del av bildet.

– Verden bør investere mye mer i utvikling av ny, grønn teknologi. Å skalere opp eksisterende teknologi – mer sol- og vindkraft, for å si det litt enkelt – er kjempeviktig. IEA peker på at omtrent halvparten av utslippskuttene i et nullutslipp i 2050-scenario kommer fra teknologi som ikke ennå er tilgjengelig.

Det er vanlig å dele behovet for klimafinansiering i tre. For det første utslippskutt, som i stor grad handler om overgangen til fornybar energi, fra forbrenning av kull olje og gass. For det andre klimatilpasning, å bidra til at samfunn kan tilpasse seg klimaendringene som allerede har skjedd og hyppigere naturkatastrofe. For det tredje tap og skade, altså erstatninger og opprydning etter klimaødeleggelser.

Når vi snakker med Steffen Kallbekken, forskningsleder for klimaøkonomi ved Cicero – Senter for klimaforskning, påpeker han at det har vist seg å være et systematisk mønster i hvor det er enklest å få på plass finansiering.

Vi har tjent nasjonalformuen vår på å lage et problem.

– Omtrent 80 prosent av klimafinansieringen til nå har gått til utslippskutt. Rike land nyter jo selv godt av kutt i utslipp. Klimatilpasning har vært vanskeligere, og tap og skade aller mest krevende. Selv om vi kutter utslipp og tilpasser oss, vil – for eksempel – havnivåstigningen treffe Bangladesh så kraftig at folk ikke kan tilpasse seg. De må flytte. Hva slags støtte skal de motta?

For Norges del koker det hele ned til et paradoks. Siri Kalvig formulerer det slik:

– Vi har tjent nasjonalformuen vår på å lage et problem. Og den superprofitten har utstyrt oss med en spesiell evne til å løse problemet. Evnen forplikter.

Dette er første artikkel i en serie om oljeformuens rolle i klimaendringenes tid. I de neste artiklene vil vi se på hvilke muligheter som finnes for å justere oljefondets innretning, hva som kan gjøres for å finansiere utslippsreduksjoner og hva som kan gjøres for å finansiere klimainnovasjon. Serien er muliggjort med støtte fra Fritt Ord.