De gule vestene er ikke forsvunnet

Champs-Élysées, 1. desember 2018. Helt siden daggry har det kommet en strøm av demonstranter i gule vester til verdens mest berømte gate. Spenningen er til å ta og føle på. Stéphane, fra opprørspolitiet CRS, begynner å bli redd.

– Når 3000 gule vester kommer mot veisperringen din, sier du til deg selv: Vi er bare tre, og presidentpalasset er bare 100 meter fra oss, er det kanskje på tide å ringe familien og si man elsker dem men at man ikke kommer hjem i kveld, fortalte han til radiokanalen France Inter.

Situasjonen var dramatisk. De gule vestene hadde klart å forsere alle sperringer og «tatt» Triumfbuen. Politiet var tvunget til retrett. President Macron var på G20-møte i Buenos Aires, og forsto ikke hvor alvorlig situasjonen var hjemme. Makten vaklet. Det var bare et under at ingen døde. Men 120 ble såret i kampene.

Hvordan kunne dette skje?

 

Begynte på Facebook

Opprøret startet fredelig nok på Facebook. Raseriet rettet seg først mot bensinavgiftene. Ingen eksperter skjønte hvor det bar. Etter hvert snakket man om det glemte Frankrike, folk i tettsteder og mindre byer som ikke lenger klarte å få endene til å møtes. En enslig åttebarns-mor fortalte på tv at hun ikke hadde mer enn 5000 kroner i måneden. Hun klarte ikke engang å holde ungene mette.

Andre innrømmet at de hadde minus på bankkontoen fra dag én i måneden. At de tok opp forbrukslån for å kjøpe julegaver, hvis de i det hele tatt kjøpte noen. Grunnen til at opprøret samlet seg rundt bensinavgiftene var at de aller fleste var nødt til å bruke bil til og fra jobb, til barnehage eller tannlege.

Opprøret hadde ingen leder, ingen organisasjon. Alt skjedde via Facebook. Det ble raskt bestemt at de skulle demonstrere på lørdager (da få jobbet) og på Champs-Élysées, symbolet på alt de ikke hadde, og symbolet på makten. Uke etter uke kom de.

Først fredelig. Så blandet radikal, voldelig ungdom seg i menneskemengdene, særlig Black Bloc. Politiet svarte med enda mer vold. Blant annet med hyppig bruk av såkalte flash balls. Normalt er dette underlagt strenge regler, men i kampens hete ble det så som så med det. Flere titalls demonstranter ble såret i øyet.

 

Politiske konsekvenser

Emmanuel Macron og regjeringen virket helt handlingslammet, til de ga litt etter. Etter at det nærmest var krigstilstander 1. og 8. desember, holdt presidenten en tale og annonserte en rekke økonomiske tiltak. De ble fulgt at den såkalte «store, nasjonale debatten» der alle skulle kunne få snakke om sine problemer.

De gule vestene lover å komme sterkt tilbake på årsdagen, 17. november.

I slutten av mars i år vedgikk Macron at han ikke hadde lyktes i å takle krisen. Demonstrasjonene fortsatte, men i mye mindre målestokk. Totalt ble ti personer drept ved avsperrede rundkjøringer, og mer enn 4 000 såret. Det var ikke før sommerferien kom at gemyttene ble dempet. Men bevegelsen er ikke over.

De gule vestene lover å komme sterkt tilbake på årsdagen, 17. november. Ifølge en meningsmåling av instituttet Odoxa tror 43 prosent av franskmennene at bevegelsen ikke er død. 59 prosent synes den var positiv for de dårligst stilte og 54 prosent mener at den bidro til debatten i landet. Ekspertene tror ikke de gule vestene har sagt siste ord. Det skal bare en gnist til før det braker løs igjen.

 

Opprøret sprer seg

I mellomtiden har opprøret spredd seg til flere andre land. De gule vestene jubler på Facebook over å ha sådd frø i Hongkong, Katalonia, Chile og Libanon. Folkebevegelsene har mer til felles enn man tror, skriver avisen Le Monde.

– Man må ikke lese disse bevegelsene bare i hvert lands kontekst, sier analytiker Maria Fantappie i International Crisis Group. Og videre:

– De må forstås som et uttrykk for en desillusjon overfor et system og en nyliberal økonomi som forårsaker store herjinger, særlig blant de yngste. Alt er forbundet.

Frankrike kan fort komme i samme situasjon som i desember 1995, da landet var fullstendig lammet i tre uker.

I Frankrike var de gule vestene mer enn noe et folkelig opprør mot eliten, symbolisert ved en forhatt Emmanuel Macron. Han var minst én gang faktisk i livsfare. Livvaktene måtte løpe ved siden av bilen hans som en ekstra beskyttelse. Nå har Macron øyensynlig forstått at han må reformere annerledes.

–  Jeg må ta mer tid for å forklare hvor vi står og hva vi vil gjøre, har han uttalt til magasinet Time.

– Nå må jeg lytte mye mer til folk enn jeg gjorde i begynnelsen.

Macron får sjansen 5. desember. Da vil Frankrike være lammet av en rekke streikende, særlig i transportsektoren. De gule vestene sier de vil slutte seg til, og fagforeningene sier streiken blir massiv. Frankrike kan fort komme i samme situasjon som i desember 1995, da landet var fullstendig lammet i tre uker. Det er en skremmende utsikt for Emmanuel Macron.