Hvem skal vi hjelpe?

Da bildet av den lille syriske gutten i rød skjorte og blå kortbukser som ble funnet druknet på en strand i Tyrkia i begynnelsen av september 2015, gikk verden rundt, fikk flyktningkatastrofen plutselig et nytt og enda mer dramatisk ansikt. Tidligere hadde vi sett bilder av overfylte båter med dårlig eller ikke-eksisterende redningsutstyr. Nå ble tragedien personifisert med trearingen Aylan, og det viste seg at det ikke bare var han, men også storebroren på fem og moren deres som omkom da gummibåten de hadde forsøkt å ta seg over fra Tyrkia til Hellas med, hadde kantret. Bare faren overlevde.

Plutselig ble landets flyktningorganisasjoner og -mottak nedrent av nordmenn som ville gi klær og annet utstyr til den økende strømmen av flyktninger. Det ble satt i gang flere aksjoner, blant annet for å verve private mottakshjem. Aviser, blogger og sosiale medier flommet over av sympatierklæringer for mennesker på flukt. Noen forsøkte riktignok å avdramatisere historien ved å hevde at den lille guttens død var forårsaket av at faren hadde lagt ut på den farefulle ferden for å skaffe seg nye tenner. Søsteren hans, som er bosatt i Canada, kunne bekrefte at broren trengte nye tenner etter å ha blitt torturert og fått ødelagt tennene i syrisk fangenskap – som politisk fange. Så snart han ble løslatt, hadde han solgt alt familien eide, og var på vei til Canada som politisk flyktning. Dermed var den ballen lagt død.

Det er flyktningene som er i krise, ikke vi.

Selv Frp-leder og finansminister Siv Jensen ble taus. Bare to uker tidligere hadde hun på et valgkampmøte i Ålesund oppfordret kommunene til å boikotte stortingsvedtaket fra juni om å ta imot 8000 kvoteflyktninger fra Syria de neste tre årene.

– Det er opp til kommunene å gjennomføre dette. Mange har uttrykt at dette er en utfordring. Jo flere kommuner som sier nei, desto større mulighet er det for at avtalen ikke gjennomføres, sa Jensen.

På dette tidspunktet var det ifølge Aftenposten 75 norske kommuner som ikke hadde sagt ja til å ta imot en eneste flyktning. I løpet av 2015 ankom det om lag 30 000 flyktninger til Norge – utenom den syriske kvoten. Mange vil trolig få opphold.

Ved inngangen til 2016 opplyser Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) at de aller fleste norske kommuner nå har sagt ja til å ta imot flyktninger. Mange kommuner sier at den største utfordringen er å finne et godt tilbud til de mindreårige flyktningene som er kommet hit uten sine foreldre, fordi de krever ekstra støtte og oppfølging.

Som byråd har jeg altså det overordnede koordineringsansvaret for flyktningene i Oslo. Kommunen har på anmodning fra Utlendingsdirektoratet (UDI) sagt ja til å opprette mottak for 3000 asylsøkere. Når det gjelder bosetting, kommer forespørslene derimot fra IMDi, og kommunen imøtekommer rimeligvis disse. I 2015 bosatte Oslo kommune 811 personer, og videre vil 1000 bli bosatt i 2016 og 1250 i 2017. I en by med 650 000 innbyggere er dette ingen krise. Det er flyktningene som er i krise, ikke vi.

Jeg har vært på besøk i de bydelene der det kunne bli aktuelt å etablere mottak. Det er gledelig å se at mange er positive. Som en kvinne sa på et folkemøte i en av Oslos bydeler:

– Dette er jo en gavepakke til oss for å kunne vise ekte nestekjærlighet.

Men mange er selvfølgelig usikre, slik jeg selv var da jeg plutselig skulle forholde meg til et barn som var annerledes. Mange opplever folk fra fremmede kulturer som skremmende, rett og slett fordi de representerer noe ukjent. De stiller en mengde spørsmål om det vil bli like trygt å ferdes i nabolaget, om de kan fortsette å lufte hundene sine og ellers leve slik de pleier.

Det som møtte meg, var kilometer på kilometer med armod.

Et av de viktigste spørsmålene er størrelsen på mottakene. Det har vært fremmet et ønske fra statlige myndigheter om store mottak for flere tusen flyktninger på ett sted. Jeg forstår godt at dette skaper bekymringer. Skal vi etablere mottak i en by som Oslo, er min erfaring med tilbakemeldinger fra byens innbyggere og fagfolk som uttaler seg, at mottakene bør være langt mindre, maksimum 400 personer. De bør dessuten ligge spredt over hele byen. Da vil møtet mellom nabolag og nye beboere bli enklere og mer vennlig. Slik blir det også lettere å integrere flyktningene blant oss, enten de bare skal vare her en kort tid for få avklart asylsøknadene sine, eller de får permanent opphold.

Atskillig mer foruroligende var diskusjonen i juni 2015 om hvor mange såkalte kvoteflyktninger Norge skulle ta inn fra Syria. En kvoteflyktning er en som allerede har fått status som flyktning gjennom FNs høykommissær for flyktninger, og som venter på å kunne bosette seg permanent i et trygt land. De kalles også for overføringsflyktninger eller FN-flyktninger.

Mennesker på flukt som kommer hit på eget initiativ, er sjelden klarert. Derfor får de status som asylsøkere inntil våre utlendingsmyndigheter har vurdert om de kvalifiserer til oppholdstillatelse, eller om de må reise tilbake. De fleste flyktningene som kom til Norge og resten av Europa i store bølger i høst, var i den kategorien. Noen er allerede sendt hjem igjen fordi det ikke kunne dokumenteres at det ville være politisk utrygt for dem å returnere. Å flykte fra fattigdom og sult er ikke tilstrekkelig grunn etter internasjonale regler.

Noen hadde mistet en arm, et bein eller var blitt blindet av bomber og granater.

De fleste venter på å få behandlet sine søknader. UDI regner med at om lag en tredjedel ikke fyller vilkårene for å få status som flyktninger. De skal returneres. Kvoteflyktninger er altså mennesker som har fått klarert sitt beskyttelsesbehov etter FNs kriterier. Flertallet av de syriske flyktningene bor i svære leirer i Libanon der kapasiteten for lengst er sprengt. Mange av dem er høyt utdannede mennesker som opplever at livene deres er satt på vent på en holdeplass der de verken kommer fram eller tilbake.

Da diskusjonen om kvoteflyktninger startet høsten 2014, dro jeg til en av flyktningleirene i Libanon for å se hvem som skjulte seg bak denne typen sekkebetegnelse på mennesker. Det som møtte meg, var kilometer på kilometer med armod og uverdige forhold. Men så begynte jeg å se bak de sørgelige fasadene av falmede teltduker, presenninger og blikkplater.

Der traff jeg jo menneskene, et helt samfunn av mennesker som på forskjellig vis hadde greid å tilpasse seg sin skjebne, men som selvsagt så enhver besøkende som en mulighet til å få et nytt liv i et land med fred. Noen av dem var blitt direkte skadet av krigshandlingene. En av dem var sju år gamle Maria, som var blitt skutt i ryggen midt på åpen gate i Damaskus. Hun var blitt reddet av storebroren og hadde greid å flykte med familien til leiren i Libanon. Noen hadde mistet en arm, et bein eller var blitt blindet av bomber og granater. Flere av dem trengte medisinsk oppfølging. Andre var funksjonshemmede fra fødselen av og var også behandlingstrengende for å fungere optimalt.

Felles for alle var at de hadde flyktet fra krigen og trusler fra det ene eller det andre terrorregimet i Syria. Hittil har Norge i det alt vesentlige hentet friske og sterke flyktninger til Norge, og bare noen ganske få med helsehjelpsbehov. Er det fordi de ikke skal ligge helsevesenet vårt eller andre offentlige institusjoner til ekstra byrde? Ut fra denne praksis vil neppe en av de mest ressurssterke personene jeg traff i leiren, den 25 år gamle jusstudenten Noor, kvalifisere som kvoteflyktning til Norge. Hun lider av en muskelsykdom som gjør at hun er avhengig av hjelp til å bevege seg med mindre hun får en elektrisk rullestol. Det hadde hun ikke, og så lenge hun er i leiren i Libanon, vil hun neppe få det heller.

Der er det ingen hjelp å få med de spesielle behovene hun har.

Er dette i tråd med det alminnelige hjelpeprinsippet om at de som har størst behov, skal få hjelp først? Hittil har det meste av diskusjonen om flyktninger dreid seg om hvor mange vi skal hjelpe. Kanskje er en enda viktigere debatt hvem vi hjelper?

Med jevnlig fysioterapi og medisiner hadde Noor greid å holde sykdommen i sjakk så lenge hun var hjemme i Syria. Hun klarte også nesten å fullføre jusstudiene med meget gode karakterer. Så kom krigen. Faren ble borte, trolig drept, mens Noor, moren og de andre familiemedlemmene greide å flykte til Libanon, der de ble internert i leiren jeg besøkte utenfor Beirut.

Der er det ingen hjelp å få med de spesielle behovene hun har. Likevel har hun startet en liten skole hvor hun underviser fire små barn i engelsk, regning og skriving. Samtidig drømmer hun om å kunne fullføre jusstudiene og bli dommer i den internasjonale menneskerettighetsdomstolen i Haag.

Uten at hun kommer seg ut av leiren og til stabile forhold, vil hun gå fysisk til grunne lenge før hun kommer så langt. Jeg har liten tro på at Fremskrittspartiets rørende omsorg for flyktninger, som tar utgangspunkt i at «vi skal hjelpe dem der de er», vil nå fram til den unge og ambisiøse, men akk, så utsatte og skjøre jenta. I flyktningleirene råder dessverre en kombinasjon av prinsippene om de store talls lov, «bedre med litt til alle», og darwinismens «den sterkestes rett». Sistnevnte, som rasehygienikerne i første halvdel av det 20. århundre styrte etter, gjelder åpenbart som statlig utvelgelsesprinsipp for kvoteflyktninger.

Hvordan går det an å leve med sånne klasseforskjeller så tett innpå seg?

På en måte passet det ganske godt til det siste inntrykket jeg fikk av Libanon. Før solen senket seg over Beiruts majestetiske og godt beskyttede bygninger av glass, betong og stål, spaserte jeg en liten tur nede på havna der folks fritidsbåter ligger. Aldri har jeg sett en mer kompakt samling av luksusyachter i alle størrelser, en vanvittig kontrast til ødelandet jeg nettopp kom fra.

Jeg tenkte: Hvordan kan folk med god samvittighet gå om bord i disse båtene, eller ta heisen opp til de overdådige toppetasjene på disse byggene, hvor de til og med kan se helt til flyktningleirene – hvordan kan de det når de vet at det bor tusenvis av mennesker der ute som knapt har nåla i veggen?

Hvordan går det an å leve med sånne klasseforskjeller så tett innpå seg? På flyet hjem neste dag fikk jeg svaret gjennom en ny aha-opplevelse. I Libanon og andre land i området ser vi den slående fattig/rik-kontrasten mellom enkeltmennesker. Dessuten har den vært der så lenge folk kan huske, og da blir man jo vant med det meste.

Selv var jeg nå på vei hjem til et land hvor vi som samfunn betraktet står i like grell kontrast til store deler av resten av verden. Med det korte historiske perspektivet de fleste nordmenn nå har på Norges rikdom og avstanden til land som befinner seg på samme nivå som det fattige Norge gjorde for bare noen tiår siden, blir kontrasten like utvisket. Først når vi får fattigdommen tett innpå oss, reagerer vi. Men på hvilken måte?

(Forfatteren er styreleder i Tankesmien Agenda, som eier Agenda Magasin.)