– Sjikane og hets er et økende problem

22. juli var et brutalt angrep på ytringsfriheten. Er friheten til å ytre seg fortsatt under press? Er det akseptert å mene noe annet enn flertallet i dagens Norge? Og hva skjer når debatten i økende grad lukkes inn i elitistiske rom?

Ytringsfrihet er en grunnleggende del av en rettsstat. Det er en av kjerneverdiene som skiller demokratiet fra et autoritært styresett.

– Uten ytringsfrihet har vi ikke frihet. Det forklarer at ytringsfriheten er en del av FNs menneskerettigheter, og at den i Norge er grunnlovsfestet, sier leder i Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre.

Da må vi også tåle provokasjon og krenkelse.

Gahr Støre har ved flere anledninger måttet svare på kritikk om unnfallenhet og svakt forsvar av ytringsfriheten når det gjelder publisering av Muhammed-karikaturer og satire rettet mot religion.

– Hvilke tanker gjør du deg omkring ytringsfrihet versus toleranse og provokasjon versus respekt?

– En kjerne i ytringsfriheten er at vi tar ansvar for våre ytringer, enten det gjelder hver enkelt av oss i det daglige, eller det er redaktøren som bestemmer hva som skal publiseres. Det er en frihet; en av de viktigste vi har. Straffeloven setter noen begrensinger på ytringsfriheten ved at det ikke er lov å oppfordre til straffbare handlinger, eller å sette frem diskriminerende og hatefulle ytringer. Det gir vide rammer for ytringsfriheten. Da må vi også tåle provokasjon og krenkelse. Særlig må de med formell og uformell makt tåle konfrontasjonen, sier Gahr Støre, før han utdyper sitt syn:

Konsekvensen av truslene er at jeg må bruke tid på å politianmelde vedkommende.

– Samtidig mener jeg at det følger av folkeskikk og klokskap å ta hensyn til det som er særlig følsomt og hellig i andre menneskers liv.

– Har du selv følt deg angrepet for ditt syn i denne debatten?

– Disse debattene er ofte vanskelige og følsomme. Utsagn kan tolkes og mistolkes. Jeg er en sterk forsvarer av ytringsfrihet, også når ytringer provoserer. Utover strafferettens bestemmelser ønsker jeg ingen grenser for ytringsfriheten, men jeg kan ikke se at det nærmest er et adelsmerke ved ytringen at den krenker, slik noen gir inntrykk av. Det fine med friheten er at det faktisk gir oss ansvar til å bruke den, tenke gjennom hva vi vil si og formidle.

En annen som har opplevd å bli angrepet for sine ytringer i form av det skrevne ord, er Aftenposten-journalist Mala Wang-Naveen.

– For et par år siden skrev en mann at jeg fortjente å bli voldtatt. Han valgte å bruke sine ord som våpen, noe som betyr at en som ikke kjenner meg, ville såre, bryte ned, skremme eller skade meg.

– Hvordan opplever du slike hatefulle ytringer?

– De gjør et visst inntrykk, selv om jeg ikke går rundt og er redd. Du blir etter hvert ganske hardhudet i møte med andres sterke mening. Hetsen er dessuten bare ment å tappe meg for krefter, selvtillit og faglig pågangsmot. Med andre ord er den ubrukelig, sier hun, og legger til:

– Som kommentator er man utrolig privilegert som får mene noe på trykk.

Det som skuffet henne mest ved den konkrete hendelsen beskrevet her, var politiets reaksjon.

– Konsekvensen av truslene er at jeg må bruke tid på å politianmelde vedkommende. Det var nedslående å oppleve av politibetjenten jeg møtte ikke forstod alvoret i truslene mot en journalist. Dette er nemlig et økende problem. I 2015 viste en undersøkelse at nesten halvparten av norske journalister og redaktører sier de er blitt utsatt for sjikane, hets, krenkelser eller trakassering det siste året.

Flere takket meg for å ta støyten.

Journalisten påpeker at det finnes kolleger i andre deler av verden som har det langt, langt verre en oss. I møte med disse finnes det inspirasjon og styrke å hente.

– Da jeg intervjuet en dalitjente (kasteløs) som jobbet som journalist i et område kjent for sine brutale overgrep mot kvinner, spurte jeg om hun følte frykt. Svaret var nei. «Jeg lever jo hver dag. Dø skal jeg bare én gang», sa hun. Om noen skader meg eller henne, slutter ikke meningene våre å eksistere i denne verdenen.

Vi ser en utvikling der avisenes kommentarfelt stenges som følge av hets og lavt nivå, og debatten flyttes over til Facebook og andre sosiale medier. Innebærer det et tap for ytringsfriheten? Vant hetserne?

– Jeg tror det handler om at vi ønsker oss debatter uten altfor mye støy. Men jeg ser at selv rutinerte debattanter lever i en illusjon om at de ikke lager ekkokamre, kun fordi de tillater alle å si hva de vil på veggen sin. Det er en naiv forståelse av hvordan Facebook fungerer. Jeg tror likevel ikke den utviklingen vi ser er et tap for ytringsfriheten, sier Wang-Naveen.

Det hun derimot ser som et tap, er nivået folk legger seg på.

– Under karikaturdebatten vi hadde nylig, ble jeg litt overrasket over hva folk fikk seg selv til å si. Jeg fikk utrolig mange henvendelser fra folk som ikke turte å «forsvare» meg offentlig, eller orket å gå i klinsj med karikaturtegnerens forsvarere. De synes det var direkte ubehagelig og ønsket ikke å bli hetset eller latterliggjort. Flere takket meg for å ta støyten. Det er utvilsomt krevende å stå i slike stormer. Så kanskje i denne saken var det 1-0 til hetserne? Spør hun. Debatten hun henviser til kom i kjølvannet av at Thomas Knarvik framstilte politikeren Ali Esbati som en ape.

På Facebook omgir de fleste seg med folk som er like en selv både hva gjelder bakgrunn, verdier og meninger.

Er det ikke en trussel for mangfoldet og utviklingen i et samfunn, dersom debatten kapsles inn i lukkede, elitistiske vennefora?

– De fleste av oss er nok tøffere i «sin gjeng». Den polske sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman har kalt Facebook en speilsal der man får se sitt eget ansikt. Det er en interessant metafor. Det er uhyre sjelden jeg ser at folk faktisk endrer standpunkt. Man debatterer fordi man vil få frem sin mening, ikke fordi en vil lytte og ta innover seg det den andre sier. Kanskje er det derfor tonen på nettet har blitt så mye råere? Må vi ty til språkets krypkjeller for å riste i folks grunnvoller?

Jeg tror vi er på vei inn i en skummel utvikling.

Wang-Naveen tror flere skremmes bort av den tøffe tonen.

– For mange er det helt utenkelig å delta i debatter med så høy temperatur. Det er synd dersom vi ikke klarer å være siviliserte i vår omgangstone. For å sitere fra Obamas fabelaktige Rutgers-tale: «Kynisme er ubrukelig fordi kynikere får ikke mye gjort».

Hun mener en respektfull meningsutveksling gir større effekt.

– Hvordan skal en latterliggjøring av meg få meg til å tenke at jeg kanskje har tatt feil?

– Hva tror du om framtidsutsiktene for ytringsfriheten her hjemme?

– Jeg tror vi er på vei inn i en skummel utvikling.

Journalisten synes utviklingen er spesielt bekymringsverdig innen bedriftssektoren.

– Jeg opplever at folk ikke tør å ytre seg. I stedet henviser de til direktører og kommunikasjonsansvarlige. All ekstern kritikk mottas av et profesjonelt apparat. I sånne tilfeller kan varslere lett bli stående alene.

Har det blitt vanskelig å mene noe i dagens samfunn som ikke stemmer overens med flertallet og synet til det “politisk korrekte Norge”?

Jonas Gahr Støre får svare:

– Nei, det tror jeg ikke. Se rundt oss. Jeg mener vi har en samfunnsdebatt med stor takhøyde og mange nyanser. Og hva er for øvrig “politisk korrekt”? Min påstand er at det korrekte, særlig innenfor asyl og innvandring, har flyttet seg. At mannen som kaller seg «Fjordman», som 22. juli-terroristen trakk frem som en av sine inspirasjonskilder, to år etter terroraksjonen får støtte fra Fritt Ord til å skrive bok, viser at ulike stemmer kommer til orde i Norge. Ikke bare på nettblogger og i kommentarfelt, men også innenfor mer etablerte og tradisjonelle kanaler.

Har det vært noen endringer i ytringsfriheten i Norge de siste årene?

I praksis er det gjerne flere hindre mot reell ytringsfrihet.

Vi søker svar hos Jon Wessel-Aas, erfaren advokat innen ytringsfrihet, personvern og menneskerettigheter.

– I den grad det har vært utvidelser, har det skjedd ved at domstolene har slått ned på myndighetenes forsøk på innskrenkninger. For eksempel i saker om innsyn i dokumenter hos det offentlige, om pressens kildevern og om for vidtrekkende overvåkingstiltak.

– Får alle komme fritt til orde i Norge?

– Formelt sett ja, men i praksis er det gjerne flere hindre mot reell ytringsfrihet. Noen eksempler er overdrevne krav til ansattes lojalitet til arbeidsgiver i offentlig sektor, overvåkingsfullmakter som forutsetter at politi- og sikkerhetsmyndigheter skal fange opp potensielle terrorister og andre kriminelle lange før de eventuelt blir kriminelle, samt straffebestemmelser om forskjellige former for såkalte «hatefulle» ytringer som er formulert så vidt at de tilsynelatende også rammer lovlige, politiske meningsytringer.

– Bør alle komme fritt til orde?

– Ja selvsagt, så lenge det er innenfor de alminnelige, legitime grensene for ytringsfriheten som ivaretar hensynet til andres grunnleggende rettigheter, sier Wessel-Aas.

Advokaten tror ikke vi får noen store endringer i håndhevelse av ytringsfriheten.

– Ytringsfriheten er den mest grunnleggende forutsetningen for et fungerende demokrati. Jeg tror ikke på de store rettslige endringene, i den forstand at den overordnede beskyttelsen av ytringsfriheten som vi har, blant annet i Grunnloven, vil bestå. Samtidig tilsier all erfaring at ytringsfriheten kontinuerlig utsettes for press fra flertallet, og at den stadig vil måtte kjempes for. Både gjennom å faktisk bruke den til å delta i den offentlige debatten om hvorfor den må beskyttes, og gjennom å gå til domstolene for å få deres hjelp, når myndigheter eller andre prøver å innskrenke den.

At ytringsfriheten er enormt viktig er det stor enighet om blant advokat, politiker og journalist.

Ytringsfriheten blir bare stadig viktigere, mener Wang-Naveen.

– I mediebransjen opplever vi vanskelige kår, samtidig som internasjonal politisk debatt blir stadig mer polarisert. Det er bekymringsverdig hvor mye vi ikke kan rapportere om lenger, fordi vi ikke har ressurser til det. Ytringsfriheten trenger et absolutt vern. Det samme gjør de modigste utøverne av denne friheten.

De avstår gjerne fra å ytre seg i frykt for reaksjonene.

Aftenposten-journalisten trekker også fram ansvaret den enkelte av oss har for våre ytringer.

– Praten om ytringsfriheten burde jo først og fremst handle om hva vi skal bruke den til. Kjemper vi for å provosere noen muslimer her og der? Eller skal vi bruke den til å kritisere stater som forfølger sine intellektuelle?

Hvordan forholder vi oss til dem som ikke mener det samme som oss?

– For meg er det en helt grunnleggende verdi å møte alle mennesker, også de som mener andre ting enn meg selv, med respekt. Ikke tolke folk i verste mening, sier Jonas Gahr Stør, og tilfører:

– En sak er hvordan vi møter dem som ytrer seg. En annen sak er hvordan vi sikrer at alle faktisk kommer til orde. Mange i samfunnet vårt opplever at det er vanskelig å bli hørt. Særlig gjelder det mange jeg møter med minoritetsbakgrunn. De avstår gjerne fra å ytre seg i frykt for reaksjonene. Det er ikke bra, sier Ap-lederen.

– Har du noen råd til yngre mennesker?

– Måten ungdommer møtte terroren for fem år siden, gjorde sterkt inntrykk. Jeg ble stolt og rørt over hvordan svaret fra våre ungdommer gikk verden rundt – som et eksempel på et samfunn som møtte en stor urett og tragedie med samhold og fellesskapets styrke, i stedet for splittelse og sterke motsetninger. Det er viktig at ungdom bruker ytringsfriheten, tar ordet og står opp mot ytringer de er uenige i. Sånn bringes samfunnet fremover, avslutter Støre.