Hvordan stoppe en tyrann?

I boken «Om tyranni» presenterer den anerkjente historikeren Timothy Snyder (ja, han som var gjest på Skavlan nå nylig) ”20 ting vi kan lære av det 20. århundre”.

Hovedpoenget hans er at vi ikke kan ta demokratiet for gitt. Vi må ikke tro at vi er klokere enn våre europeiske forfedre som så demokratiet bukke under for fascisme, nazisme og kommunisme på 1900-tallet.

Det føles som om at han overdramatiserer litt, men boken er likevel nyttig. Den gir oss historiske eksempler vi kan lære av. Tyrannene lykkes, ifølge Snyder, fordi folk tilpasser seg. Derfor er han spesielt opptatt av å verne om institusjonene. Tyranner opphever nemlig de vanlige spillereglene i samfunnet gjennom å skape en krisestemning. Dermed er det viktig å ikke la seg manipulere et av krisespråk.

Mens kommunismens kollaps førte til borgerkrig i mitt tidligere hjemland Jugoslavia, skjedde overgangen i Polen på fredelig vis.

Jeg var nylig i Polen for å prøve å forstå hvordan dette landet har beveget seg i autoritær retning de siste årene. I mitt forrige essay skrev jeg hvordan det råder en stemning i Polen som skulle tilsi at landet var truet selv om det aldri har vært tryggere eller mer velstående.

Lov- og rettferdighetspartiet (PiS), med Jaroslaw Kaczyński i spissen, har siden høsten 2015 hatt absolutt flertall i parlamentet. Likevel har han ikke klart å gjennomføre de mest autoritære reformene som PiS har tatt initiativ til. Det skyldes ikke at den politiske opposisjonen har stått i veien, men at det polske folket har vist en demokratisk beredskap av nettopp den typen Snyder etterlyser.

 

Religiøse versus sekulære

Et utgangspunkt for å forstå dagens politiske situasjon i Polen er overgangen fra kommunisme til demokrati på slutten av 1980-tallet. Mens kommunismens kollaps førte til borgerkrig i mitt tidligere hjemland Jugoslavia, skjedde overgangen i Polen på fredelig vis. Man rensket ikke systemet for kommunister, noe som kunne ha ført til kaos, men lagde i stedet kompromisser og tilrettela for en myk transisjon.

Fagforeningsorganisasjonen Solidarność – med Lech Walesa i spissen – gjorde denne fredelige overtagelsen mulig. Men uten massiv støtte fra kirken hadde det neppe latt seg gjennomføre.

De mente Walesa spilte på lag med kommunistene i stedet for å ta et oppgjør med dem.

Som i alle massebevegelser var det ulike strømninger også innad i Solidarność. Disse kom til overflaten etter kommunismens fall. Brødrene Lech og Jaroslaw Kaczyński hadde posisjoner i Solidarność og var med i rundebordsamtalene som gjorde Polen til et demokrati. Senere skapte de imidlertid sine politiske karrierer som kritikere av Lech Walesa. De mente Walesa spilte på lag med kommunistene i stedet for å ta et oppgjør med dem.

Den reelle revolusjonen har ennå ikke kommet, lød kritikken. Ifølge Kaczyński-tvillingene var det ingen forskjell mellom kommunistisk ateisme og liberale sekularisme, siden begge forfulgte kirken og tvang minoritetsverdier på majoriteten.

Dagens partisystem i Polen gjenspeiler denne splittelsen i Solidarność. En religiøst orientert gruppering står fremdeles mot mer sekulære krefter.

 

Venstresiden under sperregrensen

Etterhvert, i 2001, førte splittelsen mellom fløyene i Solidarność til etableringen av to nye partier: Borgerplattformen, ledet av Donald Tusk som nå er EU-president, og Kaczyński-brødrenes Lov- og rettferdighetsparti (PiS).

Borgerplattformen er et liberalkonservativt, markedsorientert og pro-europeisk parti, mens Kaczyńskiene gjorde sitt parti til et protestparti som representerer de misfornøyde og mer reaksjonære delene av Polens befolkning. PiS er i dag et kristenkonservativt, EU-kritisk og ganske så nasjonalistisk parti.

I Polen ble venstrekreftene nærmest utradert etter valget i oktober 2015.

De to partiene er omtrent like store, mens den polske venstresiden knapt har noen oppslutning å snakke om i dag. Venstresiden sliter så å si overalt i Europa, ikke minst fordi den mister taket på sine opprinnelige kjernevelgere i arbeiderklassen. I Polen ble venstrekreftene nærmest utradert etter valget i oktober 2015. Flere små venstrepartier gikk sammen og dannet en valgkoalisjon – Forente venstre – i håp om dette ville øke sjansene for en anselig representasjon, men i stedet falt alle sammen under sperregrensen.

SLD (Den demokratiske venstrealliansen) er det største av Polens venstrepartier. Fra å ha hatt statsministerposten fra 2001 til 2004, er de nå ikke en gang representert i det polske parlamentet.

De forbindes ikke bare med kommunisme, men også med korrupsjon. Skandalen kjent som Rywin-gate i 2004 var, for eksempel, svært ødeleggende.

 

Sosiale reformer

Det er lite som tyder på at det er noen umiddelbar bedring på gang i Polen. Men det er ikke dermed sagt at det er slutt på sosialdemokratisk politikk i landet.

Det er nemlig ganske typisk at Europas høyrepopulistiske partiet kombinerer venstresidens økonomiske politikk med en høyreradikal verdiorientering. Dette er også tilfellet i Polen.

PiS kom til makten i 2015 fordi misnøyen var stor etter hele åtte år med Borgerplattformen ved roret. Mange opplevde Tusk og hans partikamerater som arrogante og elitistiske, spesielt etter offentliggjøringen av skjulte opptak som avslørte plattformens topper i det de latterliggjorde vanlige folk.

PiS har økt minstelønnen og tatt grep mot den svarte økonomien på en måte som ville gjort vårt hjemlige LO stolt.

PiS-tilhengere jeg snakket med i Warszawa nylig fortalte meg at den forrige regjering var korrupt og ikke brydde seg om folk flest. Kaczyński, derimot, sees nærmest på som en «vanlig» mann. Han er en av folket. Ikke minst er denne oppfatningen utbredt etter at han gjennomførte flere reformer for økt sosial utjevning.

Spesielt populær er reformen ”500+”, som for første gang gir barnetrygd til familier. Trygden gjelder bare dersom man har to eller flere barn, uten at dette har ført til at barnefødslene har gått opp.

PiS har også senket pensjonsalderen, økt minstelønnen og tatt grep mot den svarte økonomien på en måte som ville gjort vårt hjemlige LO stolt. En mer effektiv skatteinnkreving har dessuten gitt PiS-regjeringen mulighet til å styrke både velferden og forsvaret. Kaka har rett og slett blitt større.

 

Demokratiet uthules

Ser man på velferdspolitikken isolert sett, kunne PiS faktisk vært SVs søsterparti. Men de politiske reformene skaper uro og bekymringer, selv blant tilhengere som setter pris på velferdstiltakene.

Det absolutte flertallet i parlamentet, kombinert med folks tilfredshet med de sosiale reformene, utnyttes til å uthule demokratiet og gi PiS enda større kontroll over både medier og rettsapparat.

 I 2016 vedtok regjeringen for eksempel en lov som ga den kontroll over statlige medier. PiS plasserte deretter sine egne folk som ledere i både tv- og radiokanaler. Disse har nå endt opp som propagandamaskiner for regjeringspartiet.

 

Giftig retorikk

Et kjennetegn ved høyrepopulister er at de ser på seg selv som det eneste legitime uttrykket for folkeviljen. Da er deres motstandere per definisjon onde.

PiS beskriver opposisjonelle som «den verste sorts polakker» og hevder at de er «genetisk disponert for landsforræderi». Selv president Andrzej Duda, som skal være en samlende figur, har omtalt Borgerplattformen som «svikere», «landsforrædere» og «kameraderister».

Det er Jaroslaw Kaczyński, som verken er statsminister eller president, som sitter med den reelle makten i landet. Hans bror, Lech, som den gang var president, omkom i en flyulykke i Russland i 2010 sammen med mange andre høytstående representanter fra polsk samfunnsliv. De var på vei til en markering av Katyn-massakren.

Kaczyńskis teori går ut på at presidentens fly ble utsatt for et angrep og eksploderte før det traff bakken.

Denne traumatiske hendelsen markeres nå månedlig med en svært politisert, religiøs seremoni i Warszawa. Samtidig fortsetter konspirasjonsteorier å florere. Jaroslaw Kaczyński anklager Donald Tusk for sin brors død, og sier rett ut at Tusk har ”blod på hendene”. Kaczyńskis teori går ut på at presidentens fly ble utsatt for et angrep og eksploderte før det traff bakken. Angrepet var en konspirasjon mellom Donald Tusk og Russland, er påstanden.

Det finnes imidlertid intet bevis som peker i denne retningen. Flyhavarikomisjonens konklusjon var at flystyrten skyldes ekstremt dårlige værforhold og at besetningen unnlot å fly til en alternativ flyplass til tross for at de flere ganger ble informert om de rådende værforholdene ved Smolensk.

 

I Solidarność’ høyborg

For å lære mer om motstanden mot de autoritære reformene tar jeg turen til tankesmien Institute of Public Affairs (IPA). Der blir jeg tatt imot av Agnieszka Łada.

Hun viser meg rundt i kontorlandskapet og spør om jeg vet hvilken bygning dette er. Jeg trekker på skuldrene og svarer at jeg ikke har noen anelse.

Jeg stopper litt og ser meg rundt, kjenner at det går frysninger nedover ryggen.

Bygningen tilhørte en gang Solidarność. Bevegelsen hadde sitt utspring i byen Gdansk, men her hadde de hovedstadskontoret sitt.

Jeg stopper litt og ser meg rundt, kjenner at det går frysninger nedover ryggen. Jeg forestiller meg Solidarność-folkene vandrende rundt i disse korridorene under kommunismen.

Det er tepper på gulvene og alt ser ganske slitt ut, men det er i hvert fall høyt under taket her.

Det lukter ikke røyk nå, men de røyket sikkert den gang de satt i møter og tenkte visjonære tanker som senere ble til virkelighet.

 

Demonstrasjonsbølger mot autoritære reformer

Det var nettopp folk fra Solidarność-generasjonen som først gikk ut i gatene i protest mot PiS-regjeringen. Den første bølgen med demonstrasjoner fant sted vinteren 2016 og handlet om endringer i Konstitusjonsdomstolen.

Łada forteller at det var eldre folk som demonstrerte. «De tidligere Solidarność-folka husker kommunisttiden og hva autoritært styresett betyr», sier hun.

Etterhvert dabbet protestene imidlertid av. «Det var vanskelig å skape engasjement rundt Konstitusjonsdomstolen. Spørsmålet er komplisert og angår ikke folk flest», forklarer Łada.

Protestene foregikk over hele landet. Sosiale medier spilte en avgjørende rolle for mobiliseringen.

Den andre bølgen med demonstrasjon oppstod i fjor høst. Denne gangen handlet det om abortloven. Regjeringen ønsket å straffeforfølge kvinner som avbryter svangerskapet og leger som gjør det mulig.

Łada forteller: «Nå var også kvinneorganisasjoner med. Lovforslaget ble trukket tilbake selv om det har skjedd noen innstramminger.»

Den tredje protestbølgen kom nå i sommer. Formålet var å stoppe regjeringens forsøk på å få kontroll over det alminnelige rettssystemet.

«Denne gangen var det ungdommen som organiserte seg.» sier Łada. «Protestene foregikk over hele landet. Sosiale medier spilte en avgjørende rolle for mobiliseringen.»

Det var tomt i gatene siden folk var på sommerferie. Regjeringen tenkte derfor at de nye lovene nok ville gå ubemerket hen. Men de tok grundig feil.

Folkemassene samlet seg for å forsvare demokratiet og rettssikkerheten. De protesterte dag inn og dag ut og ga seg ikke før presidenten følte seg presset til å bruke vetoretten sin og stoppe de verste endringene.

 

Hun vrir seg i stolen

Dermed er det kanskje ikke så underlig at det sivile samfunnet, i kjent høyrepopulistisk stil, stadig blir demonisert av Kaczyński og hans allierte.

Agnieszka Łada vrir seg i stolen sin inne i det gamle Solidarność-hovedkvarteret når jeg spør henne om hun føler seg fri til å drive med maktkritikk i dagens Polen.

Hun svarer at hun kjenner på presset, men at hun kan uttale seg fritt når hun snakker med private mediehus. Blir hun intervjuet av offentlige medier, må hun drive med litt selvsensur, innrømmer hun.

«Men det er mest av hensyn til de journalistene som intervjuer meg,» forklarer hun. «Jeg vil unngå at de får problemer på grunn av mine uttalelser.»

 

Lovendringer på speed

Det som gjør motstand krevende i dagens Polen er at PiS har absolutt flertall og at alt skjer fort, uten de sedvanlige langsomme prosessene som kjennetegner liberale demokratier.

«Jeg sover om kvelden med en lov og våkner opp om morgen med en helt ny lov. Man vet aldri hva morgendagen bringer,» sier Łada.

Vi har å gjøre med reaksjonære på speed, med andre ord.

På mange områder er PiS likevel kommunistenes speilbilde.

PiS har satt i gang et oppgjør med kommunismen, selv om man for lengst har vunnet over den, og de gamle kommunistene ikke utgjør noen trussel i dag. Siden de tidligere kommunistfunksjonærene er blitt gamle nå, straffer man dem gjennom en lov som reduserer pensjonene deres.

På mange områder er PiS likevel kommunistenes speilbilde. Partitoppene oppfører seg som om de eier staten, driver med statlig propaganda gjennom mediene, sprer konspirasjonsteorier om synlige og usynlige fiender og prøver til og med å kontrollere historien gjennom revisjonisme.

De assosierer sine politiske motstandere med alle onder Polen har opplevd, fra nazisme til kommunisme, og fremstille seg selv som etterfølgere av alle nasjonens historiske opprør, fra Warszawaoppstanden til Solidarność.

 

Folket tar ansvar

Opposisjonen ligger samtidig nede med brukket rygg, er fragmentert, mangler en god og samlende leder og har ingen annen agenda enn å være anti-PiS. Den driver med en like giftig retorikk som regjeringspartiet og kommer ikke med nye alternative ideer som kan inspirere og mobilisere folk.

Det er folket selv som har tatt ansvar. Mange har ment at vanlige polakker ikke har særlig stor demokratibevissthet siden man satset så lite på demokratiundervisning i skolene under demokratiseringsprosessen. Men demonstrasjonene fra unge folk – mobilisert via sosiale medier – forteller en annen historie.

Går PiS for langt, reiser folket seg og sier stopp.

De demokratiske refleksene er der, selv blant dem som ellers støtter den nåværende regjeringen. Går PiS for langt, reiser folket seg og sier stopp.

Dermed er det ikke EU, ikke NATO, og heller ikke Torbjørn Jagland og Europarådet, som vil redde det liberale demokratiet i Polen. Det er til syvende og sist bare det polske folket selv som kan gjøre det. Ansvaret for det demokratiske Polens framtid hviler på deres skuldre.

 

Hit, men ikke lenger!

Agnieszka Łada og mange andre progressive er årvåkne og parate til å protestere igjen hvis det blir nødvendig. Men de møter stor motstand. Nylig raidet politiet kontorene til kvinnerettsorganisasjonen Polish Women’s Strike og konfiskerte datamaskiner og dokumenter i fire polske byer.

Det er alltid en eller annen foranledning for raidene eller bøtene, men det er typisk for høyrepopulistiske regjeringer å komme i konflikt med det sivile samfunnet og utsette dem for et enormt press. Dette skjer i Russland, i Tyrkia, i Ungarn – og nå altså også i Polen.

Som Timothy Snyder skriver i sin bok om tyranni, har alle frihetens fiender i det tjuende århundre vært negativt innstilte til eller allergiske mot frivillige organisasjoner. Dette bare understreker den viktige rollen disse organisasjonene spiller i vår tid.

Man må ikke være likegyldig, men på vakt, selv mot krefter som man ellers identifiserer seg med.

Snyders bok er en hyllest til dem som ikke tilpasser seg, men som tenker selv og står imot autoritære tendenser.

Utviklingen i Polen gir oss også en viktig lærdom: Man må ikke være likegyldig, men på vakt, selv mot krefter som man ellers identifiserer seg med. PiS har allerede gått for langt, men det kunne vært mye verre uten de folkelige protestene.

Martin Niemöllers berømte dikt om likegyldighet kan tilpasses vår tid: Først tar de Konstitusjonsdomstolen, men du bryr deg ikke, for det er for abstrakt for deg. Så tar de mediene, men du bryr deg ikke for du sluker all propagandaen ukritisk.

Til slutt kommer de imidlertid ikke for å ta deg. De har allerede tatt fra deg friheten din.