Islam og den kritiske fornuften

«Hvis jeg gjør det rette, hjelp meg. Hvis jeg gjør feil, hjelp meg til å gjøre det rette.»

Det sa Abu Bakr foran en fullsatt moské i Mekka. Han var den første kalifen etter Muhammeds død i 632. Og med uttalelser som denne viser han oss at det helt fra islams spede begynnelse har eksistert en tradisjon for å la seg påvirke av folket. En slik åpenhet, en slik selvpålagt begrensning av religiøs autoritet, er ifølge Michael Cook, en av verdens fremste islameksperter, et eksempel på at islam ikke bare kan brukes til å rettferdiggjøre terror og tyranni. Det kan også rettferdiggjøre det motsatte. I beste fall kan denne tråden i troen gjøre vår tids islam forenlig med moderniteten.

Inspirert av gresk filosofi satte de fornuften først, supplert med åpenbaring.

Islam var også egalitær i starten, ifølge Cook. Likhet var en grunnleggende verdi. Derfor trenger muslimer slett ikke å adoptere vestlige verdier for å modernisere islam. De kan like gjerne bygge på sine egne gamle tradisjoner. Det å gå tilbake til røttene kan paradoksalt nok være med på å oppdatere islam for vår tid.

 

Fundamentalisme vs. fornuft

I dag er fundamentalisme et stort hinder for å gjøre islam kompatibel med modernitet.

Salafismen, en puristisk retning innen islam som ønsker å rense religionen for ekstern påvirkning, tolker islamske tekster og tradisjoner så bokstavelig som mulig. Idealet er livet og levemåtene blant de første generasjonene med muslimer på Den arabiske halvøy. Wahabismen, som er en liknende retning, har blitt statsreligion i Saudi-Arabia.

 

ISIL kombinerer salafismen med voldelig jihadisme. Derfor er det vanlig å definere deres ideologi som jihadi-salafisme. Det ideologiske slektskapet er altså stort, selv om framgangsmåten er høyst forskjellig.

 

Lite rom for kritisk tenkning

Salafismen, om den er fredelig eller militant, er imidlertid bare en av hindringene for et større innslag av fornuftstekning innen islam. Problemet er også at de andre dominerende tolkningstradisjoner gir lite rom for kritisk tenkning.

Det som kunne virke ondt – som drap, steining, pisking og andre brutale straffer – måtte betraktes som godt fordi Gud ønsket det.

Selv om man skulle hente verdier som likhet fra islams røtter og begrense de bokstavtroendes makt over tolkningen av religionen, gjenstår en god del. Et hovedspørsmål handler om fornuftens rolle i teologiske diskusjoner. Er den kun et supplement? Og uten særlig betydning i moralske spørsmål?

Dessverre ser det ut til å være en utbredt oppfatning.

 

Fri vilje og fornuft

Den gode nyheten er at det finnes en tradisjon for det motsatte. På 800-tallet var mutazilittene den dominerende teologiske eliten. Inspirert av gresk filosofi satte de fornuften først, supplert med åpenbaring. Deres argument var at menneskene hadde fri vilje og evne til å skille mellom godt og ondt.

En av dem, kalif Al-Mamun (813-833), gjorde Visdommens hus i Bagdad til et senter for oversettelse av gresk vitenskap. Han forsøkte å etablere fornuftsposisjonen som offisiell doktrine. Mutazialene møtte imidlertid kraftig motstand fra tradisjonalister som ibn Hanbal. De la, i motsetning til Al-Mamun, vekt på en bokstavtro tolkning av åpenbaringen (Koranen og Hadith) som veien til sann viten.

 

Guds gode vilje

Etter hvert ble ashari-teologien dominerende. Dette var en mellomposisjon der åpenbaring og rasjonalitet skulle kombineres. Men åpenbaringen ble rangert over rasjonaliteten.

Guds vilje er per definisjon god, sa de. Vår menneskelige fornuft kan ikke begripe det gudommelige. Derfor er menneskenes moralske kategorier ikke relevante for å vurdere Guds handlinger.

Ettersom etikken i Koranen og i tradisjonen etter profetene ble tolket som et rent uttrykk for den gudommelige viljen, kunne mennesket aldri sette seg over den. Det som kunne virke ondt – som drap, steining, pisking og andre brutale straffer – måtte betraktes som godt fordi Gud ønsket det.

 

Gi rom for fornuften

Asharittenes holdning er i dag fortsatt dominerende innen sunni-islam. Det finnes et visst spillerom for fornuften, men kun som et supplement til åpenbaringen. Den kan verken gå foran eller stå på egne bein. Den menneskelige fornuftens forsøk på å tolke Guds vilje blir fortsatt mistenkeliggjort.

Skal islam reformes, må fornuften få større plass og teologien bli mer som den var i mutazilaenes tid. Bare slik kan vi komme videre. Det er viktig, ikke minst for den islamske sivilisasjonen selv.

De progressive og moderate er uten sterke og innflytelsesrike nettverk.

Det er vanlig å si at islams tusen år lange stagnasjon begynte da teologen Al Ghazali tok et definitivt oppgjør med mutazilaene rundt år 1100. Dette er trolig en forenkling av historien. Diskusjonen om fornuftens plass har nemlig fortsatt inntil i dag. Selv om de progressive kreftene er relativt få og svake, finnes det fortsatt moderate teologer og muslimske intellektuelle som ønsker å bygge bro mellom islam og moderniteten.

Problemet er at de er dårlig organisert. I motsetning til både den militante islamismen, den fredelige fundamentalismen og de mange konservative muslimske miljøene, er de progressive og moderate uten sterke og innflytelsesrike nettverk.

 

Islamismens makt

De militante islamistene har global innflytelse gjennom ISIL og Al-Qaida. De har også mange støttespillere i Vesten. Her i Norge har for eksempel Profetens Ummah åpent støttet ISIL. Organisasjonen har til og med drevet rekruttering av jihadister til det oppsmuldrende «kalifatet» i Syria og Irak.

 

 

 

Også islamister som avstår fra vold og terror har sine mektige bevegelser. Muslimbrødrene er den største islamistbevegelsen i verden. Det såkalte Frihetspartiet (Hizb ut-Tahrir) og en rekke andre salafistgrupperinger er innflytelsesrike, takket være ressurstilgang fra rike Gulf-land. I Norge er salafistorganisasjonen Islam Net den største muslimske ungdomsorganisasjonen. De støtter blant annet steining av kvinner for utroskap.

 

Ressurssterke konservative

De konservative muslimene er også godt organisert. De har mange ressurssterke menigheter i Europa. Her er det store variasjoner, men det er ingen selvfølge at konservative forstandere og moskéimamer er tydelige i menneskerettighetsspørsmål. Enkelte har et problematisk forhold til likestilling mellom kjønnene, apostasi, ytringsfrihet, homofili, jødedom, blandede ekteskap og så videre.

Man kan like gjerne hente gode verdier og tradisjoner fra den islamske arven.

Når det er sagt, er det naturligvis mulig å være konservativ i en del verdispørsmål, og fortsatt være tilhenger av sekulært demokrati med menneskerettigheter. Et eksempel på det her i Norge er Usman Rana.

 

Sterke stemmer

Til slutt har vi de progressive og sekulære muslimene som aktivt arbeider for å fremme likeverd, ytringsfrihet og toleranse, gjerne fra et ikke-teologisk ståsted. Denne gruppen er representert ved mange sterke stemmer i samfunnsdebatten, men organisatorisk er de helt marginale og kan verken måle seg med de konservative eller med islamistene.

I tillegg møter de sterk motstand, ofte av det svært ubehagelige slaget, i form at trusler og sjikane. Jo fjernere de står fra den militante islamismen ideologisk sett, desto sterkere blir gjerne protestene mot dem. Og desto mindre støtte kan de regne med fra mer konservative eller fundamentalistiske miljøer.

Etter 22. juli fantes det nordmenn som var enige med Anders Behring Breivik og hans manifest, men som tok avstand fra handlingene hans. Det er lite tenkelig at akkurat denne gruppen ville mobilisert til demonstrasjoner mot høyreekstrem vold. Slik er det også i islam.

 

En ideologisk kamp

Årsakene til den (militante) islamistiske vekkelsen er mange og sammensatte. Det må også svaret på den utfordringen de representerer være. Men ideologi og teologi må ha stor betydning.

For å gjøre islam forenelig med demokrati og menneskerettigheter trenger man imidlertid ikke nødvendigvis å kopiere Vesten. Man kan like gjerne hente gode verdier og tradisjoner fra den islamske arven.

Gir man fornuften større plass i teologisk tenkning, kommer resten av seg selv.