Vi kan ikke tape kampen for menneskerettighetene

«Min mor trygler meg om å få en vanlig jobb», sier en av Tanzanias fremste menneskerettighetsforkjempere. «Men jeg kan ikke lukke øynene for uretten som skjer i landet mitt». Dette sies vel vitende om at andre som har forsvart menneskerettighetene og offentlig kritisert myndighetene for misbruk av makt og penger har blitt truet på livet. Noen også drept. «Vi går bakover akkurat nå».

I Mosambik sier en annen menneskerettighetsforkjemper, Adriano Nuvunga, omtrent det samme: «Friheten vår til å si ifra krympes stadig. Vi trenger det internasjonale samfunnets støtte mer enn på lenge».

Sensur, trusler, kidnappinger og voldelig angrep på journalister og menneskerettighetsforskjempere har blitt en norm

Dette er bare to uttalelser fra to mennesker jeg møtte i forrige uke. Dessverre kunne det samme ha vært sagt også så mange andre steder enn Tanzania og Mosambik. I hele seks av ti land verden over er nå retten til ytringsfrihet og organisering betydelig innskrenket. Dette har blitt verre de siste årene. Sensur, trusler, kidnappinger og voldelig angrep på journalister og menneskerettighetsforkjempere har blitt en norm. Dette kan vi ikke stå og se på lenger.

Fredsprisvinnerne er menneskerettighetsforkjempere

At årets fredsprisvinnere også er menneskerettighetsforkjempere er et tegn i tiden. Selvfølgelig får Denis Mukwege og Nadia Murad prisen for sitt viktige arbeid og for å løfte et svært alvorlig tema til den internasjonale arenaen, nemlig hvordan seksualisert vold brukes som våpen i krig. Men på hver sin kant har den kongolesiske legen og Jezidi-kvinnen kjempet i førstelinjen og forsvart egne og andres rettigheter – med fare for livet. Derfor er de ikke bare forkjempere for fred, men også for menneskerettighetene. I 2018 må vi også se de to i sammenheng. Når menneskerettighetene nå er truet, truer det også fred og stabilitet.

Dette gir oss som bor i et av verdens fredeligste land, med stor respekt for menneskerettighetene et ekstra ansvar. Vi må hegne om dem, fremme dem og styrke dem. Dette kan vi gjøre på flere måter.

Norge må øke støtten

Samtidig som det totale norske bistandsbudsjettet har økt betydelig de siste årene, har støtten til sivilsamfunnet stått på stedet hvil. Dette er ikke bra, tatt i betraktning at sivilsamfunnet har blitt svekket i mange av Norges samarbeidsland. Regjeringen må derfor framover øke den økonomiske støtten til sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber med demokrati og menneskerettigheter.

At kinesiske myndigheter har tatt Norge inn i varmen igjen betyr ikke at vi må trå uforholdsmessig varsomt

Men viktigere enn penger er den politiske støtten, både på landnivå men også internasjonalt. Selv om Norge er avhengige av å opprettholde gode forbindelser til myndighetene i landene vi jobber, må vi finne klokere og mer strategiske måter å utfordre dem på menneskerettigheter. Det betyr ikke å kutte bistand når myndighetene gjør noe vi ikke liker. Flere har for eksempel tatt til ordet for kutt i støtten til Tanzania som en følge av guvernøren i Dar es Salaams angrep på homofile.

Vi bør heller bruke rommet og makten vi har i enkelte land, både der vi er store på bistand og i land hvor vi har kommersielle interesser, til å diskutere menneskerettigheter med myndighetene, og kritisere offentlig når det trengs. Et opplagt eksempel er Kina. At kinesiske myndigheter har tatt Norge inn i varmen igjen betyr ikke at vi må trå uforholdsmessig varsomt. Nasjonal tilstedeværelse og tett samarbeid, langsiktig innsats og en kunnskapsbasert tilnærming gjør at vi lettere kan snakke om menneskerettigheter i land hvor de brytes.

Nasjonal politisk vilje er avgjørende

Samtidig viser den nylige utviklingen i Etiopia at positiv endring først og fremst må komme innenfra. Den unge statsministeren Abiy Ahmed endret kurs da han kom til makten i april, blant annet ved å skrive under på en fredsavtale med nabolandet Eritrea. Når ønsket om demokratiske reformer i tillegg kommer ovenfra, gir det også økt rom for press nedenfra. Det så vi for eksempel for to uker siden da 12 menneskerettighetsorganisasjoner i Etiopia sendte et felles brev med tydelige krav om mer frihet og åpenhet til den etiopiske statsministeren. Noe lignende ville vært livsfarlig for kort tid siden. Når slik endring skjer må Norge være på plass, både med økonomisk og politisk støtte for å bidra til langsiktig og positiv utvikling. På samme måte må vi tørre å kritisere når det går i feil retning.

Men også våre egne politikere kan vise mer vilje her hjemme. Et opplagt eksempel er norsk våpeneksport. Norge har de siste årene hatt en ekspansiv vekst i eksportert av våpen, ammunisjon og annet krigsmateriell til flere anti-demokratiske regimer. Frem til 2016 utgjorde eksport av krigsmateriell til diktaturer under ti prosent av det totale salget.

I fjor ble diktaturet Oman Norges største kunde, mens Norge solgte krigsmateriell til Saudi Arabia for 41 millioner

I fjor ble diktaturet Oman Norges største kunde, mens Norge solgte krigsmateriell til Saudi Arabia for 41 millioner. Saudi Arabia, som leder den arabiske koalisjonen som kriger i Jemen har blitt beskyldt for krigsforbrytelser. Regelverket for norsk våpeneksport må strammes inn.

Et annet eksempel er Norske myndigheters manglende vilje til å ratifisere de tre gjenstående tilleggsprotokollene om individklageordningene til FNs konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, barnets rettigheter og rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Disse ordningene vil styrke individenes rettsstilling og gjennomføringen av konvensjonene i Norge ytterligere, og har vært et krav fra menneskerettighetsorganisasjoner her hjemme i en årrekke. Men politikerne nekter. Dette er ikke bare negativt for de som ikke får klage inn en sak her hjemme, men sender også et dårlig signal utad.

Når vi i dag markerer FNs menneskerettighetsdag og deler ut Nobels fredspris skal vi derfor ikke slå oss på brystet for vår innsats, men brette opp ermene og gjøre mer.