Løgnens økonomi

Det er minst tre hovedproblemer med desinformasjon:

1) Politikere som lyver.

2) Den økonomiske modellen til sosiale medier og store nettplattformer.

3) Den lave tilliten til institusjoner som tradisjonelt er bærere av fakta, som redaktørstyrte medier og universitetsprofessorer.

Journalister kan forsøke å dekke løgn på en måte som får konsekvenser.

Alle disse punktene henger sammen, men la oss begynne med det første punktet, som det trolig også er vanskeligst å gjøre noe med. Vi kan selvfølgelig la være å stemme på politikere som lyver, men de fleste politikere har løyet én eller flere ganger, og alle har spunnet og vinklet og strukket fakta lenger enn godt er. Det er heller ikke alltid så lett å avgjøre hva som er løgn; det finnes gråsoner. Sammenhenger og synsvinkler avgjør hvordan små og store usannheter og løgner tas imot.

Journalister kan forsøke å dekke løgn på en måte som får konsekvenser, men vi kan ikke tvinge fram tillit til oss selv. Kanskje må vi gjøre jobben vår bedre, ta i bruk andre innfallsvinkler og metoder. Kanskje må også utdanningssystemet skjerpes, slik at flere blir i stand til å avsløre usannhetene og følge nyheter og politiske uttalelser kritisk. Dette arbeidet er allerede påbegynt. I mediehusene leter man høyt og lavt etter nye grep. Mange skoler har nå fakta- og kildesjekk på pensum. Likevel er dette neppe nok uten oppfølging av punkt to, nemlig reguleringer.

Kan stater innføre lover og regler som tvinger de store internettselskapene til å ta problemet med desinformasjon på alvor?

Fallgruvene er mange, men det vil nok være nødvendig, om ikke annet med krav om mer åpenhet. I Europa har en rekke land allerede innført lover mot publisering av falske nyheter. Tyskland, som har tradisjon for å regulere ytringsfriheten etter andre verdenskrig, og som har strenge lover mot hatytringer, var tidlig ute.

For hvem skal kunne avgjøre hva som er sant og hva som er usant?

Den tyske regjeringen truet med bot til Facebook hvis selskapet ikke fjernet falske nyheter innen 48 timer. Frankrike har fulgt etter, og president Emmanuel Macron har varslet at han vil legge fram en lov mot falske nyheter mot slutten av 2018. Den skal blant annet gi domstolene fullmakt til å blokkere eller slette visse typer innhold under påvirkelige valgperioder.

Franskmennene vil også kreve større åpenhet om sponset innhold og reklame, og gi mer reguleringsmakt til det franske medietilsynet. Tsjekkia etablerte en handlingsgruppe mot falske nyheter allerede i 2017. Også EU-kommisjonen har satt ned en ekspertgruppe for å forsøke å finne ut av problemets omfang og foreslå løsninger på all desinformasjonen.

I Norge er det relativt lav aktivitet på myndighetsnivå, og informasjonen om utbredelsen av desinformasjon på norske nettsteder er knapp.

En overskrift i The Washington Post om Frankrikes varslede lov mot desinformasjon og falske nyheter illustrer forskjellen i synet på regulering i Europa og USA. Mens fransk mediedekning la vekt på problemet med falske nyheter, slo The Washington Post fast at lovforslaget «skaper bekymring for ytringsfrihetens kår».

Etter å ha sett hvor mye forvirring falske nyheter kan skape, kan man bli fristet til å avfeie slike bekymringer, men dette er et helt reelt dilemma. Det er en fare for ytringsfriheten hvis lover og regler for innhold på nett utformes dårlig. For hvem skal kunne avgjøre hva som er sant og hva som er usant? Vladimir Putin? Erna Solberg? Viktor Orbán? Donald Trump?

En rekke ikke så demokratiske regimer i Asia har allerede brukt problemene med falske nyheter som et påskudd til å innskrenke ytringsfriheten. Hvis myndighetenes lovforslag i Malaysia går gjennom, vil alle som publiserer eller deler «all slags nyheter, informasjon, data eller rapporter som er, delvis eller helt usanne», kunne dømmes til seks års fengsel og en bot på nærmere en million kroner.

Det kan med andre ord være farlig å la skiftende myndigheter bestemme hva som til enhver tid er rett og galt.

Kritikere av loven har påpekt at myndighetene for sin egen del kommer med så mange usannheter at de må starte med å sikte seg selv. I nabolandet Singapore, heller ikke det noen demokratisk bastion, diskuterer myndighetene det samme. Målet: å få en bedre informert offentlig debatt, ifølge parlamentariker Janil Puthucheary.

På Filippinene har president Duterte, som slett ikke er kjent for sitt demokratiske sinnelag, allerede forbudt Rappler, en lokal nyhetsside som er kritisk til presidenten, å dekke hans aktiviteter. Duterte anklager siden for å spre falske nyheter, slik Trump har gjort med CNN og The New York Times.

Det kan med andre ord være farlig å la skiftende myndigheter bestemme hva som til enhver tid er rett og galt og hva som er tillatt og ikke tillatt å publisere. En form for regulering ser likevel ut til å være helt nødvendig. Jeg kan ikke tenke meg noen som har hatt mer makt noensinne enn det de store teknologikjempene på Californias østkyst har nå. De påvirker ikke bare hvordan vi snakker sammen, men sitter også på uendelige mengder informasjon om oss.

Han frykter at normaliseringen av løgn og distraksjon fra Det hvite hus skal undergrave sannhetens betydning i samfunnsdebatten.

Kanskje bør debatten derfor ikke dreie seg om regulering av hva som er sant og usant, men om hvordan vi kan kreve mer åpenhet fra teknologigigantene og ikke minst hvordan vi kan bryte opp de største monopolene. Det ville vært i tråd med det vi har lært av historien. Ingen har noen gang ønsket monopoler. Kapitalismen fungerer bare når vi unngår at store aktører misbruker sin markedsdominans.

Vi har sett hvor dominerende Google og Facebook har blitt. De er først og fremst kommersielle aktører med profitt som hovedmålsetting. Det er ingenting galt med det. Det er den voldsomme markedsdominansen, selskapenes kontrollmuligheter og hva slags informasjon vi brukerne får tilgang til, som er problemet.

(…)

Jay Rosen, professor i journalistikk ved New York University, er en av de mest anerkjente stemmene i amerikansk mediedebatt. Han frykter at normaliseringen av løgn og distraksjon fra Det hvite hus skal undergrave sannhetens betydning i samfunnsdebatten, og at journalistikken helt vil miste sin kraft.

Han støtter David Fahrentholds kamp for mer åpenhet, og mener også amerikanske journalister må tilbringe mindre tid i Washingtons maktsirkler og mer tid med vanlige folk. Send heller praktikantene til Det hvite hus, var budskapet i et av hans blogginnlegg like etter at Trumps første pressetalsmann Sean Spicer hadde løyet skamløst om størrelsen på folkemengden under innsettelsesseremonien.

Da jeg intervjuet Rosen i New York høsten 2017, var det fortsatt ingen praktikanter eller nyutdannede journalister å se i Det hvite hus – det forblir den mest prestisjefylte jobben en amerikansk journalist kan ha. Det er fortsatt slik at kun de beste journalistene blir sendt hit. Rosen mener amerikanske journalister – trolig gjelder det også journalister i resten av verden – nå er nødt til å titte ut av den politiske bobla og ta inn over seg frustrasjonene folk opplever.

Slik han ser det, gir de mange løgnene fra Det hvite hus mediene en perfekt anledning til å drive med en annen og bedre form for journalistikk. «Når Det hvite hus har bevist at de lyver igjen og igjen, mister den tradisjonelle politiske journalistikkens nærhet og tilgang til makthavere sin verdi», sa Rosen.

Han var ikke optimistisk på vegne av det amerikanske demokratiet.

Når Trump-rådgiver Kellyanne Conway stiller på CNN og lyver eller presenterer «alternative fakta» igjen og igjen: Hva er da egentlig poenget? «Som seere blir vi mer forvirret, ikke mer opplyst. Da har ikke lenger CNN eller andre noen god grunn til å ha henne på lufta», sa Rosen, som snakket stille, men med store ord. Han var ikke optimistisk på vegne av det amerikanske demokratiet. «Vi er i en dyp sivil krise. Vi vet ikke hvordan vi skal håndtere det», sa en bekymret Rosen.

Hadde han noen løsninger? «Nei», svarte han kort. «Vi vet ikke hvordan vi skal håndtere dette.» Andre prøver seg, heldigvis. Og det finnes gode råd, både til myndigheter, medier, vanlige folk og teknologigigantene.

Fakta er dyre

En som har forsøkt å tegne opp konkrete løsninger på informasjonskrisen, er Claire Wardle. Hun er blant dem som har jobbet lengst med desinformasjon og kampen for fakta, og hun har en rekke forslag til hvordan vi som samfunn kan slå ring om en faktabasert debatt. Wardle er ingen forkjemper for streng statlig regulering av hva som er fakta eller ikke, men kommer med en rekke praktiske råd til de ulike aktørene. Både i akademia, i store og mindre mediehus og ikke minst i Silicon Valley er debatten i gang.

Her er noen av noen av forslagene det er verdt å trekke fram.

Hva teknologiselskapene kan gjøre:

– De bør opprette et internasjonalt råd, og samarbeide mer.

– De bør åpne opp og gi forskere tilgang til dataene de bruker. De bør også tillate og åpne for forskning på hvordan algoritmene påvirker brukerne. Det er stor frustrasjon i akademia og blant medieledere over den manglende åpenheten til for eksempel Facebook.

– De bør vise hvilke kriterier algoritmene følger for å nedprioritere desinformasjon og hvordan de jobber for å drive bedre faktasjekking.

– De bør eliminere økonomiske insentiver for desinformasjon. Både Google og Facebook har stengt tusenvis av sider, kontoer og automatiserte bots som har spredt desinformasjon. Det er ikke nok.

De bør vurdere å bryte opp de største selskapene.

– De bør anerkjenne sitt redaktøransvar og dermed ta ansvar for innholdet på sidene, blant annet ved å ha ansette som kan redigere og vurdere innhold, samt ved å bedre algoritmene som avslører desinformasjon.

Hva kan nasjonale myndigheter gjøre?

– De bør kreve åpenhet rundt reklamekjøp på Facebook og Google og regulere kjøp av politisk reklame slik de gjør overfor medier på andre plattformer.

– De bør vurdere å bryte opp de største selskapene.

– De bør regulere teknologiselskapene på samme måte som de regulerer andre selskaper som leverer offentlige tjenester. Det kan innebære at deler av selskapets leveranser, for eksempel e-posttjenester, ikke skal være gjenstand for kommersiell inntjening.

– De bør støtte offentlige medier og lokale nyhetsmedier.

– De bør innføre et minimum av krav til plattformene, blant annet om åpenhet rundt algoritmer.

– De bør få på plass et internasjonalt pensum om kildekritikk og medieforståelse i skolen, med særskilt vekt på hvor effektfull visuell desinformasjon kan være.

Hvis du blir rasende eller kjenner en følelse av selvgodhet over noe du leser fordi det bekrefter det du tror du vet, bør du se igjen.

Hva bør mediene gjøre?

– De bør samarbeide bedre, utforske nye måter å bruke teknologien på og finne metoder for å bygge eller opprettholde publikums tillit.

– De kan bli enige om når en skal tie en sak i hjel. Man trenger ikke å tilbakevise all desinformasjon. Rykter og konspirasjonsteorier kan styrker og holdes i live på grunn av mediedekning i etablerte medier. Av og til er strategisk stillhet det beste.

– De bør tilbakevise kilder, ikke bare innhold. Ved at de skaffer oversikt over hvem det er som sprer desinformasjon, kan disse også stilles til ansvar.

– De bør forbedre overskriftene som brukes, slik at de ikke villeder. De må slutte med såkalte clickbait-overskrifter.

– De bør opprettholde strenge etiske standarder på alle publiseringsflater.

– De bør dekke årsakene til den høye mistilliten og grunnene til at så mange tror på løgn og desinformasjon.

Og du da? Hva kan du gjøre? Vi kommer ikke langt uten endringer i måten mediene, de store teknologiselskapene og også nasjonale og internasjonale myndigheter forholder seg til løgn og desinformasjon på. Men alle spiller en rolle i dette økosystemet – også du og jeg.

Hver gang vi passivt aksepterer informasjon uten å dobbeltsjekke den eller deler et innlegg, et bilde eller en video før vi har verifisert innholdet, bidrar vi til bråket og forvirringen. Økosystemet er allerede så forurenset at vi selv må ta ansvar for å sjekke det vi ser på nettet. For eksempel bør vi være oppmerksomme på og kjenne igjen våre egne umiddelbare reaksjoner.

Hvis du blir rasende eller kjenner en følelse av selvgodhet over noe du leser fordi det bekrefter det du tror du vet, bør du se igjen. Hvis du blir sjokkert, sjekk to og tre ganger. Se på url-adressen, er den kjent? Ta et raskt søk på navnet – er nettstedet omtalt noe sted, har de for eksempel en Wikipedia-side? Hva er referansene? Det tar ikke lang tid. Ha det i mente. Ikke del saker før du leser dem, slik seks av ti av oss gjør. Oppsøk kilder du stoler på. Betal for god journalistikk.

Fakta er dyre. De er verdt det.

Dette er et utdrag fra Heidi Taksdal Skjeseths nye bok, “Løgn. Hvordan Trump lyver og hva det gjør med oss” (Res Publica, 2018). Forlaget Res Publica og Agenda Magasin tilhører samme selskap. Les mer her.