Veien til massedrap på jøder i Europa og i Norge ble brolagt med hets og diskriminering mot jøder i mange land og endte til sist med en katastrofe i de landene Tyskland okkuperte.
Naturligvis var det også jødehets og hat før 1930 i Europa, ikke minst på 1920-tallet. Men på 1930-tallet ble dette forsterket. Da de tyske nazistene også tok makten i landet vårt for 80 år siden, sikret de seg handlingsrom for å iverksette massedrap på jøder i Norge. Mange nordmenn hjalp nazistene med å gjennomføre dette. Hvordan var det mulig? På 1930-tallet var den antijødiske påvirkningen sterk i Norge, og mye ved denne perioden er fortsatt kanskje ikke helt forstått og heller ikke avsluttet.[1]
Langt på vei lever vi fortsatt i etterdønningene av de politiske endringene og de ideologiske konfliktene som foregikk den gang, og som ble videreført fra 1940 til et folkemord. I dette motsetningenes tiår fantes det sterke fordommer mot jøder i Norge og også fremmedhat mot andre nasjonale minoriteter. Den gang var en «underskog av negative forestillinger og stereotypier om jødene og det jødiske utbredt i det norské samfunnet», blant annet fra «den veletablerte borgerlige leiren».[2],[3]
Dette var tanker og forestillinger som formørket norsk offentlighet i årene før Norge ble okkupert av et regime som hadde langt mer enn «bare» jødehat på sitt program. Det var nok de mer «hverdagslige» antijødiske utsagnene som må ha påvirket nordmenn mest, og ikke nazistenes overdrivelser og konspirasjoner. Fra 1933 var det riktignok jødene i Tyskland og ikke jødene i Norge som fikk mest negativ oppmerksomhet her hjemme. Men alt av offentlig jødehets og negative kommentarer om jøder i Tyskland rammet jødene i Norge både direkte og indirekte.
Da overgrepene overfor jøder i Tyskland økte fra 1933, ble det en lakmustest for Norge som samfunn.
En rekke historikere og forskere har pekt på eller antydet sammenhengen mellom antijødiske holdninger på 1930-tallet og det som skjedde under den tyske okkupasjonen i Norge. En av dem er kriminolog Per Ole Johansen som har understreket at «Embetsverk og offentlighet gikk inn i krigen med en blandet ballast av antisemittisk grums». Johansen har også pekt på at statsansatte og politifolk hadde liten sans for jøder, og dette ble dokumentert da jødene skulle sendes ut av landet i 1942.
Ja, så omfattende og servilt var det norske bidrag at det var nærliggende å spørre om det hadde vært «noe ved» forholdet mellom Norge og jødene også før krigen, siden et slikt svik kunne finne sted.[4]
Da overgrepene overfor jøder i Tyskland økte fra 1933, ble det en lakmustest for Norge som samfunn. Jødehatet i nazistiske og ekstreme organisasjoner som Nasjonal Samling er velkjent. Mer vesentlig i denne sammenhengen er hvordan jøder ble ansett og beskrevet i årene fra 1930 til 1940 i den mer vanlige offentligheten, som i aviser, religiøse organisasjoner, kulturlivet i vid forstand, akademia, bondebevegelsen, statsapparatet, blant politikere og i andre åpne, offentlige og etablerte fora.
Det er godt dokumentert at nazister i og utenfor Nasjonal Samling var sterkt antisemittiske. Hetsen og motstanden mot jøder som ikke er nazistisk begrunnet, men som eksempelvis bygger på fremmedhat og nedarvede forestillinger om at jødene eksempelvis drepte Jesus, er etter min mening mer interessant, fordi den hadde et langt større nedslagsfelt, og slike antijødiske holdninger var ikke rasebiologisk slik nazismens antisemittisme var.
I stedet for å studere det mer ekstreme og ytterliggående, men heller ta utgangspunkt i synspunkter og uttalelser på et «lavere» nivå på den antijødiske skalaen, får vi et annet bilde. I de mer folkelige antijødiske holdningene kan det finnes utsagn som har hatt langt større virkningskraft enn de groveste og mest «eksotiske» fantasiene om jøder fra nazistisk hold.[5]
Også i Norge valgte mange å tro på den nazistiske forklaringen om at jøder var et alvorlig problem som hemmet Tysklands utvikling.
Min interesse for dette gjelder derfor ikke obskure og ekstreme organisasjoner som hatet jøder, men som nok påvirket befolkningen i mindre grad. Per Ole Johansen har derfor understreket at de antijødiske holdningene var basert på et samfunnssyn og tenkemåte eller «kultur» som «ikke sto i gjeld til jødefiendtlige kampanjer i nazistisk regi».[6] Nordmenn trengte rett og slett ikke nazistisk påvirkning for å mislike jøder.
Det antijødiske trykket i store deler av det offentlige rom på 1930-tallet […], må ha bidratt til å forsterke oppfatningen om at jødene i Norge var fremmede og at de ikke hørte hjemme her. De tyske nazistenes retorikk og politikk på 1930-tallet ser ut til å ha vært en antijødisk katalysator med virkningskraft også i Norge. Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933 ble ikke bare et avgjørende antijødisk vendepunkt i Tyskland, men smittet også Norge.
Jøders antatte makt ble nå for alvor et tema i norsk borgerlig offentlighet. Angrepene på jødene i Tyskland før 1940 påvirket paradoksalt nok antijødiske forestillinger i Norge, fordi jøder ble et tema i takt med hvordan de tyske nazistene skjerpet sin antijødiske politikk. Også i Norge valgte mange å tro på den nazistiske forklaringen om at jøder var et alvorlig problem som hemmet Tysklands utvikling.
At jødene var problemet, var eller kunne bli det i Norge også, var en oppfatning som bidro til at en rekke norske politikere, prester og religiøse ledere, journalister, byråkrater og andre, som ikke var nazister, også omtalte jøder på en svært negativ og nedrig måte. Dette befestet seg i viktige deler av offentligheten i Norge i løpet av 1930-tallet.
I Norge, men også internasjonalt, ble jøder av mange oppfattet som kosmopolitiske og fremmede.
Hetsen mot «de fremmede», og ikke minst jøder, har en lang historie i Norge. Disse holdningene har sine røtter i den antijødiske kristelige tradisjon i Europa, som blant annet «konstruerte bilder av jøden som svindler, utbytter og svikefull».[7] Slike stereotypier, og i dette tilfellet om jøder, er «først og fremst produkter av betrakterens forestillingsverden». Slike oppfatninger om «den andre» som «eksotisk og fremmedartet» trengte ikke «ha basis i virkeligheten», men de som hadde slike forestillinger, skapte sitt eget bilde av jødene.[8]
De har derfor blitt karakterisert som «kristusmordere, brønnforgiftere, ritualmordere og nattverdsskjendere», og slike benevnelser har ifølge germanisten Ragnhild Henden blitt spredd gjennom mange århundrer i Norge.[9] Det er et faktum at «antisemittiske klisjeer og stereotypier altfor ofte ble stående uimotsagt».[10] Synet på jøder i mellomkrigstiden var en blanding «av stereotypier, klisjeer og fordommer», ifølge historiker Einhart Lorenz. Jøder kunne bli oppfattet som både kommunister og kapitalister, som både «moderne» og samtidig barbariske og gammeldagse.
Det var særlig to minoritetsgrupper Norge absolutt ikke ønsket å ha i landet på 1930-tallet; det var rom/sigøynere og jøder.
De kunne også bli «definert som uønskede gjester, spioner, som uærlige konkurrenter, de var deler av en internasjonal sammensvergelse, de eide Norge og de ødela norske verdier».[11] Det var glidende overganger fra det moderate til det ekstreme med «overdrivelser, dramatiseringer og en forsterket bruk av katastrofemetaforer».[12] Rammene for hva man kunne si om jøder og minoriteter uten å bli stigmatisert eller refset, ble utvidet i denne perioden. Det gjaldt både fra Stortingets talerstol og i den offentlige samtalen.[13]
I Norge, men også internasjonalt, ble jøder av mange oppfattet som kosmopolitiske og fremmede, noe som er en «metafor for uønskede samfunnstendenser».[14] En rekke kirkelige og religiøse organisasjoner var svært negative og hatske overfor jøder fordi de ikke ville omvende seg til kristendommen. Ledende politikere og byråkrater som voktet Norges grenser, var imot å hjelpe jøder på flukt, nettopp fordi de var jøder.
Det fantes naturligvis motkrefter som ville beskytte jøder og kjempe mot de antijødiske kreftene. Et stort antall nordmenn og byråkrater må ha fått den oppfatningen at det må være noe galt med jødene ettersom Tyskland var så opptatt av å «kvitte» seg med dem. Mange nordmenn må ha tatt med seg frykt og hat overfor jøder inn i okkupasjonen i 1940.
Det var særlig to minoritetsgrupper Norge absolutt ikke ønsket å ha i landet på 1930-tallet; det var rom/sigøynere og jøder. Situasjonen for jødene var likevel mer utsatt og mer prekær enn for andre minoritetsgrupper fordi jøder ble koblet til noe større og kanskje mer truende – nemlig den internasjonale jøde.
To og et halvt år senere ble jødene i Norge kollektivt fratatt alt de eide, og de mange som ikke hadde klart å flykte, ble sendt til dødsleirer.
Jøder ble tillagt «uforanderlige egenskaper» som riktignok hadde «svært lite å gjøre med jødenes virkelige eksistens», fordi det ble utviklet stereotype forestillinger om jødene som et kollektiv. Dette skulle være med på å forklare de fenomener mange mislikte.[15] Det som ble kalt et «jødeproblem» i entall og flertall, ble flittig brukt på 1930-tallet. Dette var kun en påstand, og det ble heller ikke forklart hva problemet var, selv om det ble et skjellsord i ulike varianter. Det ble også omtalt som «jødespørsmålet», i en tilsynelatende mildere versjon.
Uttrykket «jødeproblemet» ble brukt i aviser og i offentlige sammenhenger uten at det ble presisert hva dette problemet skulle være.[16] Det ble tatt for gitt at «jødeproblemet» betydde at jødene var problemet.[17] Men «jødeproblemet» var heller ikke i Norge et problem som jødene skapte, men noe som ble konstruert av majoritetssamfunnet, utfra dets aktuelle behov og problemer.[18]
Det vi kan kalle den mer «hverdagslige» nedrakkingen av jøder, må etter alt å dømme ha påvirket og formet det norske folks syn på jødene i landet i den aktuelle perioden før 1940. Fort og brutalt betydde nazismens maktovertagelse en ny virkelighet for jødene i Norge, og bare én måned senere ble alle radioer som jøder eide, tatt fra dem. Det var starten på det som ble det norske holocaust.
To og et halvt år senere ble jødene i Norge kollektivt fratatt alt de eide, og de mange som ikke hadde klart å flykte, ble sendt til dødsleirer.[19]
Noter:
[1] Hans Hertel, Tilbageblik på 30’rne, Litteratur, teater og kulturdebat 1930–39, En antologi ved Hans Hertel Bind 1, Stig Vendelkærs Forlag, København, 1962, s. 8–10.
[2] Einhart Lorenz, «Vi har ikke invitert jødene hit til landet» – norske syn på jødene i et langtidsperspektiv» i Vibeke Moe og Øivind Kopperud (red.), Forestillinger om jøder – aspekter ved konstruksjonen av en minoritet 1814–1940, Unipub, 2011, s. 39.
[3] Kjetil Braut Simonsen, «Antisemittismen i Norge, ca. 1918–1940, Former, funksjoner og virkninger», i Øystein Sørensen og Kjetil Braut Simonsen (red.), Historie og moral, Nazismen, jødene og Hjemmefronten, Dreyer Forlag, 2020, s. 22.
[4] Per Ole Johansen, «Norsk embedsverk, jødiske innvandrere og flyktninger 1914–1940», i Gunnar Broberg, Harald Runblom og Mattias Tyldén (red.), Judiskt liv i Norden, Uppsala, 1988, s. 287–306.
[5] Hvorvidt noe blir definert som antisemittisk eller ikke, er ikke vesentlig eller nødvendig. Det viktigste er at det er tydelig antijødisk og at det inngår i en sammenheng der det ikke kan misforstås hva som er intensjonen.
[6] Per Ole Johansen, «Norsk embedsverk, jødiske innvandrere og flyktninger 1914–1940», i Gunnar Broberg, Harald Runblom og Mattias Tyldén (red.), Judiskt liv i Norden, Uppsala, 1988, s. 287–306.
[7] Christhard Hoffmann, Øivind Kopperud, Vibeke Moe, Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter, HL-senteret, 2012, s. 13.
[8] Line Alice Ytrehus, «Innledning: Forestillinger om ’de andre’ i Forestillinger om ’de andre’», i Line Alice Ytrehus (red.), Images of Otherness, Høyskoleforlaget, 2001, s. 14.
[9] Ragnhild Henden, «Tidlig norsk krimlitteratur og det antisemittiske arkiv», i Vibeke Moe og Øyvind Kopperud (red.) Forestillinger om jøder – aspekter ved konstruksjonen av en minoritet 1814–1940, HL-senteret, Unipub, 2011, s. 92.
[10] Christhard Hoffmann, Øivind Kopperud, Vibeke Moe, Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter, HL-senteret, 2012, s. 13.
[11] Lorenz, 2011, s. 46−47.
[12] Lorenz, 2011, s. 38.
[13] Sofie Lene Bak er inne på det samme om 1930-tallets Danmark i Dansk antisemittisme 1930–1945, Aschehoug Egmont, 2004, s. 297.
[14] Lars Lien, Madeleine Zetterlund Stenhammer, «De fremmede i pressen. Omtale av nasjonale minoriteter og urfolk i media fra 1900 til andre verdenskrig», i Nik Brandal, Cora Alexa Døving, Ingvill Thorson Plesner (red.), Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016, Cappelen Damm Akademisk, 2017, s. 47.
[15] Trond Berg Eriksen, Håkon Harket, Einhart Lorenz (red.), Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, N.W. Damm & Søn, 1. opplag, 2005, s. 9.
[16] Et annet eksempel på bruken av «jødeproblem» finnes i en artikkel Carsten Middelthon skrev om Nasjonal Samling i Aftenposten 12. september 1936, der det het at «Tyskland hadde et særdeles generende jødeproblem». Middelthon var den gang 20 år gammel. Han skulle senere få en lang karriere som journalist i Arbeiderbladet og Dagbladet og hadde ingen senere problemer med jøder. Men hans bruk av «jødeproblem» er et uttrykk for hvor mange som brukte et slikt begrep.
[17] Fra 1930 til 1950 er det over 5000 treff på «jødeproblem», mens det er svært få fra 1930 til 1933. Første gang «jødeproblem» dukket opp i norske aviser, var i 1917, og frem til 1933 ble det benyttet omtrent 60 ganger i de søkbare avisene på Nasjonalbiblioteket. Olav Tjelle, «Den jødiske herkomst, Forestillingen om jøder i Bergens Aftenblad, Bergens Tidende og Bergens Arbeiderblad mellom 1939 og 1950», Universitetet i Agder, 2021, s. 69.
[18] Einhart Lorenz, «Vi har ikke invitert jødene hit til landet – norske syn på jødene i et langtidsperspektiv», i Vibeke Moe og Øivind Kopperud (red.), Forestillinger om jøder – aspekter ved konstruksjonen av en minoritet 1814–1940, HL-senteret, Unipub, 2011, s. 73.
[19] I 1940 var det 2100 jøder i Norge. 1200 klarte å rømme til Sverige. 773 ble deportert – 38 av dem overlevde. https://snl.no/Holocaust_i_Norge.
Kommentarer