Hvis FrPs ledelse virkelig ville bidra, ville det være ved å ta et oppgjør med de holdningene vi vet finnes også i landet vårt.
FrPs ledelse publiserte denne uken et innlegg om 22. juli i Aftenposten. Der hevder de blant annet at det er trist at Tonje Brenna sår tvil om Frps kamp mot ekstremisme.
Det er bra at FrPs skriver om 22. juli. Jeg er enig i mye i innlegget, men det har også noen grunnleggende mangler.
Sosialdemokrater er blitt angrepet av ekstremister mange ganger i historien.
Det handler for det første om at Ap ikke var tilfeldig offer for terrorhandlingen som rammet oss 22. juli. Det er viktig for å forstå hva som skjedde og hvordan det kunne skje. Og så kan man ikke skrive om 22. juli uten å ta ansvar for hva man faktisk selv gjør som politiker. Til det er dette mørke kapittelet i historien vår for alvorlig.
Hvorfor var ikke Arbeiderpartiet «et tilfeldig offer»? Terroristen hadde som mål om å sprenge regjeringskvartalet der Arbeiderpartiets leder og statsminister hadde sitt kontor. Han hadde også utpekt Gro Harlem Brundtland sammen med ungdommene våre på Utøya som folk som måtte drepes på grunn av sine holdninger og politiske engasjement.
Sosialdemokrater er blitt angrepet av ekstremister mange ganger i historien. Det overraskende med dette angrepet var omfanget av terroren.
Hvorfor vil ikke Frp svare på den?
Hvis FrPs ledelse virkelig ville bidra, ville det være ved å ta et oppgjør med de holdningene vi vet finnes også i landet vårt. Det vil si et oppgjør med konspirasjonsteorier, et oppgjør med den smått absurde tanken at Ap forsøker å slå politisk mynt på det verste som har skjedd organisasjonen vår, og et oppgjør med at 22. juli var et resultat av innvandringspolitikken.
Hvorfor går ikke FrPs ledelse i rette med disse holdningene som er utbredt blant deres egne og en del av Høyres velgere, når de skriver et innlegg om 22. juli?
En av bautaene i AUF og Arbeiderpartiet etter terroren heter Tonje Brenna. Hun er nå blitt voksenpolitiker, og er fylkesrådsleder i Viken. Hun har ikke latt engasjementet bli kvalt av terroren, men jobber for det hun tror på. Det er trist det hun skriver om Frp etter de grufulle hendelsene hun har vært gjennom, sier Listhaug og Solvik-Olsen. Men hva med den politiske kritikken? Hvorfor vil ikke Frp svare på den? Det er på den måten man møter sine politiske motstandere med respekt.
Men dette handler om at alle må ta ansvar for å hindre at terror igjen rammer Norge.
Det er heller ikke et forsøk på å skape splittelse å argumentere mot Geir Lippestad sine analyser. Han stiller til valg i høst for et politisk parti, og kan ikke heves over den politiske debatten på andre måter enn oss andre.
Så til det å ta ansvar for hva man faktisk selv gjør som politikere. FrPs ledelse skriver at det er uhørt å skyve ansvaret for terrorhandlingene direkte eller indirekte over på FrP. Men ingen nasjonale politikere har noen gang beskyldt Frp for å være ansvarlig for terrorhandlingene 22. juli. Hvorfor argumenterer da FrP mot en påstand som aldri har vært framsatt? Er det fordi partiet trives best i offerrollen i norsk politikk?
Arbeiderpartiet er klar for frisk og tydelig debatt om all politikk i Norge, enten det handler om innvandring, klima, velferd eller noe annet. Men dette handler om at alle må ta ansvar for å hindre at terror igjen rammer Norge.
Du kan ikke den ene dagen ønske et nytt «korstog», og den andre dagen forvente å bli tatt på alvor som en som ønsker en god debatt om integrering.
Etter FrPs valgseier i 2013 sto FrPs nestleder framfor et stort internasjonalt pressekorps og beklaget bruken av det konspiratoriske uttrykket «snikislamisering». Dette er et uttrykk som brukes av høyreekstreme konspirasjonsteoretikere som Frp ville markere avstand til da de inntok regjeringskontorene. Hva vitner det om da at Siv Jensen, noen dager etter terrorforsøket mot den muslimske menigheten i Bærum i 2019, gjeninnfører uttrykket i sitt politiske vokabular? Vitner det om et parti som har tenkt å ta ansvar for hvordan de snakker?
Du kan ikke den ene dagen skrive Facebook-poster som gjør at Erna Solberg til slutt blir tvunget å avsette deg som statsråd, og den andre dagen være hellig opptatt av et godt ordskifte.
Du kan ikke den ene dagen skrive, som Oslo FrPs toppkandidat, konspirasjonsinnlegget «Drøm fra Disneyland», og så den andre dagen ønske at alle skal være litt hyggeligere med hverandre i offentlig debatt, og at FrP skal behandles som om de ikke har noe som helst forbindelse med skremmende holdninger som finnes i samfunnet.
Svært mye av det vi politikere gjør handler om hvordan vi snakker.
Du kan ikke den ene dagen ønske et nytt «korstog», og den andre dagen forvente å bli tatt på alvor som en som ønsker en god debatt om integrering. Disse måtene å snakke om politikk på har også en historie. Før krigen var det for eksempel en utbredt konspirasjon om at Arbeiderpartiet sto i ledtog med jødene, som en del av en hemmelig plan. Denne ideen har fått nytt liv i dagens høyreekstreme konspirasjonsteorier. Men i dag er jødehat noen ganger blandet sammen med eller erstattet med hatet mot muslimer.
Disse tankene har vi dessverre ikke evnet å ta et skikkelig oppgjør med de siste ti årene. De eksisterer i alt for stor grad fremdeles. Det er ingen andre enn terroristen selv som er ansvarlig for grufulle handlinger. Slik Ap tok ansvar og beklaget manglende beredskap før 22. juli og la frem en plan for hvordan den kunne forbedres, må andre politikere ta ansvar for å bekjempe høyreekstreme konspirasjonsteorier. Det er helt grunnleggende for at demokratiet vårt skal fungere.
Tidligere i år deltok jeg i debatt med FrPs utenrikspolitiske talsperson hvor vi kom inn på forholdet mellom språk og politikk. Han mente at vi måtte skille klart mellom disse to. Jeg er enig i at de som bruker sterke ord ikke kan holdes ansvarlig for andre menneskers handlinger. Samtidig vet vi at i politikk er ord selvstendige handlinger. Svært mye av det vi politikere gjør handler om hvordan vi snakker.
Slik er det også med AUFernes erfaringer fra 22. juli. De vet alle hva høyreekstreme holdninger kan føre til.
Da Trump stod foran kongressen og oppfordret sine tilhengere til å marsjere mot demokratiet så var det en handling. Når politikere år etter år flørter med konspirasjonsteorier, så er det også en form for handling.
Ord er med å forme det samfunnet vi er en del av. Så utover takken til FrP for at de vil delta i debatten om 22. juli, vil jeg utfordre dem til å begynne å ta ansvar for hvordan de handler. Og dessuten svare på noen av de spørsmålene som har blitt reist.
Etter 2. verdenskrig ble ofrene for nazistens ugjerninger hørt i debatten om hva slags Norge vi skulle gjenreise. Deres erfaringer var verdifulle og ikke bare vonde beretninger fra stakkarslige ofre. Slik er det også med AUFernes erfaringer fra 22. juli. De vet alle hva høyreekstreme holdninger kan føre til. De er ikke alltid enige, og de aller færreste av dem er i dag politikere.
Men deres standpunkter bør bli møtt med argumenter, ikke kun sympati.
Kommentarer