Nå skal Kirkenes-gruvene gjenåpnes: – En fin jobb

– Det er veldig store forventninger blant mange i Kirkenes til hva gjenåpningen av gruva skal føre til, sier Bjørn Johansen. Han er distriktssekretær i LO i Finnmark, og sitter dessuten på fylkestinget i Finnmark for Arbeiderpartiet.

Det er ikke småtteri til gruve Johansen snakker om. For alle i Kirkenes har jerngruvene vært en del av hverdagen i over 100 år, siden åpningen i 1906. Båtene som kom til Kirkenes kunne typisk kjøre 70-90 tusen tonn jernmagnetitt fra Kirkenes og ut i verden. Gruvene strekker seg en mil gjennom kommunen, med forskjellige dagbrudd. Men jernprisen svinger, og i 1997 sa det stopp, før Oslo-rederiet Tschudi Shipping drev gruven fra 2009 til 2015. Båter med malm gikk til Nederland, til Kina.

Nå har jernprisen gått opp igjen, og et amerikansk investeringsselskap bidrar med kapital til nyåpningen som skal gi 400 nye arbeidsplasser. Det er ikke lite for en kommune med 10.000 innbyggere. Allerede driver et par titalls ansatte med klargjøring og prosjektering, kartlegging av gamle ressurser. Borer hull, tar opp borkjerner. Leser av om det er magnetisk eller ikke, setter inn i et datasystem og kartlegger hvor malmårene går.

– Vi har grunn til å tro at jernprisen vil holde seg så høy at dette er langsiktige, stabile arbeidsplasser for Finnmark, sier Johansen, som selv bor 200 meter fra porten til gruven i Sør-Varanger.

– Vi har en stor offentlig sektor som gir jobb til mange, men vi må utnytte naturressursene om vi virkelig skal skape arbeidsplasser. For oss som bor i Finnmark er alle næringer viktige. Klart turismen er viktig, for eksempel. Men det er ikke en helårsnæring ennå. Hvem gidder å jobbe i en næring der du er permittert halve året? Disse store mineralbedriftene, med en underskog av underleverandører, taxitjenester, you name it, skaper ringvirkninger i lokalsamfunnet hele året. Uten jobb hele året, så flytter folk.

Hvilken offentlig tilrettelegging trengs for at mineralnæringen i Finnmark skal fungere?

– Den kanskje største utfordringen er å få tak i mange nok arbeidsfolk med den kompetansen som trengs til mineralnæringen. Vi må ha en skolestruktur som sørger for at det kommer ut flinke ungdommer med fagbrev der det trengs. Der har for øvrig Syd-Varanger gruver vært veldig framoverlente, med krav om 20 prosent lærlinger framover. Så gjelder det tilgang på kraft – kraftutbygging rett og slett. Gruvedrift er strømkrevende, og hadde det ikke vært for at Melkøya sendte ut overskuddskraft i markedet i Finnmark hadde det vært mørklagte hus her til stadighet.

Den kanskje største utfordringen er å få tak i mange nok arbeidsfolk med den kompetansen som trengs til mineralnæringen.

– Det store bildet er at vi er helt avhengig av en offentlig sektor som leverer i verdensklasse, kulturtilbud og vann i bassengene for at folk skal bli boende og jobbe her.

For Johansen er det også et hovedpoeng at rammevilkårene for mineralnæringen må være stabile, fordi investeringene står og faller på at man klarer å lokke utenlandsk risikokapital til Finnmark.

– Diskusjonene om deponering av avgangsmasse skaper enormt stor usikkerhet. Det er utredet opp og ned i mente, nå er det nok fram og tilbake, sier Johansen.

Annonse

Kritisk til sjødeponi

Tidligere har Agenda Magasin skrevet om diskusjonene i Kvalsund kommune, rundt deponering fra Nussir gruver i Repparfjorden, som har fått mye oppmerksomhet. Selv om mange, som Johansen, er entusiastiske til gjenåpningen av gruven i Sør-Varanger, er motstemmene sterkt kritiske til at det er planlagt å deponere gruveavfall i Bøkefjorden, som er en nasjonal laksefjord.

– Forrige gang man brukte Bøkefjorden til sjødeponi hadde det store miljøkonsekvenser. Lokallaget vårt i Sør-Varanger har vært veldig kritisk til å videreføre gruvedriften uten å reelt behandle utslippstillatelsen på nytt, sier Silje Lundberg, leder i Naturvernforbundet.

Lundberg mener gruvedriften gjennom å forverre, heller enn å forbedre vannmiljøet i Bøkefjorden, bryter med EUs vannrammedirektiv. Naturvernforbundet påklaget vedtaket om konsesjonstillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning, men fikk ikke medhold.

– Vi mener dette vil føre til svært alvorlige inngrep i naturen. Hovedankepunktet er at det dumpes i sjøen.

Gitt at man nå er gitt konsesjonstillatelse til gruvedrift i Sør-Varanger, er det måter naturinngrepene kan begrenses?

– Man kunne først og fremst funnet andre måter å håndtere avgangsmassen. Men sekundært kan man bruke større sedimentasjonsbasseng, legge om fra dagbrudd til underjordisk drift og ha lavere utvinningstempo for å begrense belastningen. Målet må være at vi skal ha et mer sirkulært samfunn. Det må også gjelde gruvenæringa.

Man kunne først og fremst funnet andre måter å håndtere avgangsmassen.

 

Fra gruve-bas til snekker

Fra kaien i Kirkenes blir vi hentet av Caravellen til Andreas Aune. Vi ser separasjonsverket der malmen kommer inn på jernbanen fra selve gruven. Det ligger ganske sentralt, på en høyde over Kirkenes. Vi kjører hjem til Andreas, en hvit enebolig i Kirkenes, med trampolinen til ungene utenfor.

Aune jobbet som bas i gruven da det tok slutt, en novemberdag i 2015.

– Det var jo selvfølgelig midt på svarteste vinteren!

– Det var en fin jobb. I starten var vi 4 skift. 2 uker på og 2 uker av, døgndrift, før vi gikk over til 5-skiftsrotasjon. Det gikk ikke mange måneder fra jeg startet i gruva i 2010 til jeg fikk en sånn bas-stilling, og så ballet det bare på seg.

Aune hadde fått dekket fagskoleutdanning innen bergteknikk fra gruveselskapet, og hadde bare et halvt år igjen da jobben forsvant.

– Jeg fikk beskjed fra NAV: Du må bare legge inn årene på skolen, så skal du få dagpenger. Jeg var nok av de mer ekstreme tilfellene. Jeg måtte bare ringe forsikringsselskapene, få satt ned prisene, avskilte ATV, bil og snøscooter, og fikk avdragsfrihet i banken. Det eneste jeg beholdt var Premier League-abonnement. Skal gå forferdelig langt før jeg kutter det.

Vi prates jo en del, gamle kollegaer. Noen skal søke.

Etter en stund fikk Aune jobb i Veidekke med vedlikehold på E6 og veien mot Murmansk, før han startet snekkerfirmaet han driver i dag.

Snekker-geskjeften til Aune går godt, men i omgangskretsen er det flere som er fristet av de 140 gruvejobbene som nå ligger utlyst. 1. januar er det oppstart for ledelse og administrasjon, maskinførere og arbeidere i april.

– Vi prates jo en del, gamle kollegaer. Noen skal søke. Det er høyere lønn der enn generelt i kommunen, da. Rundt 8000 i måneden i skifttillegg fordi du har helkontinuerlig drift, sant.

Etter hvert som mangel på jern driver prisene opp, er det jo bare mer og mer som blir utvinnbart.

Hva tenker du om miljøaspektet?

– Det er klart, det har jo positive og negative sider. Miljøaspektet med støv nedover bygda i Bjørnevatn, utslipp i fjorden, gråbergstipp baki hagen og det som er, det er jo de negative sidene. Men så har du jo arbeid og lønn og jern til verden. Men man er vel bare nødt til å ta utgangspunkt i hva man ser av rapportene. Jeg tror det tar seg opp igjen, bunnforholdene i fjorden.

– Jeg er spent. Jeg jobbet jo en god stund på planleggingsavdelingen i gruva. Etter hvert som mangel på jern driver prisene opp, er det jo bare mer og mer som blir utvinnbart. Hvis du driver på en bærekraftig måte, med den beste teknologien vi har i dag, har jo Norge enorme mineralressurser i berget.