Når kvinner ikke blir hørt

– Mange kvinner føler at de må overprestere for å bli godtatt, sier Kathleen Mathisen, HR-sjef i Grieg Seafood.

Der menn gjerne hopper i det, vegrer kvinner seg alt for ofte mot å gripe muligheter som åpner seg, mener hun. Mathisen husker da hun selv ble forespeilet å bli leder. Hun ble kjempeskremt, følte at hun ennå ikke var klar, men valgte likevel ikke å sette muligheten til side.

– Jeg rakk opp hånden da jeg ble spurt. Det er det alle menn gjør.

Fortsatt er det slik at kvinner har vanskelig for å hevde seg i mange sammenhenger. De har fortsatt mindre gjennomslagskraft enn menn. Det gjelder i arbeidslivet, og det gjelder før de begynner på sin yrkeskarriere.

Forskning gjort ved Colombia University i New York avdekker at kvinnelige studenter i større grad er usikre når de holder et innlegg, eller svarer på spørsmål stilt av foreleser. Menn har også hyppigere og lengre innlegg enn kvinnelige studenter. Videre er mannlige studenter mer tilbøyelige til å ta ordet uten å ha blitt tildelt ordet.

Dette følger kvinner gjennom arbeidslivet. Til tross for at Norge har lovfestet 40 prosent kvinnelige andel i alle styrerom, er fortsatt kvinnelige toppledere i mindretall. Hvorfor har kvinner ikke like stor gjennomslagskraft som menn?

 

Må tilrettelegge for kvinner

Mathisen har klatret helt til topps. Hun er en kvinne som blir hørt og som har stor gjennomslagskraft. Men hun er klar over at det ikke gjelder for kvinner flest.

For henne er det derfor viktig at bedrifter både legger til rette for rekruttering av kvinnelige ledere og gir dem muligheter til å utvikle seg. Bare det å tenke på hvilke signaler en bedrift for eksempel sender ut gjennom sine annonser, kan ha stor betydning.

– At kvinner ikke blir hørt og ikke blir sett på som likeverdige ledere som menn, er fortsatt en aktuell problemstilling i dag. Vi må spørre oss hvorfor ikke flere kvinner søker på topplederstillinger, sier Mathisen.

Hvorfor har kvinner ikke har like stor gjennomslagskraft som menn?

For henne handler det dels om at kvinner selv mener at de må kunne alt før de søker. De må kunne tikke av alle boksene i stillingsbeskrivelsene, mens menn i langt mindre grad stille samme krav til seg selv. Dels handler det om hvordan næringslivet fortsatt ser på kvinner.

– Her i Grieg Seafood er vi opptatt av kvinner i toppstillinger. Det signaliserer at dette er mulig. Unge kvinner ser at her blir de løftet frem.

Mathisen tror kvinners høyere krav til seg selv kan komme av oppveksten og hvordan de er blitt påvirket av samfunnet rundt dem. Mange fordommer ligger fortsatt innbakt i fellesskapets normer. Selv hadde Mathisen en morfar som var opptatt av likestilling.

– Jeg har nå selv to jenter. Jeg vil ikke at de skal måtte holde igjen i forhold til sine ønsker og ambisjoner, sier Mathisen til Agenda Magasin.

Vi må være opptatt av kvinner i toppstillinger fordi det signaliserer at det er mulig.

 

Lovendring liten effekt

Sissel Jensen, førsteamanuensis ved Norges Handelshøyskole (NHH), har forsket på hvor stor innvirkning loven som økte kvinners innpass i norske styrerom, faktisk har hatt for kvinners innflytelse og muligheter i bedriftene.

– I vår studie har vi vært opptatt av toppen av inntektsnivåene og toppen av næringslivet. Loven tvang en større likhet i kjønnsfordelingen i styrene, men har det også skjedd en utligning innen lønn, arbeidsoppgaver og karrieremuligheter?

I studien, som ble gjennomført i samarbeid med Marianne Bertrand ved University of Chicago, Sandra Black ved University of Texas Austin og Adriana Lleras-Muney ved UCLA, ble det undersøkt hva smitteeffekten har vært videre nedover i organisasjonene, direkte eller indirekte. Har lovendringen for eksempel gitt flere kvinner i toppledelsen? Har bedrifter innført en mer familievennlig politikk?

Studien har tatt for seg  norske bedrifter i tidsrommet 2008–2010. Jensen og forskerteamet bak undersøkelsen har blant annet sett på yngre kvinner og om lovendringen har påvirket de valgene de tar tidlig i karrieren.

Har lovendringen for eksempel gitt flere kvinner i toppledelsen?

Som en følge av loven er kvinner bedre representert blant de fem med høyest inntekter innen en bedrift. Det gjelder imidlertid ikke den aller best betalte i en bedrift, hvilket skulle indikere at kvinner sjelden blir toppsjef i et selskap.

– Når vi ser videre nedover organisasjonene, har loven ikke hatt noen effekt på lønnsgapet. Selv om for eksempel over 40 prosenten av studentene her ved NHH er kvinner – og har vært det lenge – er kvinnene fortsatt ikke godt representert i bedriftene, påpeker Jensen.

 

Fordommer

Jensen understreker at det er vanskelig å vite hva en skal forvente av en reform over så kort tid. Loven om 40 prosent kvinnelige styrerepresentasjon trådte nemlig i full kraft i 2008. Fra flere hold er det blitt hevdet at loven ikke har hatt noen effekt, men Jensen mener det er for tidlig å konkludere. Samtidig er hun klar på at det er liten vits med en lovreform dersom den bare har effekt på 7-800 kvinner som har fått adgang til styrerommene.

– Loven var en respons på mangel på likestilingsutvikling i næringslivet. Det vi kan si i dag, er at den er en brikke i forhold til å utjevne forskjellene, men ikke den eneste løsningen.

Det er liten vits med lovreformen dersom den har liten effekt.

Jensen har utvidet studien og ser nå på tall fram til 2014. Hun vil blant annet undersøke hvorfor utjevningen går så sakte i toppen av bedriftene, hvis en ser bort fra styrene. NHH har noen av Norges mest talentfulle ungdommer med høye inntektskrav når de går ut i arbeidslivet.

Hvorfor er det slik at kvinner og menn får samme lønn etter fullført utdannelse, men det ikke tar lang tid før lønningene begynner å sprike? Hun har også lyst til å se på barn og hvordan det innvirker på kvinners karrierer. For, som Jensen sier, det å få barn koster mye mer for kvinner.

For Mathisen kommer fordommer overfor kvinner til syne på så mange måter. I jobben sin må Mathisen reise mye, og ofte får hun spørsmål om hvordan det går med både barn og mann. Slike spørsmål irriterer Mathisen. Ingen ville ha spurt en mann om det samme. Og mannen hennes? Han klarer å åpne et kjøleskap selv, slår hun fast.

Hun startet sin lederkarriere i en typisk mannsdominert bransjen, først i Mohn Drilling og senere DOF Subsea, som da het Geoconsult. I oljebransjen, og spesielt i Nordsjøen, var en ikke vant til kvinnelige ledere. Mathisen var første kvinne på en subsea båt, og det ble mye styr og spørsmål omkring lugar og toalett. Men det løste seg fordi det ikke var noen annen vei.

Ingen ville spurt en mann som reiser mye gjennom jobben hvordan det gikk med mann og barn.

– Jeg tror at kvinner har mye å lære av å jobbe på mannsdominerte arbeidsplasser. Menn blir ferdig med en sak og går videre. Det må også kvinner lære seg til å gjøre.

 

Mindre gjennomslagskraft

En spørreundersøkelse blant 300 menn og kvinner i ulike bransjer som ble gjort av karrierenettverket Nova i fjor, viser at mange kvinner føler seg oversett sammenlignet med menn når de opptrer i felles møter.

I undersøkelsen ble kvinner og menn bedt om å ta stilling til følgende utsagn: «Noen kvinner opplever at det er vanskeligere å bli hørt som kvinne i møter».

65,3 prosent av kvinnene svarte at dette er reelt, og at flere menn burde være bevisst på dette. 37,7 prosent av mennene mente det samme, men samtidig mente 25 prosent av mennene at problemstillingen ikke er reell, mens 26,2 prosent mente at problemstillingen i beste fall er overdrevet. Bare 7,6 prosent av kvinnene mente det er en overdrivelse.

Noe av det samme kommer frem i en studie gjennomført av en kollega til Jensen ved NHH. Som en del av sin doktoravhandling undersøkte Ole-Petter Moe Hansen gjennomslagskraften til ulike kjønn i gruppearbeid blant studenter. Studien viser at menn i grupper har innflytelse i gruppearbeid, enten de har forberedt seg eller ei. Kvinner, derimot, har bare gjennomslagskraft i grupper når de er godt forberedt.

Undersøkelser viser at mange kvinner føler seg oversett sammenlignet med menn når de opptrer i felles møter.

Generelt viste studien at det er de som er mest forberedt som får størst gjennomslag i gruppearbeidet. Blant disse var det ikke forskjell på kjønnene. Men dette endrer seg jo mindre forberedt kvinner og menn var.

– Nå skal en være forsiktig med å dra konklusjonene av denne studien for langt, understreker Hansen. En av grunnene er at den ikke representerer et bredt snitt av befolkning, men ble gjennomført blant masterstudenter ved NHH.

 

Holdt igjen

Resultatene av Hansens undersøkelse kommer ikke som noen overraskelse for dem som er opptatt av kjønnsulikheter i akademia. For knapt tre år siden opplevde de kvinnelige studentene på en forelesning i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen å bli bedt om å sitte igjen mot slutten av forelesningen.

Det var professor Lise Rakner som hadde sett seg lei på at de kvinnelige studentene sjelden sa noe og forlot forelesningssalen rett etter forelesning. Til gjengjeld stilte mange av de mannlige studenter spørsmål underveis, benyttet pausene til uformelle spørsmål og slo ofte av en prat på vei ut.

– Jeg måtte finne ut hvorfor det var slik, forklarer Rakner.

En forklaring på at de kvinnelige studentene tiet, var at de ikke var godt nok forberedt og var usikre på hva som var forventet av dem. De kvinnelige studentene mente dessuten at Rakner hadde holdt igjen feil gruppe. Det var guttene som var problemet.

– Dessverre tar de kvinnelige studentene feil. Svært mye forskning viser at alle små avbrudd, et spørsmål, en diskusjon i løpet av en forelesning, høyner læringseffekten, skjerper konsentrasjonen og gjør at den totale læringseffekten blir bedre, sier Rakner.

– Forskning viser også at både menn og kvinner er mer kritiske til innlegg i debatt fra kvinner, at menn og kvinner tror kvinner snakker mer enn de faktisk gjør, og at innlegg fra kvinner blir stoppet langt oftere enn innlegg fra menn.

Rakner peker på at det som skjer i forelesningssalen, senere flytter seg inn i arbeidslivet. Kvinner utgjør flertallet av studentene, men det er langt færre kvinnelige professorer enn menn.

I fjor vår skrev en av de kvinnelige studentene om opplevelsen ved å bli bedt om å sitte igjen etter forelesning, først i studentavisen Studvest og deretter plukket opp av Bergens Tidende. Det førte til en livlig Facebook-debatt der både forelesere og studenter bidro.

 

Et strukturelt problem

Rakner mener det kom mye positivt ut av debatten. Det har blitt et langt sterkere fokus på dette med at kvinner tier på universitetet. Det snakkes om det, studentene deltar i debatter og det har vært holdt møter i «Egget» – et stort auditorium i Studentsenteret – og i studentforeninger.

– Det er viktig å skape en bevissthet rundt tematikken. Det å vite om at spørsmål fra menn og kvinner oppfattet annerledes er i seg selv bevisstgjørende, fastslår Rakner.

Det finnes flere måter universitetet kan bidra til å rette opp ubalansen, mener hun. Dersom en mener alvor med likestilling mellom kjønn og minoritetsgrupper i undervisningen, må universitetene være villige til å legge om.

– Store forelesninger og kateterundervisning er en læringsform et mindretall har nytte av. Vi bør tørre å tenke nytt, sier hun og legger til i forhold til arbeidsmarkedet har akademia milevis igjen til likestilling.

Det er viktig å skape en bevissthet rundt tematikken.

– Jeg er usikker på om dette er noe som egentlig tas på alvor, annet enn i likestillingsplaner og strategidokument. Akademia trenger ganske gjennomgripende endringer i ledelseskultur og institusjoner for å kunne ta fatt i disse store spørsmålene. Om viljen er til stede, vet jeg ikke.

Da Studvest utløste debatten, ble den møtt av en hoderystelse fra mannlige kolleger. De hevdet at det ikke kunne være tilfelle at kvinnelige studenter tier. Blant annet uttalte professor Frank Aarebrot at dette var en gakk-gakk-sak.

Inspirert av dette satte Rakner og kolleger fra University of Minnesota i gang observasjoner av forelesningene, der anonyme observatører talte innlegg fra salen. Det viste seg at kjønnsskjevheten var større enn antatt.

Bare 14 av totalt 109 studenter som tok ordet, var kvinner, kommer det fram i studien. Tellingen ble fulgt opp med en spørreundersøkelse av studentene mot slutten av semesteret. Resultatet er en artikkel som er til vurdering i det statsvitenskapelig tidsskriftet “Perspectives on Politics”.

– Nå har vi endelig tall, og det er kjempebra. Nå vet vi at det er et strukturelt problem. Dette vil inspirere kolleger, og jeg tror vi kan utrette mye om vi nå spiller på lag med hverandre, forteller Rakner.