Noen ganger må man ta i bruk sterke ord

Tapt artsmangfold, brennende skoger, stigende hav, stormer og hetebølger. Noen frykter at menneskeheten kan dø ut som følge av dette, mens mange her i det privilegerte nord synes å mene at det kommer til å gå seg til, og at det i alle fall er lite vi kan gjøre med saken. Truende og komplekse problemer og mange motstridende meldinger er det vi stilles overfor. Hva er sant, usant og usikkert, og hvordan henger det sammen? Hva vet vi, og hva tror vi?

Vi står overfor to hovedutfordringer: Det blir stadig mindre natur og stadig mer klimagasser. Begge disse tendensene henger sammen med en økende befolkning som både individuelt og totalt forbruker stadig mer.

En verden på vippepunktet høres dramatisk ut, men noen ganger må man ta i bruk sterke ord.

Ved inngangen til antropocen, en geologisk epoke menneskeheten selv har gitt navn til, står vi overfor noe fundamentalt nytt i vår historie, noe vi verken evolusjonært, psykologisk, sosialt eller politisk er utrustet for å håndtere – men det må vi. Hvorfor er lett å svare på. Her hersker det stor enighet. Hvordan vi skal gjøre det, er vanskeligere. Her finnes det flere og til dels motstridende svar.

Dette er også et eksistensielt spørsmål som gjør alt annet vi krangler om til trivialiteter. Dersom tilværelsen skal gi mening, må vi kunne se for oss en planet som gir mulighet for livsutfoldelse for både arten Homo sapiens og de mellom fem og ti millioner andre artene vi deler jorda med. Betydningen av hvilken tidshorisont vi betrakter denne meningen under, er subjektiv – noen er primært opptatt av de jordiske vilkårene i egen levetid; for andre virker tusen år fram som et hav av tid, der planetens tilstand i år 3020 er nærmest irrelevant. Andre vil tenke som meg, at premisset om en beboelig planet må gjelde i uoverskuelig framtid.

Få ønsker å gi slipp på det som oppfattes som nærmest hevdvunne privilegier.

Vi står overfor to overordnede etiske utfordringer. Den første utfordringen er velkjent, nemlig den formidable skjevfordelingen av verdens goder, en skjevhet som synes å tilta, selv om også millioner er løftet ut av fattigdom de siste tiårene. Denne skjevheten forsterkes ved at effekten av den rike verdens overforbruk og klimagassutslipp sterkest rammer den delen av verden som i minst grad har bidratt til problemene. Den andre etiske utfordringen er at vi forbruker ressurser som langt overstiger planetens bæreevne, og dette innebærer et ran fra de som skal komme etter oss.

En verden på vippepunktet høres dramatisk ut, men noen ganger må man ta i bruk sterke ord. Egentlig er det snakk om en rekke mulige vippepunkter i øko- og klimasystemene. Hver og en av disse mulige vippepunktene er det viktig å unngå, siden de i verste fall kan trigges av hverandre og akkumuleres i globale endringer vi virkelig ikke ønsker.

Samtidig ser vi at vissheten om denne risikoen øker. I beste fall fører dette til sosiokulturelle, politiske og økonomiske vippepunkter som er til det beste for kloden. Det finnes imidlertid en formidabel systemtreghet som må overvinnes, om vi skal klare noe slikt. Ikke minst i et rikt land som Norge er dette påtakelig: Få ønsker å gi slipp på det som oppfattes som nærmest hevdvunne privilegier.

Tiden er over for machiavellisk grønnvasking.

Bruken av vippepunkt som metafor kan resultere i en oppfatning om at løpet er kjørt. Det er det ikke, men hele poenget er å unngå at det går fra vondt til verre. Det er ingen absolutte grenser, selv om vi operer med mål om å begrense global oppvarming til 1,5 grader (urealistisk), eventuelt 2 grader (fortsatt mulig). Dette er politiske mål, men selv om det er et hav av forskjell på 1,5 og 2 graders temperaturstigning, slik det også vil være mellom 2 og 2,5 grader, så er hver tidels grad vi kan redusere temperaturøkningen med, viktig. På samme måte som hver kvadratkilometer bevart natur har betydning – også i forhold til klimaet.

Mye har skjedd siden 2019, da Verden på vippepunktet ble skrevet. Dette året var på mange måter et oppvåkningsår, dels på grunn av stadig mer alarmerende rapporter om verdens skjeve gang, men også fordi naturen selv talte sitt tydelige språk om at ting var i ulage. Noe av det mest oppløftende etter utgivelsen, har vært den formidable interessen fra folk langt utenfor den tradisjonelt grønne menigheten. Jeg har holdt utallige foredrag om temaet og hatt mange møter med finansnæring, industri, politikere, utdanningsinstitusjoner fra barnehager til universiteter samt privat og offentlig sektor av alle avskygninger. Alle er opptatt av bærekraft, alle sektorer vil definere seg som en del av løsningen, og det er ærlig ment. Tiden er over for machiavellisk grønnvasking.

Håpet innfris ikke av seg selv.

Ting er på rett vei, men vi har stadig dårligere tid, og det er for sent til at det kan gå helt bra.

Det siste året har jeg vært på flere konferanser som enten har «uro» som tema, eller «håp». Det er grunnlag for begge deler, men håpet innfris ikke av seg selv, det er det vi som må sørge for. I dag er det to hovedfortellinger om hvor vi står; den (tekno)optimistiske sier at det grønne skiftet er i full gang, markedsmekanismene vil hjelpe oss raskt over i et bærekraftig samfunn, og det kreves knapt noen forsakelser. Den andre fortellingen er at pilene for natur fortsatt peker nedover, mens pilene for klimagasser og temperatur peker oppover, og det mest sannsynlige scenariet for år 2100, som er rett rundt hjørnet, er minst 2,5 graders gjennomsnittlig temperaturstigning, selv når Parisavtalens forpliktelser er innfridd. De tre siste årene har gitt oss nye rapporter, nye tall og nye innsikter med stadig tydeligere budskap både når det gjelder klima og naturtap, men også naturen selv har forsterket argumentene i form av stadig nye varmerekorder og mer ekstremvær av alle slag.

Verden går ikke under, menneskeheten dør ikke ut, men vi går harde tider i møte. Det finnes ingen quick fixes, og vi kan ikke vokse oss ut av problemene.

 

Dette er en bearbeidet versjon av det nye forordet til Dag O. Hessens bok Verden på vippepunktet, som først ble utgitt i 2020 av Res Publica. Forlaget Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.