Norsk identitetspolitikk

Partiene på venstresiden har gått fra å ha et flertall av menn blant velgerne, til å ha et flertall av kvinner. Ved siste stortingsvalg var 43 % av Arbeiderpartiets, 43 % av Rødts og 31 % av SVs velgere menn.

Kan en brikke være hvordan partiene forholder seg til kjønnsidentitet? De siste årene har “identitetspolitikk” blitt et begrep i stadig bruk i den offentlige samtalen. Stanford Encyclopedia of Philosophy betegner identitetspolitikk som “et ladet begrep … som betegner en rekke en rekke former for politisk teori og aktivitet som er bygget på en delt opplevelse av urettferdighet blant medlemmer av en sosial gruppe.”

Vi møter Espen Goffeng på en kafé ved Youngstorget i Oslo sentrum. Han er sakprosaforfatter, vekter på deltid – og aktiv samfunnsdebattant.

– Identiteten mann har ikke mye å hente på venstresiden i dag. Jeg tror ikke menn er opptatt av at venstresiden skal legge til rette for dem. Men når venstresiden snakker om kjønn, er det jo bare én ting, nemlig kvinnefrigjøring. Alle partiene har kvinnenettverk, mens et mannsnettverk ville møte motstand fra dag én.

Goffeng mener venstresidens syn på menn er preget av at man undervurderer utfordringene menn møter, og at særlig menn «på bunnen av samfunnet» får for lite oppmerksomhet.

Det er ikke sånn at menn har mest makt i samfunnet.

– Det er ikke sånn at menn har mest makt i samfunnet. Det er bedre å være både mann og kvinne i et likestilt samfunn, og de store forbildene mine er de sosiale bevegelsene som har kjempet fram frihet og likhet for flere – blant annet likestilling mellom kjønn. Det er en grunn til at jeg har disse bevegelsene tatovert på armen. Men vi må anerkjenne at samfunnet har gått videre. Det er ikke 1950-tallet lenger, selv om kjønnsdebatten fremdeles gir de assossiasjonene.

Han viser til en studie av forskerne Stoet og Geary, som finner at mens kvinner henger langt bak på viktige indikatorer i fattige land, er det i rike land slik at menn på de samme indikatorene scorer noe dårligere enn kvinner. Dette gjelder for eksempel opplevd livskvalitet og ulike helseindikatorer. Goffeng mener det er en underliggende antakelse om at «ulikestilling» er synonymt med manglende kvinnefrigjøring både i mye av kjønnsforskningen og på venstresiden i politikken.

– Ta tidsklemma, for eksempel. Det er det ikke bare kvinner som opplever. Mens studier viser at både menn og kvinner har problemer med å balansere arbeid og familie, får kvinners utfordringer større oppmerksomhet.

 

«Hellige» standpunkt om kjønn og innvandring

Goffeng er svært bekymret for det amerikanske debattklimaet, som er så polarisert rundt spørsmål om etnisitet og kjønn.

– Fellesskapet har på mange måter brutt sammen. Jeg er redd for at vi her i Norge bare ligger et par år bak.

Han viser til forskningsprosjektet som munnet ut i boken Boundary Struggles. Her beskrives medieoffentligheten som en arena hvor det kontinuerlig strides om hva som er tillatt å uttrykke i den offentlige debatten. Boken viser hvordan det blant annet blant innvandringskritiske er vanlig å frykte å bli stemplet som umoralsk og rasistisk, og som en følge av det bli sosialt ekskludert.

Arbeiderpartiet er partiet jeg lengter etter

Han mener samfunnsdebatten og ytringsklimaet taper på at man ikke bare er uenige om spørsmål om kjønn og etnisitet, men at visse standpunkt blir gjort til henholdsvis «hellige» og «tabu». Problemet forsterkes, ifølge Goffeng, når ingen er «den sterke midten».

– Arbeiderpartiet er partiet jeg lengter etter. Alle mine dødstrusler kommer fra ytre høyre. De bryr meg ikke så mye. De truslene kommer jo fra «de andre». Da er det mye verre når det er dine egne som kritiserer «kvinnehat» og «rasisme». Da tier man jo. Jeg er så bekymret for denne utviklingen.

 

Høyresiden snakker mye mer om kultur

På Agenda-kontoret får vi besøk av Mohamed Abdi. Han jobber til daglig som prosjektmedarbeider, og skriver fast i Morgenbladet. Abdi er ikke overrasket over at mange menn føler seg hjemme til høyre.

– Høyresiden har mye politikk som er rettet direkte mot noen grupper av menn. Høyresiden snakker mye mer om kultur, særlig om tradisjonelle verdier. Og flere menn jobber i privat sektor, hvor høyresiden er kanskje flinkere til å mobilisere velgere fra.

Abdi var selv en av de velgerne som gikk fra Arbeiderpartiet til Høyre i 2013.

– Arbeiderpartiet var ikke opptatt av mine verdier. Partiet fremstod som et teknokratisk og lite verdiorientert styringsparti, mens Høyre for eksempel hadde noen tydelige stemmer mot Datalagringsdirektivet. Det var viktig for meg. Høyresiden er flinke til å løfte ideologi og kultur.

­­­

Arbeiderpartiet var ikke opptatt av mine verdier

I dag vil ikke Abdi plassere seg hverken til høyre eller venstre, fordi han mener spørsmål om blant annet klima og miljø er langt viktigere enn de som skiller høyre- og venstresiden.

– Sentrum-venstre vinner aldri kulturkrigen. Enten ender du opp med å bevise at høyresiden «hadde rett», uten å bli like bra som originalen. Eller så får du tilstander som i Danmark, hvor høyrepopulistene presser sosialdemokratene til å fremme stadig mer radikal politikk mot innvandrere, flyktninger og minoriteter.

 

Identitetspolitikk korrigerer blindsoner

I fjor vinter skrev Abdi en artikkelserie om identitetspolitikk i Morgenbladet, hvor han trekker linjer mellom identitetspolitikk i USA og i Norge.

– Jeg ser identitetspolitikk som et viktig redskap, og ikke et mål i seg selv. Identitetspolitikk korrigerer historiske og nåtidige blindsoner – som at kvinner ikke ble hørt i demokratiet i Norge før, for eksempel. Eller samenes stilling, som kanskje er det tydeligste eksempelet på et norsk, identitetspolitisk prosjekt. Eller et parti som Senterpartiet, som står for identitetspolitikk for de som bor i distriktene.

– Men det må understrekes: Jeg er mot visse identitetspolitiske virkemidler. Jeg reagerer for eksempel på noe av campusaktivismen i USA. Men Norge er veldig ulikt USA. Vi har ikke like stor grad av strukturell rasisme i Norge. Så selv om vi har en sterk kvinnebevegelse, har vi knapt en anti-rasistisk bevegelse i Norge.

Ifølge Abdi kommer kritikken av identitetspolitikk fra to hold. På den ene siden fra folk på venstresiden, som mener identitetsspørsmål splitter og tilslører den økonomiske høyre-venstrekonflikten. På den andre siden fra de som er uenig i selve innholdet i identitetspolitiske krav.

Jeg er opptatt av brede allianser

I en anmeldelse av Francis Fukuyamas nye bok om identitet skrev Abdi nylig at «… en venstreside som ikke forstår betydningen av identitetskampen i en tid da visse mennesker og grupper blir angrepet med vold ene og alene på grunn av deres identitet, er en venstreside på villspor.» Han mener den farligste formen av identitetspolitikk i vestlige demokratier er ikke venstreorienterte campusaktivister eller folk som kjemper for transpersoners rettigheter, men den voldelige hvite nasjonalismen.

– En identitetskamp som ikke er også en klassekamp er problematisk, slik jeg ser det. Men jeg er ikke heller for de som mener at venstresiden må fullstendig forkaste identitetspolitikk.

– Jeg er opptatt av brede allianser. Kvinner har egne utfordringer som jeg som mann nok aldri fullt og helt vil forstå, men jeg kan solidarisere. Det samme kan man si om andre grupper som man ikke kan identifisere seg selv med. Men disse kravene forsvinner i mengden om vi ikke fokuserer på det som vil løfte på tvers av grupper, nemlig økonomisk politikk.