Notater fra en USA-reise II

Veikantens trumpister

HIGHWAY 37, INDIANA: Vi er på vei fra Indianapolis til St. Louis. Den amerikanske helgetrafikken tetter veiene som kolesterol i blodårene etter en Big Mac med alt. På bilradioen repeterer Rush Limbaugh det nyeste høyresidepåfunnet for å trekke oppmerksomheten vekk fra den tydeligvis ustoppelige strøm av nye damer som kan fortelle at Trump har grafset på dem: At Hillary bruker dop under TV-debattene, og at systemet er rigget, slik at man ikke lenger kan stole på demokratiet i USA.

Vi har gjort det til en regel å la ytre høyre-radiovertene, både de lokale og de nasjonale, være nyhetskilde i bilen. “Mainstream-media”, som de nevnte radiovertene foraktfullt kaller det vi andre kaller “media”, får vi alltids med oss på den ene eller andre måten.

USA er i ferd med å gå i stykker.

Limbaugh er den beste. Han snakker om The Donald’s damehistorier på en måte som får en til å tro at det er den sytti år gamle dollarmilliardæren som er offeret, og tjueåringene han tafset på som er overgriperne.

Selv om mye av tiden akkurat nå går med til å fremstille Trump som en uskyldig og ydmyk forsvarer av tradisjonelle verdier, som nøysomhet og seksuell tilbakeholdenhet, er bærebjelken i ytre høyres narrativ likevel et annet. Det bankes inn igjen og igjen, i løpet av et titalls miles langs Freewayene med radioen på, vil man ha hørt det gjentatt omtrent hundre ganger.

Det består av to elementer. For det første: USA er i ferd med å gå i stykker, kvalt i kriminalitet, arbeidsløshet, rasemotsetninger og umoral. Ingen antiamerikansk europeisk venstreradikaler kan tegne et styggere bilde av verdens siste supermakt enn det høyresidens radioverter gjør mange ganger i timen, sju dager i uka.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt at USA er et u-land, at ingenting virker, at ingen tar landet alvorlig, at amerikansk frihet er en bløff og amerikansk demokrati en enda større bløff. Det er kraftpatriotene, de som paradoksalt nok fylker seg bak slagord som “Proud Americans” eller “America first”, som banker mindreverdighetskomplekset inn i befolkningen.

Den andre delen av budskapet er en nødvendig forutsetning for den første: At media lyver. De er en del av en konspirasjon som går ut på å lure folk til å tro, ikke bare at Hillary er hederlig, klimaendringene finnes og kvinner ikke liker å bli befølt i skrittet uoppfordret – men først og fremst dette: At landet ikke er på vei mot undergangen.

Bare et fjols vil tro at mennesker man treffer langs veien er representative for landet.

Slik har posisjonen på sett og vis gjort seg selv uangripelig. Om man skal imøtegå den konservative radiotalestrømmen, må det skje i andre medier, og da har man bevist en av hovedtesene: At mediene er ute etter dem.

Bare et fjols vil tro at mennesker man treffer langs veien er representative for landet. Det er lastebilsjåfører, serveringsdamer, folk som henger på truckstopene, mange av dem arbeidsløse fra småbyene som ligger tilsynelatende tilfeldig spredt i det endeløse flate landskapet langs veien, lærer vi. Eller de jobber på gårdene som uten unntak ser ut som Clark Kents barndomshjem – passe langt fra folk, passe selvhjulpent og totalt bilavhengig. De fleste er pratsomme, og de fleste er Trump-supportere.

De er underlig samstemte. Så langt har vi krysset åtte stater og hørt den samme resignerte trumpismen fremført likt hver gang, blandet med amerikansk imøtekommenhet og usjenert vennlighet mot fremmede som spør. (Jeg forestiller meg å stoppe på veikroa på Dokka og slå meg ned ved et bord og ut av det blå spørre folk hva de stemmer – og hvorfor.) De henter begrunnelsen i sin forakt mot Systemet, og Systemet er representert ved Hillary. “I don’t know what I feel about him, but I hate her” er en slags gjennomgangstone.

De er i mindretall allerede. Og de liker det ikke.

Derfra går det slag i slag om hennes millioner, at hun lyver (“Men Trump lyver da også?” “Alle som når langt lyver. Men hun løy under ed for en kongresshøring!”), at hun beskytter sine egne og ikke bryr seg om vanlige mennesker. De har ikke nødvendigvis illusjoner om at han gjør det – men han er forandring. Han er noe annet. Derfor virker alle hans sinnssyke utspill og groteske utsagn ikke negativt på denne gruppen. Tvert imot. Det understreker hans annerledeshet.

“Legg merke til sammensetningen”, sier Larry, idet vi forlater nok en diner langs veien. “Ingen ungdommer. De har flyttet til byene. Knapt nok noen svarte eller latinos. De henger ikke på sånne steder.” Dette er en gruppe som har alle demografiske trender mot seg. De er i mindretall allerede. Og de liker det ikke. Ikke det heller.

 

Et splittet hus

SPRINGFIELD, ROUTE 66: Stedsangivelsen utløser et lite fjerdejulifyrverkeri av popkulturelle referanser for noen av oss. Det er seks større og en uoversiktlig mengde mindre Springfield-er i USA, i tillegg til en i Skottland og en i New Zealand. Folk på min alder forbinder likevel byen med noe av det mest amerikanske som finnes – det er hjembyen til Homer Simpson og familien hans.

Et hus som står i strid med seg selv, vil rase sammen.

Det Springfield vi ruller inn i på en nærmest skremmende varm oktoberdag, er likevel det ekte – Springfield, Illinois. Abraham Lincolns hjemby og følgelig hjem til et enormt museum med tilhørende bibliotek. Det første inneholder en kopi – i full skala – av inngangen til Det Hvite Hus, samt den vesle hytta Abe vokste opp i, teaterlosjen han ble skutt i, en slaveauksjon og en god del annet. Av det siste finnes dokumentet som skulle lede til opphevelsen av slaveriet, etter å ha utløst den amerikanske borgerkrigen. En krig som først og fremst handlet om å holde nasjonen samlet.

“A house divided against itself cannot stand” (omtrent “Et hus som står i strid med seg selv, vil rase sammen”), er et av de klassiske Lincoln-sitatene som pryder T-skjorter, kopper og Abe-bamser i museumsbutikken. Av de mer kuriøse gjenstander på utstilling, er en av Marilyn Monroes kjoler – donert til samlingene fordi skuespilleren mente “Lincoln var som en farsskikkelse for meg”. (For en nordmann er dette en litt trist opplysning, all den stund hennes egentlige far var en slubbert av en norsk sjømann som stakk av før hun ble født.)

We must start loving each other.

“We live in a fatherless nation, this country needs a father,” roper TV-pastor James Robison idet han introduserer The Donald på et massemøte. “And you are the perfect father.” Begrepet farsfigur har beveget seg et stykke siden Marilyn og Lincoln. Men huset i strid med seg selv er der fremdeles. “We have a divided America,” tordner Trump på bilradioen, som et pervertert ekko av republikanernes største president noen sinne. En splittelse den oransje realitystjernen ser for seg å kunne hele.

Et par timer sør for Springfield ligger den lille byen Ferguson, som for to år siden tiltrakk seg hele verdens oppmerksomhet på grunn av raseopptøyer i kjølvannet av at en ung, svart mann ble skutt av politiet etter å ha stjålet to pakker sigaretter. Det ga startskuddet for bevegelsen Black Lives Matter, og utløste en debatt landet langt fra er ferdig med – om strukturell rasisme, om historiske sår som ennå ikke har grodd, om sosiale skiller langs linjer trukket etter hudfarge.

De fleste av husene som ble stukket i brann den gang, er restaurerte. Hist og her vitner en finérplate i et butikkvindu om hvor voldsomme gatekampene var. I forhagene til de små mursteinshusene i villastrøket vi tråkler oss gjennom, står – i stedet for de vanlige plakatene til støtte for demokrater eller republikanere – pappskilt med teksten “We must stop killing each other” og “We must start loving each other”. Annenhver en.

Byen er fredelig, nærmest kjedelig. Om noe minner den om Kris Kristoffersons “Sunday Morning coming down”. En kirkeklokke ringer i det fjerne. I parken der Michael Browns liv tok slutt, leker en far med datteren sin, og enser ikke bronseplaketten som skinner i oktobersola.

Når vi spør om de er optimister, flakker blikkene.

Ved nabobordet på dineren der vi spiser lunsj, sitter en sammensatt gruppe mennesker, alle aldre, alle farger, og diskuterer. Det er en nabolagsgruppe, en av mange, som møtes jevnlig for å styrke det lokale samholdet i Ferguson. “Gjenoppbyggingen må komme nedenfra,” sier Sally, en lærer på 53 som har bodd i byen i over tretti år. “Ferguson er mer forent nå enn noen gang. Vi klarer å hele motsetningene lokalt. Til noe tilsvarende skjer igjen.”

Det nikkes rundt bordet. Når vi spør om de er optimister, flakker blikkene. “Vi er vel det,” svarer til sist en av de få mennene i gruppa. “Vi har ikke noe valg.”

Utenfra sett virker det som de har klart det lokalt. Det er nasjonen de er redde for. “Vi hører ord sagt på TV nå vi ikke kunne forestilt oss for noen år siden.” Sally gir ikke eksempler, men det er ganske tydelig hvem hun tenker på. “Det utvider rommet for hva som kan sies – en ‘trickle down-effect on racism’, så å si.” En ung svart jente med peacemerke på T-skjorta, er mer direkte: “Når en presidentkandidat kan komme med rasistiske hentydninger, hvorfor skal vanlige folk forsøke å oppføre seg anstendig?”

 

Jeg møtte Donald

GREEN BAY, WISCONSIN: Så har jeg sett Donald Trump på nært hold. I halvannen time.

Det skjedde i Green Bay, en liten by ved Michigansjøen, noen timer nord for Chicago. “Han vil snakke til sine egne”, sier Larry mens vi svinger oss opp gjennom det utrolig vakre, høstlig løvtunge Wisconsin-landskapet, der store Trump-plakater pryder hvert jorde – enkelte med slagordet “Hillary for prison 2016”.

I det hele tatt var det noe tamt, nesten litt resignert, over det hele.

Den første overraskende innsikten var at lokalet – en vanlig hotell-bankettsal, det amerikanerne kaller “a ballroom” – langt fra var fullt. Etter å ha fulgt Trump/Pence-maskineriet på sosiale medier i månedsvis og sett de voldsomme menneskemengdene han trekker – milelange køer og folk som jubler mot storskjermer på utsiden fordi de ikke slipper inn – var de to-tre tusen som tuslet inn gjennom sikkerhetskontrollen noe av et antiklimaks. En vekkelsespredikant i Sarons Dal trekker flere tilskuere enn det Donald Trump gjorde i Wisconsin denne ettermiddagen.

I det hele tatt var det noe tamt, nesten litt resignert, over det hele. Den timelange introduksjonen, der Irak-veteraner, lokale GOP-størrelser og kvinner for Trump-aktivister avløste hverandre, løftet seg skikkelig bare én gang. Da Milwaukee-sheriffen David Clark, et kjent mediefenomen i cowboyhatt, tordnet sitt allerede berømte utsagn “It’s pitchfork and torches time in America”. (Det er tid for høygafler og fakler – det vil si voldelig opprør.)

CNN SUCKS, CNN SUCKS.

“Europe doesn’t really understand Trump, does it?” spør en av mine sidemenn, og nikker litt trist, men slett ikke forbauset, når jeg sier at i Norge ville rundt 97 prosent foretrukket Hillary. Han heter Anderson og har familie på Lillyhammer. Han og. Jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange jeg har truffet i dette området som forteller om en grandtante eller bestefar fra Norge, eller at de vokste opp med “that horrible thing The lefsa” til jul. Anderson har alle rekvisitter – den ikoniske røde cap’en, en T-skjorte med ørn, flagg og ordet TRUMP, en stor badge der det står “Finally someone with balls” og presidentkandidatens usedvanlig logovennlige navn gjentatt. Han er, som hver eneste trumpster vi har møtt, usedvanlig trivelig og meddelsom.

Jeg har gjort det til en vane å spørre hvem de tror vinner. Praktisk talt alle sukker og sier de vet hva de håper på, men de tror ikke lenger på det. “Det er medias feil”, sier en i den lille kretsen som har dannet seg. Alle nikker. Hatet mot media er om mulig sterkere enn begeistringen for Trump. Når The Donald omsider begynner, blir han jevnlig avbrutt av taktfaste rop mot området der journalistene og TV-kameraene er plassert bak et sikkerhetsgjerde. TELL THE TRUTH, TELL THE TRUTH eller CNN SUCKS, CNN SUCKS. Gitt sinnet i ropene, virker gjerdet betryggende.

Interessant nok er det et tydelig kvinneflertall i forsamlingen.

“Donald Trump tror på ytringsfrihet”, blir vi forsikret. “Faktisk er han en like varm forsvarer av the first amandment som av det second”. Han er like begeistret for retten til å si hva man vil som for retten til å bære våpen, hvilket ikke er lite, skjønner vi på jubelen. Ikke desto mindre blir talen avbrutt fem ganger for at sikkerhetsfolk skal kunne kaste ut demonstranter, til nye taktfaste rop: USA, USA, USA.

Interessant nok er det et tydelig kvinneflertall i forsamlingen. Og som ventet er den så å si 100 prosent hvit. Ved siden av den tidligere nevnte sheriff Clark og to ungdommer som bryskt blir kastet ut når de forsøker å rope anti-Trump-slagord, er det såvidt jeg kan se én svart familie, som til gjengjeld blir premiert med at Trump tar datteren opp på scenen.

Så kommer han med kveldens eneste politiske utspill, i en tale som ellers er forbausende uinspirert: Forslaget om en “etisk reform” for å rense Hillary-snusket ut av Washington. Fra gulvet svares det programatisk: LOCK HER UP, LOCK HER UP. Så er det slutt.

“Det var fint. I just love this” sier Anderson på vei ut. “Men de klarer vel å vri dette til noe negativt også.”

Så går vi og drikker øl.

 

Det amerikanske hjertet

JASPER:  En flekk på kartet langt sør i Indiana, langs Patokaelva. Et veikryss med en småby på 10 000 sjeler rundt, midt i den paddeflate nordlige delen av det amerikanske bibelbeltet. Byen har gatenavn som Münster Strasse og Berlinerweg, et knippe Bäckereier, til og med en Bierstube, tydelige arvestykker etter de gudfryktige tyske katolikkene som i sin tid grunnla den.

Til sammen har de 16 barn og 18 barnebarn.

Ellers er området avstikkende ved at det faktisk (ulikt store deler av midtvesten) opplever en økonomisk blomstring, ikke minst takket være at man her finner verdens største kalkunslakterier, som tar livet av førti tusen eksemplarer av Amerikas nasjonalføde – daglig.

Her har vi en middagsavtale, i en liten, typisk forstadsenebolig – en pickup på plenen, gyngestol på verandaen, flaggstang med stars and stripes og alt som ellers hører til. Vertskapet  – Victor og Maria – har i anledning besøket bestyrket husholdningen med Victors bror David og deler av hans familie.

De to brødrene representerer et nesten stereotypisk bilde av det Amerika man kanskje må langt ut på landet for å finne i dag, men som en gang var nettopp det som definerte det beste i nybyggernasjonen. Gudstro, lovlydighet, lokalt engasjement, naboskap, og hardt arbeid. Til sammen har de 16 barn og 18 barnebarn, de jobber begge på en møbelfabrikk i nærheten, og går i hver sin kirke på søndagen, uten at det gjør store forskjellen. Victor er evangelisk kristen, David er katolikk. Begge er aktive i menighetsarbeidet.

Den obligatoriske bordbønnen blir lest av husets yngste datter Jenna, som nettopp har kommet hjem fra en misjonstur til India – en eksport av amerikansk evangelisk forkynnelse mange i den tredje verden er skeptiske til, men som Victor forteller om med stolthet. Til middag serveres en av hønene fra vertens hønsehus, dens søstre og kusiner tripper i bakhagen.

Om han er stolt av USA, er nok følelsen gjensidig.

Victor planlegger å flytte lenger ut når han blir pensjonist, kanskje få seg noen geiter eller en hest. Smilende forteller han om hvordan han måtte gå fra dør til dør og be om unnskyldning for hanen. Det var en fryd å få den avlivet. Men Victor er en drivende kraft i det lille naboskapet av nesten ensartede små hvite trevillaer, mange med Trump/Pence-skiltet på plenen – de ser gjennom fingrene med et hanegal eller to når det kommer fra ham.

Les også første del av Anders Hegers artikkelserie fra USA.

“Dere kan ikke fatte hvor glad jeg er i dette landet – hvor glad vi alle burde være i det”, sier han etter middagen, når vi sitter på verandaen og drikker kaffe, mens solen langsomt synker over det bølgende, uendelig langstrakte landskapet. Maria klapper ham smilende på hodet, litt flau og litt stolt, slik forelskede mennesker er når den andre plutselig stiller sin sentimentale side skamløst til skue. Så går han for å fire flagget for kvelden.

Begge forteller med tårer i øynene om deres første faste jobb.

Om han er stolt av USA, er nok følelsen gjensidig. I mer enn to århundrer er det slike som han som har bygget nasjonen og med uslitelig lojalitet holdt den gående. Og i motsetning til de fleste vi har møtt så langt, er han optimist. Han tror på “God’s own country”.

“Så hva tror dere om valget?” spør jeg idet middagen går mot slutten.

“Dad’s for Trump, of course” sier Jenna før onkelen får begynt på en av sine milelange politiske utlegninger. Alle ler, Victor så risen spruter ut av munnen på ham. Tanken er så absurd og meningsløs at vi aldri kommer videre i diskusjonen som kunne fulgt.

For Victor og David kom til USA som illegale innvandrere fra El Salvador for tretti år siden. De levde i årevis som papirløse dagleiere, moscos – “fluer” – som svermet rundt biler på gatehjørnene i håp om arbeid. De jobbet opp mot 14 timer om dagen for ned mot en dollar i timen. Begge forteller med tårer i øynene om deres første faste jobb. Og senere om da de ble statsborgere.

Det er slike som dem det skal bygges en mur mot.

(Neste bidrag fra Anders Hegers USA-reise kommer neste helg. Kortere utgaver er blitt publisert i Klassekampens papirutgave.)