Oljefrakten

«Ønsk meg lykke til», sa direktøren i rederiet Frontline til avisen TradeWinds.[i]

Det var 9. mars 2022, og Russland hadde innledet sin fullskala-invasjon av Ukraina et par uker tidligere. I den vestlige verdenen hyllet man den ukrainske motstanden mot invasjonshæren. USA og EU vedtok strenge sanksjoner mot Russland. Fra Svartehavet angrep Russland kysten, og over det meste av Ukraina raste harde kamper. Verden var bekymret for om ukrainsk korn kanskje ikke ville nå ut til markedene, og at det i så fall ville føre til sult i fattige land. I disse første ukene av krigen dyrket mediene de heroiske fortellingene om ukrainsk motstand, som var langt sterkere enn det russerne hadde regnet med. Russland hadde trodd de kunne overta hele landet på få dager, men led store tap og måtte avbryte forsøket på å ta hovedstaden Kyiv. Ukrainske soldater på Slangeøya sør for havnebyen Odessa besvarte russernes tilbud om å overgi seg uten kamp med meldingen «Fuck you, Russian warship». Slike historier gir gjenklang langt utenfor den lokale scenen der de utspiller seg.

Hva skjer med omdømmet til en virksomhet som handler med en krigsaggressor?

Svartehavet var praktisk talt under russisk kontroll i mars 2022. Men det pågikk krigshandlinger både til lands og til sjøs, og det var derfor direktøren ba om lykkeønskninger. Deres tankskip Front Cougar gikk hele veien inn til den russiske havnebyen Novorossijsk, ved inngangen til Azovhavet, den russiske havna som ligger nærmest Krym. Der lastet skipet nafta, en eksplosiv og lett væske som utvinnes fra råolje og brukes i høyoktan bensinproduksjon. Så bar det ut igjen samme vei over Svartehavet, gjennom Bosporosstredet og frem til kjøperne på det som kalles verdensmarkedet. Det er klart at seilasen var risikofylt – og ikke bare i fysisk forstand. Hva skjer med omdømmet til en virksomhet som handler med en krigsaggressor?

Jeg satt, i likhet med de fleste, skrekkslagen og fulgte med på nyhetene fra krigen, og var som mange andre interessert i hva man kunne gjøre: Hvordan kunne ukrainerne hjelpes og Russlands angrepskrig hindres? I starten fikk sanksjonspolitikk mye oppmerksomhet, i tillegg til akutte tiltak for å ta imot flyktningene som kom. Siden skulle det bli større diskusjoner om våpenhjelp. Sanksjonene mot den russiske økonomien ble justert i mange omganger. Listen over sentrale enkeltpersoner i den russiske politiske eliten som fikk eiendeler frosset i vestlige banker, vokste seg lang. Det gjorde også listene med varer som ikke skulle selges til Russland og Belarus. Og etter en stund ble det også skjerpet inn hva man kunne kjøpe fra Russland. På den ene siden var Europa avhengig av å kjøpe russisk gass for enorme beløp – på den andre siden ønsket man ikke lenger å sende penger til Russland. Det var et dilemma. I nyhetene fremstod Russlands president Vladimir Putin som selvsikker og mente han hadde klart å tilpasse økonomien til å tåle presset fra Vesten. Russerne økte selvforsyningsgraden og handelen med land i Asia, men handlet også videre med aktører i Europa.

Fredriksen og andre skipsredere risikerer penger når de lar skip seile inn i krigssoner. Mens sjøfolkene som er om bord, risikerer livet.

Front Cougar ble altså styrt til Novorossijsk av Frontline, et selskap under John Fredriksens kontroll. Han er født og oppvokst i Norge og eide i en periode Vålerenga fotballklubb, men offisielt er han kypriotisk statsborger og var på dette tidspunktet bosatt i London.[ii] Fredriksen er blant annet kjent for en sterk vilje til å ta risiko. Det vil si, det er jo forskjell på risiko. Fredriksen og andre skipsredere risikerer penger når de lar skip seile inn i krigssoner. Mens sjøfolkene som er om bord, risikerer livet. Og Fredriksen har organisert skipene sine inn i slike situasjoner før. Det er godt kjent at han tjente store penger på å seile olje for det statlige iranske oljeselskapet i Persiabukta mens krigen mellom Iran og Irak raste i 1980-årene. Men ikke nok med det: Han var også en av mange norske redere som seilte olje til den rasistiske apartheidstaten Sør-Afrika etter at FN vedtok oljeembargo av landet fra 1979.

John Fredriksen er ikke dømt for noen forbrytelser, selv om han i norske medier har blitt omtalt som gangster. Han tjente en formue på å være «ayatollaenes livline» da han fraktet olje for Iran under krigen med Irak, og han ble bøtelagt (uten domfellelse) i en sak om oljetyveri og svindel. Men han er altså mest kjent for å være den desidert rikeste norskfødte personen som noen gang har levd. I dag driver han med oljerigger og lakseoppdrett og mye annet, men fremdeles er han også tankreder – slik han startet karrieren.

Frontline og kapteinen på Front Cougar brøt ikke norsk lov da de lastet nafta i Novorossijsk. Men det de gjorde, stred nok mot mange nordmenns oppfatning av rett og galt i moralsk forstand. Våren 2022 var nyhetsbildet dominert av russernes brutale krigføring. I mai la de storbyen Mariupol i grus før de begynte å bygge den opp igjen på nytt som et russifisert utstillingsvindu. Lovforbud og formelle sanksjoner henger ofte etter folkeoppfatningen om hvem og hva som bør boikottes. Politikerne legger gjerne inn visse tidsmarginer, slik at allerede inngåtte avtaler kan gjennomføres.

Jeg lurer på hvor langt noen av oss er villige til å gå for å tjene penger.

I juni 2022 ble det montert en utstilling på det nye Nasjonalmuseet i Oslo. Et eget rom i museet ble dedisert til Inger Katharina Astrup Fredriksen (1950–2006). Hennes eget bidrag til kunsten var beskjedent, men hun samlet på kunst og var gift med tankrederen John Fredriksen. Deres to døtre Cecilie og Kathrine Fredriksen har frontet samarbeidet mellom Fredriksen-familien og Nasjonalmuseet. Det er få forunt å fylle et rom på landets fremste offentlige museum og knytte navnet sitt til det.

Det er heller ikke vanlig at folk som ikke er fra Bergen, hylles med en innfelt stjerne i en gravert flis i Nøstegaten, der det er etablert en egen «Bergen Walk of Fame» etter inspirasjon fra Hollywood. Blant Bergens mest kjente og kjære musikere, olympiske utøvere, kunstnere og politikere finner man også Oslo-mannen John Fredriksen. Hans bidrag er at han altså er verdens rikeste nordmann og verdens største tankreder, det vil si eier av et selskap som kontrollerer oljetankskip. Han er også stor innen blant annet tørrlastskip. Fredriksen kontrollerte i 2023 så mye som 370 ulike skip, rigger og nybygg, ifølge Finansavisen.[iii]

Målet for boikottaksjoner og økonomiske sanksjoner er det samme: Man forsøker å bruke økonomiske virkemidler for å tvinge frem endring i adferd eller politikk.

Selv er jeg verken Bergens-patriot, krigsreporter eller spesielt kunnskapsrik på kunstfeltet. Så hvorfor bryr jeg meg? Jeg er journalist og opptatt av politikk og næringsliv. Jeg er interessert i hvordan verden fungerer. Jeg lurer på hvor langt noen av oss er villige til å gå for å tjene penger. Men også: Hvordan kan vi endre verden til det bedre? I 1980-årene sang solidaritetsbevegelsen «Free Nelson Mandela». I dag handler diskusjonene om boikott og sanksjoner om andre land, men Sør-Afrika dukker stadig opp som referanse. Som et «bevis» på at det nytter. Jeg er nysgjerrig på hva som skjedde den gangen, og hvilken overføringsverdi historien har. Hvilken sammenheng er det mellom det vi forsøker å oppnå, og det vi faktisk oppnår?

Boikott brukes mest som begrep for frivillige handlinger hvor enkeltpersoner eller organisasjoner i sivilsamfunnet velger å la være å handle med et selskap eller kjøpe et bestemt produkt. Sanksjoner er en mer formell økonomisk straffereaksjon som er vedtatt av stater eller internasjonale organisasjoner. Disse kan ramme andre stater, eller enkeltpersoner og organisasjoner. «Embargo» er et ord som bringer tankene til en fysisk blokade, men det brukes gjerne om en streng form for formell sanksjon. Målet for boikottaksjoner og økonomiske sanksjoner er det samme: Man forsøker å bruke økonomiske virkemidler for å tvinge frem endring i adferd eller politikk. Det er for tidlig å gjøre opp status med sanksjonspolitikken overfor Russland og hvordan den har påvirket Ukrainakrigen. Sanksjonspolitikken har også endret seg i mange omganger. Jeg ser frem til å høre historikernes dom – om noen år. Alle land som utsettes for sanksjoner, vil forsøke å finne metoder for å fortsette å nå sine egne mål. De sier ikke: Ålreit, hvis dere ikke vil handle med oss, så skal vi gjøre som dere sier. Som vi skal se i denne boken: De utviser gjerne en enorm kreativitet.

Er dette en tid for handel eller en tid for handling?

FN vedtok mot slutten av 1970-årene først våpenembargo mot Sør-Afrika, og oppfordret også til sanksjoner mot landets oljeimport. Årsaken var «raseskillelovene» (apartheid), en politikk som preget landet fra 1948 til 1994 og innebar en rasistisk styreform som fratok alle ikke-hvite deres demokratiske rettigheter, noe som rammet mesteparten av befolkningen. De delte det sørafrikanske samfunnet i flere lag, der mennesker med hvit hud og europeisk bakgrunn ble plassert øverst, afrikanske grupper nederst, og asiater og mennesker med blandet herkomst som ble kalt «fargede» i midten. Tankegodset var formet av ideer om rasehygiene. Det var Nasjonalistpartiet som innførte apartheidpolitikken, som iverksatte raseskillet og politisk og sosial segregering. Landet hadde flerpartisystem og ble styrt av et parlament, men var ikke noe demokrati. Vi kan ikke bruke demokratibegrepet meningsfullt når flertallet av befolkningen var uten stemmerett. Etter FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, som i likhet med apartheidregimet kom til i 1948, var det vanskelig for omverdenen å akseptere at Afrikas største økonomi ble styrt av et lite, hvitt mindretall, som brutalt undertrykket landets opprinnelige innbyggere og alle grupper med mørkere hudfarge.

Det var en sak som engasjerte sterkt. I solidaritet med den undertrykte majoritetsbefolkningen i landet stilte politisk engasjerte aktivister og fagforeninger spørsmålet: Er dette en tid for handel eller en tid for handling? Det var forbrukerkampanjer mot sørafrikansk frukt og vin, og aksjoner mot idrettsarrangementer og konserter hvor hvite sørafrikanere deltok. Men olje var viktigere. Sør-Afrikas rasistiske regime hadde ingen egne oljeressurser og var avhengig av å importere alt landet trengte. Flere norske redere seilte olje til Durban (i dag: eThekwini)[iv] og Saldanha Bay nord for Cape Town og tjente gode penger på trafikken. I 1980-årene var det hissige diskusjoner i norske aviser mellom aktivister og flere av disse skipsrederne. Kirken, fagbevegelsen og en lang rekke frivillige organisasjoner krevde at Norge skulle gjennomføre oljeembargoen FN ba om. Det skjedde omsider etter et stortingsvedtak i 1987. I årene før fraktet norske redere betydelige mengder olje til Sør-Afrika. Det fikk de mye kritikk for. Uten å ha vedtatt noe lovforbud, la norske politikere press på å begrense oljefrakten – spesielt når det dreide seg om olje fra Nordsjøen.

Historien om oljefrakten til Sør-Afrika er en røverhistorie på flere måter.

Jeg har som journalist jobbet mye med innsyn i offentlige arkiv. Som regel er det slik at det som er hemmelig mens det pågår, er mer tilgjengelig når det har gått en tid, og ofte settes grensen til 30 år. Jeg hadde et håp om at tiden som har gått, åpnet en mulighet for å finne ut mer om hvordan Sør-Afrika klarte å kjøpe olje til tross for FN-sanksjonene. Siden det ble lettet på disse sanksjonene etter Nelson Mandelas løslatelse fra fengsel, og de til slutt ble opphevet i forbindelse med det første demokratiske valget i 1994, og den nye sørafrikanske grunnloven, meldte en tanke seg: Er det nå mulig å få vite mer om Norges roller under sanksjonene mot Sør-Afrika? De mest aktuelle arkivskapene må ha blitt lukket for omtrent 30 år siden. Mange dokumenter må være over 40 år gamle. De siste tre årene har jeg foretatt noen reiser til Sør-Afrika og andre steder i håp om å forstå mer.

I boken Oljefrakten forteller jeg om Norges og norske skipsrederes rolle i det som skjedde da Nasjonalistpartiets regime i Sør-Afrika lyktes med å skaffe olje, til tross for FNs embargo-politikk. Jeg mener vi har noe å lære. Alle slike konfliktsaker har noe unikt ved seg, men det finnes også en viss overføringsverdi. Historien om oljefrakten til Sør-Afrika er en røverhistorie på flere måter. Den involverer en katt-og-mus-lek mellom redere og aktivister, løse innleggssider i sjømannspass, overmaling av skipsnavn og fiktive skipslogger. Et viktig land valgte dessuten å gjøre en byttehandel: Olje ble solgt i bytte mot våpen. Det er en historie om hva noen av de alle rikeste blant oss er villige til å gjøre for å tjene penger.

Mange bruker Sør-Afrika som referanse når argumenterer for hvordan vi bør bruke boikott og sanksjoner som virkemiddel.

Historien er også en påminnelse om hvor kompleks verdenshandelen er. Det må man ta inn over seg om man planlegger å ramme et annet land med økonomiske virkemidler. Dette er noe som har blitt tydelig også med Russland-sanksjonene. Regnestykket har alltid mer enn én ukjent faktor. Under arbeidet med denne boken har nyhetsbildet vært preget av Russlands krig mot Ukraina. Sanksjoner er et fredelig virkemiddel, som kan ha stor effekt. Men bare dersom man forstår hvilke prosesser man påvirker med det man foretar seg.

Sanksjoner innføres i dag mot en rekke land, enten bilateralt eller i regi av internasjonale organisasjoner. Russland er langt fra alene i dette selskapet; Nord-Korea, Afghanistan, Libya og Iran er andre eksempler. USA lettet på sanksjonene mot Syria like før denne boken ble ferdigstilt, etter et politisk skifte i landet. Og mens skriving har pågått, har det blitt reist krav fra mange hold om sanksjoner mot Israel på grunn av den brutale krigen i Gaza. Disse diskusjonene vi har i nåtid, har inspirert dette bokprosjektet. Mange bruker Sør-Afrika som referanse når argumenterer for hvordan vi bør bruke boikott og sanksjoner som virkemiddel. Hva var det egentlig som skjedde den gangen i 1980-årene? Hva kan vi lære av historien? Jeg har gått på jakt etter mennesker og dokumenter som kan belyse det.

Dette er et utdrag fra Tarjei Leer-Salvasens bok Oljefrakten utgitt av Res Publica. Forlaget Res Publica og Agenda Magasin tilhører samme selskap.

Noter

[i] Rust 2022.

[ii] Sommeren 2025 meldte flere medier at John Fredriksen flytter fra London til Dubai

[iii] Segrov 2023.

[iv] Mange steder i Sør-Afrika har byttet navn. Her brukes navnene stedene hadde på det tidspunktet som omtales.