Om balkanisering: hvordan leve side om side i en splittet verden

Essay/langlesning: To ting slo meg med én gang jeg kom til Sarajevo. Det første var hvor lite krigen hadde forlatt bybildet. Fasader og offentlige bygg sto fremdeles prikket med kulehull, uanmerket og usminket, innfelt i det hverdagslige på linje med portrom og postkasser. Volden virket å tilhøre forrige uke snarere enn forrige århundre.

Det andre var det tette nærværet av uforenlige motsetninger. En tyrkisk moské side om side med et staselig wienerhotell. Et tretti meter høyt EU-flagg malt rett på en husvegg, med brutalistiske sosialistblokker ragende bak. Ingenting føyde seg etter noe hierarki. Alt bare var.

Metaforen sirkulerer fritt, løsrevet fra sitt utgangspunkt.

Uten fast plan og med timer til overs, krysset jeg elven og gikk oppover fra hotellet, inn i nabolagene som klatrer opp åssidene over byen. Det var kaldt. Skyene lå lavt. Snøen var blitt grå, gatene var grå, og hele byen virket ensartet støvete og blek. Mellom parkerte biler og halvbrøytede stier lusket løshunder forbi meg, fullstendig likegyldige til at jeg var der. Grå, de også.

Jeg kom dit i mars 2012 som masterstudent i freds- og konfliktstudier, og forventet å studere forsoning og medienes rolle i et etterkrigssamfunn. Det jeg møtte, var noe annet: en by som var lagdelt og sedimentert, holdt sammen av en konstant forvaltning av ulikheter. Lagene hadde satt seg. Byen holdt ikke på å gå i oppløsning; den hadde funnet en form.

Senere samme uke fortalte en journalist i Associated Press, født i byen, hva ordet Balkan betyr. Hun hadde selv aldri tenkt over det før Angelina Jolie laget film om krigen og satte navnet i omløp igjen. Bal, honning; kan, blod. Landet av honning og blod.

Jeg noterte det som en kuriositet. Det tok meg fjorten år å forstå hele betydningen. Selv grunnen under føttene hennes nådde henne ferdig mediert, i omløp, returnert fra utlandet med ny emballasje. Slik er det også med selve begrepet «balkanisering». I dag brukes ordet nærmest tilfeldig om splittende offentligheter, segmenterende medier og uforenlige virkelighetsforståelser, som om det betegner en nylig oppstått feilfunksjon snarere enn en etablert tilstand. Metaforen sirkulerer fritt, løsrevet fra sitt utgangspunkt, og utfører et forklaringsarbeid samtidig som den gradvis tømmes for faktisk innhold.

De ramset opp dysfunksjonen slik man ramser opp rutetider overfor en villfaren turist.

Det er jo nettopp dette som opptar meg mest for tiden. Hvordan våre digitale teknologier, som internettet, sosiale medier, og ikke minst kunstig intelligens gjeter oss inn i tettere og tettere innhegninger. Hvordan vil det gå med et samfunn og en kultur der vi kun får de historiene vi ønsker å lese, levert gjennom algoritmer som ønsker å holde vår oppmerksomhet? Jeg var ikke klar over disse spørsmålene den gangen, men kanskje jeg enset noe allikevel.

Jeg vil tilbake til utgangspunktet. Det jeg fant der, i mars 2012, var et samfunn der spørsmålet om hvor man sto, hadde sluttet å ha et nøytralt svar. Alle jeg møtte den uken, var definert av sitt ståsted: de som forvaltet ett, de som betalte for et uleselig ett, de som lette forgjeves etter et sted å stå utenfor. Jeg selv inkludert, skulle det vise seg, selv om jeg var den siste som fikk vite det.

I.

Ingen var forurettet. Ingen var overrasket. De ramset opp dysfunksjonen slik man ramser opp rutetider overfor en villfaren turist.

Ljiljana Zurovac, som da ledet Presserådet, tok oss imot med forkjølelse og stor varme. Da hun hørte hvor vi kom fra – den forblåste skotske østkysten – erklærte hun umiddelbart sin kjærlighet til Edinburgh. Deretter beskrev hun «medieanarki» uten snev av indignasjon. Presseetiske standarder fantes i rikt monn, de svevde bare fritt, uten konsekvenser. Klager ble sendt og regelverk sitert, og ingenting skjedde. Journalister ble i hovedsak målt på lojalitet. Hvem de var lojale mot – partiet, folket eller nasjonen – kunne variere, men selve forventningen lå fast.

Jeg noterte «medieanarki» med en viss tilfredshet, som om jeg hadde fått tak i noe. Ordet var presist, velbrukt og fullstendig virkningsløst, og det siste var poenget jeg ikke fikk med meg.

Vi var en klynge studenter med åpne notatbøker.

Da Zurovac skulle plassere seg selv, nølte hun. Hun er serbisk, sa hun. Nei – jugoslavisk, egentlig, og Jugoslavia finnes jo ikke lenger. Hun har både serbisk og bosnisk statsborgerskap. Smilet ble smalt. Så lette hun etter ordet: «Hva er det det heter – apatriot?»

Hun fant det ikke, fordi det knapt finnes. Alle andre hun beskrev den formiddagen, hadde et ståsted; lojaliteten deres var målbar, og det var derfor de fungerte. Hennes eget lot seg ikke uttale. Jeg lot det passere som en fin formulering, og hun hadde gitt meg essayets vanskeligste spørsmål over kaffen.

Hva et ståsted kostet, fikk vi vite av dem som forsøkte å stå skjevt i systemet.

Daria Sito-Sučić, korrespondent for Reuters, hadde ennå ikke lagt fra seg forbauselsen over hva journaliststudentene lærte på universitetet. Byråjournalistikk sto knapt på pensum. I stedet ble studentene drillet i patriotisme, lært opp til den som en profesjonell refleks. Leksjonen kom tidlig. Distanse kunne forveksles med svik, og nøytralitet med fiendtlighet.

Selv holdt hun avstand til alle, sa hun, og det kostet henne noe. Som bosnier ble hun trukket inn i systemet på en måte utenlandske korrespondenter slapp unna. Intervjuobjektene var hardere mot lokale journalister og lekte med de internasjonale, som de anså som uinnvidde. Et godt kontaktnett er nødvendig for arbeidet og ødeleggende for tilliten. Så snart du har en god kilde, går folk ut fra at du ligger i lomma på ham. «Oppfatter de deg ikke som nyttig,» sa hun, «bryr de seg ikke om deg.»

Vi var uinnvidde. Vi var en klynge studenter med åpne notatbøker, og hun beskrev nøyaktig hvordan folk som henne forholdt seg til folk som oss. Jeg skrev det ned som en opplysning om det bosniske mediefeltet.

Formell sensur var i stor grad unødvendig. Det fantes ingen lister over forbudte temaer, ingen eksplisitte instrukser om hva som ikke kunne skrives. Grensene ble lært gjennom taus kunnskap, via eksempler og konsekvenser. Journalister snakket om å «føle» når en sak krysset en usynlig linje. Linjen ble sjelden definert, og alle visste hvor den gikk.

Kvinnene gikk rett inn. Vi lo av det etterpå, og jeg noterte det som en pussighet.

På den nederlandske ambassaden, bak en dobbel sluse og skjermede vinduer, møtte vi Amira. Hun hadde hatt praksisplass i gravende TV-journalistikk. Redaktøren omskrev arbeidet hennes grundig. Da praksisen var over, fikk hun beskjed om at hun ikke ville bli vurdert for videre arbeid. Begrunnelsen var at hun var upålitelig.

Ordet ble hengende i korridoren, kanskje fordi det var så presist valgt. Hun hadde ikke gjort noe galt i vanlig forstand. Ståstedet hennes lot seg ikke forutsi, og et uforutsigbart ståsted var verre enn et fiendtlig. Journalister kjenner sin egen partiskhet, sa kollegaen hennes ved ambassaden, og kaller det ikke noe annet. «Du kan ikke spise prinsippene dine.»

De som feilberegnet, betalte prisen. Redaktører som beveget seg for langt fra publikums forventninger, ble isolert eller stille fjernet. Finansieringen tørket inn, og støtten fra eiere og politiske beskyttere fordampet med den. Straffereaksjonene var mer administrative enn spektakulære, og de hadde en kumulativ effekt. Over tid ble avvik irrasjonelt. Det vokste frem en kultur preget av foregripende føyelighet – en tillært evne til å styre unna problemer før de i det hele tatt oppsto.

Ved Nansen Dialogsenter fikk jeg mekanismen formulert. En av de ansatte forklarte hvordan frykten hadde fungert under krigen. Du var ikke redd for den andre gruppen, sa han. Du var redd for din egen, for hva de ville gjøre mot deg hvis de fikk en mistanke om at du holdt med de andre.

Håndhevelsen kom altså innenfra, fra dem du selv tilhørte, og den fortsatte lenge etter at skytingen stanset. Så lenge hver leir voktet sine egne, var det begrenset behov for sensorer. I årene umiddelbart etter krigen ble tilpasningen tidvis håndhevet mer direkte. En bosnisk redaktør som rapporterte om krigsforbrytelser begått av hans egen side, flyktet til USA. Željko Kopanja, som utga Nezavisne Novine i Banja Luka og publiserte serbiske krigsforbrytelser mot bosniakker, mistet begge beina i en bilbombe høsten 1999. Da vi besøkte landet, var slike handlinger blitt unødvendige.

Hvordan partiskheten faktisk ble produsert, fikk jeg se i en sidegate.

En kveld skulle vi inn på en nattklubb. De mannlige studentene ble vist til en annen kø enn de kvinnelige, og vi ble kroppsvisitert for våpen og sprengstoff. Kvinnene gikk rett inn. Vi lo av det etterpå, og jeg noterte det som en pussighet.

Det var den eneste gangen på hele turen at noen la hendene på oss, og det var den minst betydningsfulle formen for kontroll vi støtte på den uken. Alt Sito-Sučić og Amira hadde beskrevet, virket uten kroppskontakt, uten kø og uten skilt. Trusselmodellen i døren var dessuten arvet: faren var mannlig, bevæpnet og kom utenfra, og nettopp den faren var den ene tingen ingen lenger regnet med. Sikkerhetsteatret sto igjen og gjorde arbeidet sitt lenge etter at det hadde sluttet å svare til noe. Hvorfor kvinnene slapp, forstår jeg fremdeles ikke, og jeg mistenker at det ikke finnes noe å forstå.

Det slående var hvor lite av dette som ble opplevd som undertrykkelse. Frykten var ikke akutt. Den lå i luften. De fleste beskrev seg selv som realister. Sannheten var ikke forbudt. Den var blitt profesjonelt upraktisk.

II.

Hvordan partiskheten faktisk ble produsert, fikk jeg se i en sidegate.

Foran et boligkompleks fra sovjettiden hang en dørklokke med håndskrevet skilt: Balkan Investigative Reporting Network. Denis hadde fulgt krigsforbryterrettssaker i sju år, først fra Haag, siden i Sarajevo. Han snakket med hendene, som om bevismaterialet lå utover bordet mellom oss. Nettverket sender ut fem artikler om dagen, gratis, til alle som vil ha dem, og kundene skriver dem om. Partiskheten legges inn etterpå, i redaksjonene, av folk som vet nøyaktig hva deres publikum tåler. Denis sa det uten bitterhet. Gruppene viser frem sine egne ofre og tier om sine egne forbrytelser, sa han flatt.

Formuleringen var den vi hadde reist for å høre. Den satt i notatbøkene våre i to dager før noen tok den fra oss.

Her lå maskineriet i miniatyr. Råstoffet var etterrettelig, gratis og allment tilgjengelig. Skjevheten oppsto nedstrøms, som et siste ledd i produksjonen, utført av fagfolk med presis kjennskap til markedet sitt. Ingen løy. Ingen sensurerte. Noen tilpasset et produkt til en kundegruppe, slik man gjør.

Boro Kontić, direktør for Media Centar Sarajevo, hadde tallene som viste hvor stort maskineriet var blitt. Han var montenegriner og virket på samme tid utslitt og elektrisk, sjarmerende og oppgitt innenfor én og samme setning, med en glimtende nedlatenhet som kjentes spenstig ut for unge studenter. Hundre og førti radiostasjoner. Seksti TV-kanaler. Tre offentlige kringkastere som konkurrerer med hverandre, opprettet av politikken, der andre balkanske land har to som utfyller hverandre. «Ingen snakker om allmennmedier lenger,» sa han. «De snakker om etniske medier.»

Skillet er avgjørende. «Allmennheten» forutsetter et delt publikum og en felles horisont. Det «etniske» innebærer en ren retning, der mediet blir en forlengelse av identiteten. Folk valgte sine medier slik de valgte sin identitet, som en bekreftelse på hvem de allerede var. «Folk tror at journalistens jobb er å være patriot,» sa Kontić. «Ikke profesjonell.»

Publikum var på ingen måte blinde for dette. De var med på partiskheten umiddelbart, og de anerkjente den som sin egen. At et medium tok side, undergravde ikke troverdigheten. Det var tvert imot selve grunnlaget for den. Medier som forsøkte å tale på tvers av identitetslinjer, ble avfeid som irrelevante, eller verre – som upålitelige. Kontić fortalte om en britisk ambassadør som i 1997 skal ha oppsummert forskjellen mellom britiske og bosniske medier slik: i vest frykter politikerne mediene, i Bosnia frykter mediene politikerne. Kontić trakk på skuldrene. Kanskje ikke frykt, sa han. Mediene liker tross alt å ligge med politikerne.

Kvinnen som hadde gitt oss ordets betydning, ga oss også teorien om ordets land. Vi møtte Aida Čerkez på Hotel Europe, like ved Baščaršija. Bygningen lyste av høy-østerriksk eleganse: mørkt treverk, fløyel, og et gulv polert såpass grundig at gjenskinnet fra lysekronene var nesten like sterkt nedenfra som ovenfra. Mozart strømmet litt for høyt fra skjulte høyttalere, og to ganger måtte Čerkez be servitøren dempe musikken. Hotellet ble beskutt og brent ned i 1992, for så å bli gjenreist da freden kom og de internasjonale pengene fløt inn. Det vi satt i, var en restaurering – en overflate brakt tilbake til en gjenkjennelig form. Mens hun snakket, bar rommet to tidsaldre på én gang.

Hun arbeidet etter Associated Press’ regler: tre uavhengige kilder, ingen anonyme kilder, ingen politikersitater. Hun beskrev reglene med yrkesstolthet, og de var det strengeste kildekravet noen presenterte for oss den uken.

Det mest ubehagelige ved denne innsikten var at den også omfattet dem som beskrev den.

Jeg spurte henne løst om Nasjonal- og universitetsbiblioteket, som vi hadde passert samme dag, innhyllet i stillas og EU-bannere. Čerkez nikket. Biblioteket var et av de første målene i krigen. Det ble angrepet for det det inneholdt og for det det representerte: en mangfoldig intellektuell historie som var umulig å forene med den nye splittelseslogikken. Den serbiske okkupasjonen begynte med å ta TV-senderne i 1991, sa hun. Først kom kontrollen over signalet, deretter avhumaniseringen av fienden, deretter krigen. Hun tok en pause, drakk fra kaffekoppen og la til, nærmest i forbifarten: hele denne krigen begynte med mediene, og den kan bare ende med mediene.

Formuleringen var den vi hadde reist for å høre. Den satt i notatbøkene våre i to dager før noen tok den fra oss.

Goran Milić, sekstifem år gammel, pensjonert og deretter hentet inn for å bygge Al Jazeera Balkans, tok imot oss i et rom han fylte fullstendig. Han hadde vært i Beograd på syttitallet, New York-korrespondent på åttitallet, og drev YuTel da Jugoslavia gikk i oppløsning. Da han hørte hvor jeg kom fra, avbrøt han seg selv for å utlegge om nordmenns lynne. Senere prosederte han om amerikanernes intellekt. Da spørsmålet om medier og fredsbygging kom, lo han høyt. «Ingen sjanse.» Hvis folk vil ha krig, kan ingen mengde TV-programmer hindre det. Fred sikres gjennom maktbalanse. Så ga han oss regnestykket sitt. YuTels årsbudsjett tilsvarte omtrent vingen på et jagerfly. Hvorfor kjøper ikke militæret tusen TV-stasjoner i stedet for fem hundre fly? Han ventet ikke på svar.

Han var det beste selskapet på hele turen. Vi lo, vi ble utlagt for, vi følte oss tatt på alvor av en mann som åpenbart hadde sett alt. Det gikk år før jeg la merke til at den eneste personen jeg hadde likt uforbeholdent, var den ene som hadde sagt at hele premisset mitt var verdiløst. Sjarmen hadde gjort innvendingen usynlig for meg. Jeg satt med to uforenlige påstander i notatene – krigen begynte med mediene; mediene kan ingenting utrette – og jeg hadde ikke registrert at de sto i strid, fordi jeg hadde likt begge menneskene som fremsatte dem. Mitt eget publikum besto av én person, og partiskheten min ble lagt inn nedstrøms, i notatboken, av en som visste nøyaktig hva han tålte.

Sett utenfra fremsto alt dette som noe som kunne repareres.

De to tar begge feil på hver sin måte, og feilene deres peker mot det samme. De bosniske mediene splittet ikke befolkningen, slik Čerkez antyder. De ga fast form til skillelinjer som allerede lå dypt, og operasjonaliserte dem. Det var identiteten som styrte informasjonen, snarere enn omvendt. Samtidig er Milićs avvisning for lettvint, for når sirkelen først er sluttet, holder den seg selv i gang, år etter år, uten at noen behøver å styre den. Mediene var en del av samfunnsmaskineriet, hverken over det eller utenfor det. Og de holdt stand.

Det mest ubehagelige ved denne innsikten var at den også omfattet dem som beskrev den.

I løpet av samtalen på Hotel Europe kom Čerkez med en påstand. Rundt tre av fire serbere som skjøt mot Sarajevo, siktet over byen for å bomme med vilje. Hun regnet på antall granater mot antall døde. Serberne ble tvunget til å drepe. Er alle ofre for serberne, sa hun, da er serberne ofre for mediene.

Jeg noterte det ned uten å vite hva jeg skulle gjøre med det. Her satt byråjournalisten med det strengeste kildekravet i rommet, og hun hadde arbeidet seg frem til en konklusjon som neppe lot seg tenke noe annet sted enn i visse lommer av dette landet. Regnestykket hadde hun ingen andre steder fra enn herfra.

III.

Sett utenfra fremsto alt dette som noe som kunne repareres. Institusjoner kunne gjenreises og standarder skrives ned; mediene kunne reguleres og profesjonaliseres. Selve begrepet «gjenoppbygging» bar i seg en antakelse om at det som var ødelagt, kunne settes i stand igjen bare man tok i bruk de rette insentivene.

De internasjonale aktørene var overalt, synlige i alt fra kontorer og prosjekter til plakater og flagg. I butikkvinduer la jeg merke til små klistremerker med det norske flagget. Folk jeg intervjuet, lyste opp da de hørte hvor jeg kom fra. Norge hadde en særstilling i den lokale bevisstheten, knyttet til mekling og gjenoppbygging.

Av eget initiativ kan den foreta seg ingen verdens ting.

Det gledet meg mer enn jeg vil vedstå meg. Jeg hadde ikke bidratt med noe til den godviljen, og den gjorde meg til en bedre mottatt intervjuer enn jeg fortjente å være. Notatene mine er delvis et produkt av et nasjonalt omdømme jeg arvet ved fødselen – en variabel jeg ikke kontrollerte for, og som jeg først lenge etterpå oppdaget at fantes. Også jeg sto et sted. Jeg var bare den eneste i landet som trodde at stedet var nøytralt.

Historien om hva reformpengene hadde utrettet, lot seg fortelle kort. Soros-stiftelsen finansierte uavhengige medier fra midt i krigen, og årene 1996 og 1997 ble høydepunktet; deretter gikk det nedover. En internasjonal mediekommisjon ble opprettet i 1998, bemannet ni av ti med utlendinger, og overført til lokale hender gradvis og etter planen – og med overføringen kom politikerne, som presset de ansatte til underkastelse én etter én. Reformen hadde etterlatt seg en stilling som lot seg overta.

Reguleringsmyndigheten som ble stående igjen, holdt til i et pent bygg med voktet resepsjon i et forfallent strøk. Vi ble plassert rundt et moderne, ovalt bord der ett ord sto reist i store, pregede bokstaver av svart glass: dream. Etaten kan tildele konsesjoner og ilegge sanksjoner, men bare etter klage. Av eget initiativ kan den foreta seg ingen verdens ting.

Zurovac hadde selv prøvd seg som byggmester. Våren 1996 kom hun tilbake til et svart land med branner rundt seg, og tenkte at det er ødelagt, og det vil bli bygget opp igjen. Hun lo tørt. «Så dum jeg var.» Hun startet Radio FERN med sveitsiske penger. Stasjonen utviklet en holdning, en allmennkringkastingsånd, og den levde i fem år. Da erstattet politikerne den. Sønnen hennes har reist ut, som så mange andre unge. «Det er umulig for frie mennesker å bygge et liv her,» sa hun, «fordi politikken ikke tillater det.»

De langsiktige utsiktene var lite romantiske.

Stasjonen ble overtatt omtrent i det øyeblikket den hadde begynt å virke. Noe av vanskeligheten med hele reformlogikken ligger her: et publikum på tvers er også et publikum det er verdt å overta. Kontić hadde regelen som forklarer hvorfor slikt aldri akkumulerer. Unntakene i Bosnia er personer, ikke ordninger, sa han. En avis er uavhengig fordi redaktøren fører sine egne kriger; går han, kollapser den. Selv produserer systemet ingen unntak. Da muligheten for et generasjonsskifte ble brakt på banen, avfeide han det med et skuldertrekk. «Du har gamle drittsekker og unge drittsekker.» Maskineriet skilte ikke på alder.

Flere samtalepartnere uttrykte en forsiktig optimisme rundt nettbaserte medier – billigere og mindre tynget av gamle strukturer – og trakk den tilbake i neste åndedrag, med henvisning til ufiltrert hatprat og fravær av konsekvenser. De som ivret for reformer utenfra, forvekslet kanal med offentlighet. Plattformene tilbød flere flater der eksisterende identiteter kunne befeste seg.

De langsiktige utsiktene var lite romantiske. «Det ser ikke bra ut,» sa en representant fra myndighetene. «Det blir verre,» la en annen til. Likevel var det få som så for seg en retur til åpen krigføring. Krig, bemerket en av dem tørt, krever penger. Systemet tenderte mot vedlikehold. Det avtegnet seg en stabilitet som hvilte på håndterbarhet – en forvaltning av ulikhet snarere enn en løsning. Eksterne aktører kunne støtte opp under denne likevekten, og de kunne ikke velte den. Verktøyene deres var laget for reparasjon.

IV.

Vi reiste sørover til Mostar med buss, gjennom et steinete landskap skåret i to av en akrylblå elv. Byen var kjent på forhånd, allerede flatklemt av fotografier av broen Stari Most, og da vi først var der, føltes den merkelig ribbet. Vi gikk inn i forlatte villaer og ruinerte herskapshus, kikket gjennom knuste vinduer og rustne gjerder, kjente kalklukten av gammel murpuss. På et tidspunkt stoppet vi utenfor en skole. Noen forklarte, nærmest i forbifarten, at bygningen huset to skoler. Ett pensum for hver etnisitet, egne klasserom, egne lærere, under samme tak. Ordningen bar navnet «to skoler under ett tak», og den var innført av det internasjonale samfunnet. I en by hvis navn betyr «brovokter», ble den presentert som en løsning.

Ungdomsrådet i Mostar ga oss et forbehold verdt å ta med. Segregeringen holdt seg innenfor skoleporten, sa de. Etter skoletid blandet ungdommene seg. Delingen var i så fall bygget snarere enn nedarvet, og den ble vedlikeholdt av institusjoner som fikk anledning til å vedlikeholde den.

Det jeg møtte i Bosnia for fjorten år siden, var neppe et varsel om hvor informasjonssystemene våre var på vei.

I kantinen på den føderale allmennkringkasteren, et stort mørkt bygg med betong og brunt treverk som stanset i 1983 og aldri kom videre, møtte vi en mann som hadde vært med i en surrealistisk komigruppe i Jugoslavia. Da nasjonalismen bredte om seg, kjørte han bil til Sahara. Han ringte faren sin fra Niger tjue dager før krigen, forsto at noe var i ferd med å skje, og kom hjem ti dager før den brøt ut. Gruppen fortsatte å lage komedie gjennom hele krigen. De blir i dag kreditert med å ha forutsett to ting: at språket ville bli delt i tre, og at man ville komme til å drive to skoler under ett tak.

De hadde ment det som en spøk. Verken analytikere, reformplaner eller giverkonferanser hadde sett det komme, mens komikerne gjorde det. Kanskje fordi de arbeidet med former snarere enn med intensjoner, og en form lar seg tenke til ende lenge før noen har bestemt seg for å realisere den. Skolen i Mostar var altså først en vits, deretter en frykt, og til slutt et internasjonalt finansiert tiltak. Ingen av leddene krevde ond vilje.

På veien nordover stoppet vi innom Srebrenica. Besøket var tungt og ordløst. En nederlandsk medstudent vandret urolig omkring, ute av stand til å falle til ro, som om han lette etter et sted å stå som ikke fantes.

Det fantes ikke noe slikt sted for ham. Hans nasjonalitet hadde en rolle i det som skjedde der, og rollen var kjent for alle rundt ham, inkludert ham selv. Han kunne ikke se på uten samtidig å være sett. Min egen nasjonalitet hadde også en rolle i dette landet, en flatterende en, og jeg hadde brukt den hele uken uten å tenke over det. Vi hadde begge arvet et ståsted. Bare den ene av oss ble minnet om det.

Srebrenica setter også en grense for hvor kjølig man kan beskrive likevekten i dette essayet. Sameksistens uten tilnærming ser ut som en fallitt så lenge man måler den mot forsoning. Målt mot det som ligger et par timers kjøring nordøst for Sarajevo, er den en prestasjon. Ordningen er kynisk og lite oppløftende. Den er bygget for å hindre en gjentakelse, og den hindrer en gjentakelse. Det er derfor ingen river den. Enhver reform må vinne mot dette argumentet, og den vinner sjelden.

V.

Kontić ga meg den setningen jeg har båret med meg lengst. Vi hadde snakket om skandaler, om videoen der en partileder instruerer en journalist, en video som knapt kom noe sted og som moren hans aldri hadde hørt om. Han sa det stille, nesten som en innrømmelse: vi har mistet bildet av hva en skandale er.

Et samfunn tåler uenighet om nesten hva som helst så lenge det finnes en noenlunde felles terskel for når noe er uhørt. Faller terskelen bort, slutter informasjonen å gjøre noe. Videoen ligger der fremdeles, tilgjengelig for hvem som helst, og ingen henter den ned.

Ingen av dem ga seg. Så spiste de videre, og vi bestilte mer vin.

Det jeg møtte i Bosnia for fjorten år siden, var neppe et varsel om hvor informasjonssystemene våre var på vei. Snarere var det et tidlig eksempel på hva som skjer når en delt virkelighet ikke lenger er en forutsetning for samfunnsordenen. Systemet stabiliserte seg fordi sammenhengen ble lokal, fordi partiskhet ble rasjonelt, og fordi uenighet ikke lenger krevde at man forholdt seg til motparten.

Den gang føltes dette stedsspesifikt – et resultat av krigen og av en eksepsjonell politisk løsning. Nå leses det annerledes. «Balkanisering» peker mot territorium, etniske grupper og kart. Det får oss til å se fragmentering som en unntakstilstand, det som skjer når et samfunn brister og ikke lenger kan holde sine motsetninger samlet. Vår egen fragmentering går derimot utmerket sammen med orden: én stat, ett marked, én hverdag, og millioner av virkeligheter.

Skalaen har endret seg. Mekanismene som før virket bundet til etterkrigssamfunn, har blitt allmenne. De krever ikke lenger etniske skillelinjer eller grenser på et kart, og de fungerer like effektivt gjennom kultur som gjennom algoritmiske utvalg. Resultatet er en varig form for sameksistens uten tilnærming. Det er derfor krisemaksimeringen ofte bommer. Den forutsetter et sammenbrudd der det i realiteten har skjedd en justering. Den leter etter forstyrrelser der det har oppstått rutine. Det vi kaller fragmentering, er i mange tilfeller rett og slett en tilpasning.

Den siste kvelden spiste vi middag med en journalist fra Bosnia Daily og en venn av ham. De hadde kjent hverandre lenge. Utpå kvelden sa journalisten at han hadde venner overalt, fra alle grupper. Vennen svarte at nei, det hadde han ikke. Journalisten sa at Sarajevo ikke er delt. Vennen sa jo, det er det. Ingen av dem hevet stemmen. Ingen av dem ga seg. Så spiste de videre, og vi bestilte mer vin.

Zurovac lette etter ordet fordi ordet knapt finnes.

Jeg skrev det ned samme kveld, som om jeg hadde vært vitne til noe. Det hadde jeg. Jeg skrev det også ned som om det å ha vært vitne plasserte meg utenfor det jeg så, og der tok jeg feil, slik alle jeg hadde snakket med den uken tok feil om nøyaktig det samme, hver på sin egen måte, med hver sine notater.

Sett fra denne vinkelen står ikke Bosnia på utsiden av en utvikling. Landet fremstår som en tidlig konfigurasjon av en tilstand vi siden har normalisert. Begrepet «balkanisert» består fordi det peker mot denne virkeligheten, samtidig som det skjuler hvor hverdagslig den er blitt. Ordet reiste ut, ble metafor, og vendte hjem uten innhold – slik betydningen av bal og kan vendte hjem via Hollywood.

Zurovac lette etter ordet fordi ordet knapt finnes. Å være apatriot i dag – å insistere på en slags helhet, på et sted å stå som ikke er en leir – er å leve i en verden som allerede har sluttet å eksistere.