Parlamentarismens tante

Klisjéfylt nok sies det at bak enhver stor mann står en kvinne. I historiefaget er sannheten dessverre ofte at bak enhver stor mann står en glemt kvinne. Kvinner i hjemmefronten, vitenskapsfolk og forfattere er bare noen eksempler på de som har gått i glemmeboka – og de som går dit blir som regel der.

Det ligger mye lærdom hos de glemte kvinnene.

Den nyfeministiske bølgen vi ser i dag, med oppblomstring av kvinnepolitiske foreninger, debatter og partier, vitner om at interessen for kvinners historie og samfunnsrolle stiger, og det bør vi være glade for. Det ligger mye lærdom hos de glemte kvinnene.

Nesten to hundre år etter Johan Sverdrups fødsel, fortjener hans tante og lærer “tante Lise” å tre fram fra skyggen, og kreve en plass i historien om “den norske parlamentarismens far”. Det er nemlig få som har hatt så stor innflytelse på Norgeshistoriens kanskje mest kjente politiker.

Historien har tusenvis av kvinner med et potensial de aldri fikk utnyttet på samvittigheten. En slik kvinne var Elisabeth Sverdrup (1773-1865), som var huslærer for sine nevøer i stedet for å bruke sin akademiske kapasitet til det fulle.

På slutten av 1700-tallet var det ikke slik at jenter fikk særlig skolegang utover det helt grunnleggende. Universitetet åpnet seg for kvinner først mot slutten av 1800-tallet, likedan med middelskolen. Samfunnsoppbygningen ga heller ikke rom for at kvinner skulle kunne bruke en eventuell utdannelse, da plassen var i hjemmet og arbeidsoppgavene praktiske.

Det ble tidlig bestemt at Elisabeth Sverdrup skulle lære seg musikk og søm, mens brødrene hennes skulle få utdanne seg ved Trondheim Katedralskole. For Elisabeth ble det for kjedelig, og hun tilbrakte heller ungdomsårene ved å lese teologi, geografi, naturfag og filosofi hjemme. Hun dro også til København hvor hun lærte tysk, og sugde til seg impulser fra europeisk vitenskap og åndsliv. Men hun fikk aldri noen anledning til å ta kunnskapen i bruk som sine mannlige jevnaldrende.

Elisabeth Sverdrup var sterkt inspirert av opplysningstida, den franske revolusjonen og liberale verdier. Ingenting satte hun like høyt som frihet, noe hun gjentok overfor nevøen i samtaler og brev livet gjennom. Historikeren Halvdan Koht skriver at hun gjorde historien levende for nevøene sine. Hun gikk gjennom den franske revolusjon og 1814 som om de skulle vært der selv, og hun la opp til debatter og samtaler om hendelsene.

Undervisningsmåten hennes var preget av samtale og refleksjon heller enn test og pugg.

Hun var også deist. Det vil si at hun var kristen, som alle på den tiden, men var også av den oppfatning at Gud ikke grep inn i verden. Han hadde skapt, men menneskers valg og handlinger var det som styrte utviklingen. Dette er et tankesett som er sterkt preget av opplysningstida, og hun må ha vært ganske forut for sin tid som kvinne på den norske landsbygda på starten av 1800-tallet.

Hun fikk Johan Sverdrup til å studere Rousseaus lære om allmennviljen og legitim maktutøvelse, Garibaldis frihetskamp i Italia og gresk historie gjennom Demosthenes taler for Athens frihet og Perikles og Themistokles’ folkestyre. Selv utarbeidet hun skriftet “Grækernes Fortjeneste af Europas Oplysning, Frihed og Kultur”, noe som understreker inspirasjonen fra opplysningstida. Etter Sverdrup flyttet til Christiania for å møte i Stortinget, fortsatte de studiene via brev om alt fra norsk politikk til den amerikanske borgerkrigen.

Også for Elisabeth selv var Rousseau en viktig inspirasjon i måten å se barn og ungdom på. I 1762 utkom Emile – eller om oppdragelse, hvor han satte barnet i sentrum, og frihet heller enn autoritet som ideell opplæringsform. Undervisningsmåten hennes var preget av samtale og refleksjon heller enn test og pugg.

Senere ser vi flere eksempler på at Johan Sverdrup ikke verdsatte puggingen han møtte på Kristiania Katedralskole og bokstavtolkingen av jus han møtte på Universitetet. Han droppet ut av Katedralskolen til fordel for mer hjemmeundervisning, og tiden hans på Universitetet omtalte han fra Stortingets talerstol i 1851 som at han hadde “ogsaa frekventeret den Kandidatfabrik”.

Det er lett å spørre seg hvor mange flere slike kvinner som har gått i glemmeboka.

Som for kvinner flest på 1800-tallet var anledningen til å utøve politisk makt tilnærmet lik ingen. Derfor kan en også se på Elisabeth Sverdrups hyppige brevskriving med nevøen som en form for maktutøvelse. Vi kjenner det samme fra innflytelsesrike kvinner som Fredrikke Marie Qvam og Hulda Garborg, som gjennom brev, samtaler, innlegg og personlige forhold påvirket samtidas debatter.

Temaet for brevene mellom tanten og nevøen var som oftest de politiske prosessene som foregikk nasjonalt, og hun sendte tips og oppmuntrende ord når ting gikk i motbakke. Da Johan Sverdrup fikk sitt første gjennomslag for å opprette juryer i straffesaker i 1857, sendte tanten et langt gratulasjonsbrev der hun takket han for hans arbeid i “Friheten Tjeneste”.

Nesten 200 år etter Johan Sverdrups fødsel, kan vi ta med oss noe lærdom fra historien om hans “Tante Lise”: kvinners plass i historien må ikke undervurderes.

Det er lett å spørre seg hvor mange flere slike kvinner som har gått i glemmeboka. Da Tidsskriftet for Den norske Legeforeningen spurte medisinstudentene om de visste hvem Marie Spångberg var, visste ingen at hun var Norges første kvinnelige lege, uteksaminert allerede i 1893. Og da motsandskvinnen og kvinnesaksforkjemperen Helga Stene ønsket å skrive om kvinners innsats i krigen, fikk hun avslag av Forskningsrådet 17 år på rad. Økt rekruttering av kvinner til historiefaget og fokus på kjønnsproblemstillinger i fagmiljøet kan derfor bidra til at vi kan børste støvet av flere slike glemte kvinner.

Når historien tradisjonelt sett har vært skrevet av menn og om menn (og for menn), ligger det igjen mye ukjent og interessant kunnskap om hvordan kvinner påvirket politikk og samfunn fra kulissene. Gjennom å plante verdier i Johan Sverdrup, satte Elisabeth Sverdrup preg på sin tid og ettertida, og parlamentarismen kan ha fått ei tante i tillegg til en far.