Podcast: The Kolberg Report

24. februar fyller Martin Kolberg 70 år. I nyeste episode av podcasten Noen har snakket sammen, tar han oss med på en reise gjennom norsk politikk sett innenfra – fram mot dagens viktige strategiske valg for Arbeiderpartiet.

– Når du vokser opp på 50-tallet i klassesamfunnet Egge i Lier, og har en far som er jernbanemann, en mor som er husmor, en bestefar som bor i førsteetasje som er forskalingssnekker, en bestemor som er husmor – da gir det seg selv at det skulle bli Arbeiderpartiet. Det er ikke en intellektuell forståelse av sosialismen og sosialdemokratiet som bringer deg dit, det er den sosiale læringen.

Hvilket AUF var det du meldte deg inn i etter hvert?

– På slutten av 60-tallet, da vi kom inn, var det en voldsom brytningstid i Arbeiderpartiet, og AUF var den store isbryteren, som brøt ut av koden om at det landsmøtet har bestemt, det skal du slutte deg til. AUF mente man skulle ut av NATO, og framfor alt sa vi nei til norsk medlemskap i EEC. Det er nesten ikke mulig for folk å forestille seg i dag hvor tøft det var den gangen å bryte med moderpartiet.

– Som en tanke på en 70-årsdag mener jeg vi gjorde feil i ‘72. Vi tok feil. Hvis venstresida, som jeg ønsker og mener å tilhøre på alle vis, mener at vi skal løse alle problemer på nasjonalstatens grunn, da tar du bare feil. Vi har jo lært at kapitalismen er internasjonal. Den har virkelig klart å bruke den internasjonale scenen. Den feilen vi har gjort er at vi ikke har brukt den internasjonale scenen til å kjempe mot kapitalismens forskjellige utviklingstrekk og konsekvenser.

Kolberg beskriver det å, som partisekretær i Arbeiderpartiet, være med på å etablere den rødgrønne koalisjonen i 2005 er det viktigste han har bidratt til.

– Jeg snakket i time etter time med alle fylkespartistyrene i hele Norge om hvordan de tenkte rundt de å gå i koalisjon med andre. Da fikk jeg til svar «men hvordan skal det gå med partiet da?». I begynnelsen ble jeg svar skyldig, men etter hvert mener jeg at jeg fant svaret: Det å ta vare på partiet er ikke å ta vare på partiets struktur, det er å ta vare på partiets formål. Og jeg vil legge til: Jeg er stolt av at dette bidro til å legge ned den idiotiske kampen mot SV. Den var utgått på dato for lenge siden.

Hva er de viktigste strategiske avveiingene Arbeiderpartiet må gjøre framover?

– Den første stolpen er: Vi skal være en samlende kraft på venstresida og en helt usvikelig forsvarer av fagbevegelsen. Den andre er: En helt konsekvent kamp for at samfunnet skal være likt til for alle. Det handler om en konsekvent kamp for skatten, mot privatiseringen og mot liberaliseringen av arbeidslivet.

– Men jeg mener sosialdemokratiet i Europa forsømmer seg når vi ikke ser nødvendigheten av å bruke det grønne vinduet til å bevare velferdsstaten, trygge den, men også skape en trygg framtid for alle, hvor vi har håndtert den største trusselen ved siden av atomtrusselen, nemlig miljøutfordringen. Front mot miljøbevegelsen er like ille og like dumt som front mot SV var. Vi må raskt komme oss inn i et fellesskap med miljøbevegelsen. Vi kan ikke fortsette å bruke mer og mer, fortere og fortere. Da når vi ikke miljømålene.

– Innvandringsspørsmålet er hele tiden et stort spørsmål. Jeg har konsekvent stemt for i Stortinget forslag om å ha kontroll på grensene. Det skal en nasjonalstat ha. Men vi kan ikke snakke ned de som har kommet hit til oss. Det er i strid med arbeiderbevegelsens intensjoner. Det er det motsatte vi skal gjøre. Tenk hvis alle med innvandrerbakgrunn streika én dag. Da hadde det blitt trøbbel. Vi må inkludere dem og sørge for at det ikke oppstår klasseskiller.

Lytt til hele episoden i podcast-spiller eller i spilleren under: