Populistenes falske fortelling

Dette er et utdrag fra boken “Dette landet er også vårt. En innvandrers manifest”

I det ene landet etter det andre har fascismens spøkelser dukket opp igjen, og sitter nå i nasjonalforsamlinger i Tyskland, Østerrike, Italia … De har lykkes med å fortelle sine respektive befolkninger at den største trusselen mot deres nasjon ikke er tyranniske ledere, ulikhet eller klimaforandringer, men innvandring, og at den enkelte borgers sivile rettigheter og friheter må innskrenkes for å kunne stoppe bølgen av migranter. Det skal installeres overvåkningskameraer overalt. Det skal kreves pass for selv de mest ordinære ting, som for eksempel kjøp av mobiltelefon.

Bare se på Ungarn, hvor Viktor Orbán har presset Central European University ut av landet. Samtidig har han nesten rasert landets frie presse og de fleste andre liberale institusjoner, og brukt innvandrere og George Soros som skremsler. Eller se på Polen, hvor det regjerende partiet har foretatt utrenskninger i dommerstanden, nektet politiske motstandere adgang til regjeringskontrollerte media, innskrenket retten til offentlige sammenkomster, og vedtatt en lov som nedlegger forbud mot å anklage Polen for delaktighet i holocaust (en lov som ble moderert etter internasjonale protester).

Fryktpropagandaen er en vellykket strategi.

Eller se på Østerrike, hvor nynazistene i den regjerende koalisjonen vil avvise barnehagebarn som ikke kan tysk. Eller se på Italia, hvor den fanatiske anti-immigrant-koalisjonen som overtok makten, nå har gått løs på romfolket. I alle de nevnte landene kom disse politikerne til makten, eller befestet sitt grep om den, ved å bruke samme metode som Orbán − ved å fyre opp under velgernes frykt for migranter, ved å gi løfter om å stanse all ny innvandring og fjerne rettighetene til de innvandrerne som allerede befinner seg i landet. Straks de var kommet til makten, gikk de energisk til verks med å rive ned rettighetene til alle innbyggerne, enten de var innvandrere eller statsborgere.

Fryktpropagandaen er en vellykket strategi. Drevet av denne frykten ser vi i det ene landet etter det andre at velgerne gir sin stemme til ledere som påfører sine land langvarige skadevirkninger. Og selv enkelte liberale politikere gir skylda for dette, ikke til dem som står bak fryktpropagandaen eller til velgerne som har stemt på disse, men til migrantene. «Europa blir nødt til å håndtere innvandringen», erklærte Hillary Clinton i november 2018. Europa «må sende en klar og tydelig beskjed — ‘Vi er ikke i stand til å fortsette å gi opphold og bistand’ — for hvis vi ikke gjør noe med migrasjonsproblemet, så vil dette fortsette å skape politisk uro».[4]

Økonomen Jennifer Hunt forteller om da hun nylig besøkte Tyskland og fikk høre hvordan folk bruker det liberale argumentet for ikke å slippe inn flyktninger: «Hvis vi slipper inn disse menneskene, kommer vi til å få ekstrem-høyre i regjering.» Hunts svar til dem var: «Hvis dere ikke slipper inn disse menneskene, har dere allerede blitt en ekstrem-høyreregjering.»

Det var hovedsakelig frykten for migranter som fikk britene til å stemme for Brexit — det mest spektakulære selvmålet i Storbritannias historie.

Jøder som flyktet fra det nazi-okkuperte Europa, var forløpere for dagens globale migranter. Mange av de eksisterende internasjonale overenskomstene som beskytter flyktninger, ble inngått for å møte jødenes situasjon. Derfor er det ganske smertefullt å vite at den første hæren som i vår tid har skutt mot mennesker som krysset en landegrense for å søke asyl, var den israelske hæren. I 2015 skjøt israelske soldater mot afrikanske migranter som krysset grensen fra Egypt, og såret flere av dem. I desember 2017 vedtok Knesset en lov som ga de 40 000 asylsøkerne som oppholdt seg i Israel, «et valg mellom å forlate landet eller bli satt i fengsel».

Det var hovedsakelig frykten for migranter som fikk britene til å stemme for Brexit — det mest spektakulære selvmålet i Storbritannias historie. En meningsmåling gjort av YouGov under oppkjøringen til Brexit-avstemningen viste at 56 prosent av britene oppga «innvandring og asyl» som det viktigste problemet landet sto overfor. Hver eneste dag har tabloidavisene kjørt på med overskrifter som «Innvandrere stjeler jobbene til unge briter», og «Etniske minoriteter i Storbritannia har økt med 40 prosent», og har slik skapt en frykt for utlendinger. I tidsrommet fra 2010 til 2016 har avisen Daily Express hatt 179 negative artikler om innvandring på forsiden, mens Daily Mail har hatt 122 lignende historier.

Under oppkjøringen til Brexit har Nigel Farage, som er en britisk representant for det ytre høyre i EU-parlamentet, vist frem en plakat med bilde av en horde av ikke-hvite menn som prøver å krysse grensen til Slovenia, og med et slagord som sa: «Bristepunktet er nådd: EU har sviktet oss alle». Det viste seg senere at fotografiet var av en kolonne med flyktninger, ikke med økonomiske migranter, og plakaten minnet om et bilde som nazistene brukte i en av sine propagandafilmer. Men det fungerte, og Brexit ble vedtatt. I året som fulgte etter denne avstemningen, steg antall tilfeller av hatkriminalitet i England og Wales med 29 prosent.[1] Unge briter som ble fullstendig overrumplet av Brexit, vil — selv om et flertall av dem ikke stemte for det — snart få merke konsekvensene av en grensekontroll av den typen forfedrene deres for noen få generasjoner siden utsatte slike som min mor for.

I dag utkjempes det en krig på gater og torg, på politiske møter, på TV, på avisenes kommentarsider: en krig om fortellingen om migrantene.

I USA i 2016 sørget velgere som var motivert av irrasjonell frykt og hat mot innvandrere, for å innsette en president som kan komme til å bli den mest destruktive i hele nasjonens historie. Meningsmålinger viste at Trumps løfte om å bygge en mur ved grensen til Mexico var den klart viktigste faktoren for både mannlige og kvinnelige velgere som tidligere hadde stemt på demokratene. Da Kongressen nektet å finansiere denne grensemuren, stengte presidenten Kongressen og holdt den lukket i den lengste perioden i landets historie, noe som skapte enorme økonomiske og politiske problemer.

Gjennom mye av 1900-tallet kom den største trusselen mot USA fra utlandet, fra Japan og Sovjetunionen. Deretter fulgte al-Qaida. Nå blir vi nødt til å innse at den største trusselen kommer innenfra, fra Queens i New York. Allerede etter et år som president hadde Trump lykkes i å gjøre befolkningen i den nasjonen jeg kaller mitt hjemland, mer polariserte enn jeg noen gang har sett. Demokrater står mot republikanere, angloamerikanere mot latinoer, storbyene mot landsbygda, rike mot fattige, menn mot kvinner. Folk er i strupen på hverandre som aldri før.

I dag utkjempes det en krig på gater og torg, på politiske møter, på TV, på avisenes kommentarsider: en krig om fortellingen om migrantene. Fortellinger har en kraft, mye større kraft enn tørre tall. Det var derfor Trump vant valget. Det var slik Modi, Orbán og Filippinenes Rodrigo Duerte kom til makten. En populist er fremfor alt en begavet historieforteller, og de valgene vi har sett rundt om i verden i de siste årene, illustrerer populismens kraft: et falskt narrativ, en godt fortalt skrekkhistorie om de andre.

Frykten for migranter forsterkes gjennom løgner om hvor mange de er. Politikere og rasister påvirker folk til å forestille seg dem som en hærskare. I alle de rike landene er det slik at folk — og da særlig de som har lav utdanning eller er høyreorienterte — tror at innvandrere utgjør en mye større andel av befolkningen enn i virkeligheten, og de tror også at innvandrerne får mye mer bistand fra det offentlige enn hva som er tilfellet.

I USA gjetter folk på at en fjerdedel av alle innvandrere er arbeidsløse, mens det i virkeligheten er snakk om mindre enn fem prosent.

En fersk undersøkelse viser at folk i USA tror at omkring 37 prosent av nasjonens innbyggere er født utenlands, men faktisk er det bare snakk om 13,7 prosent. Vi er altså tre ganger så mange i amerikanernes forestillingsverden som vi er i virkeligheten. Franskmenn tror at én av tre innbyggere i landet deres er muslim. Det faktiske tallet er én av tretten. Briter som svarte på en undersøkelse forutså at 22 prosent av landets befolkning kom til å være muslimsk i år 2020, mens det faktabelagte anslaget er på 6 prosent.

En fjerdedel av innbyggere i Frankrike, en femtedel i Sverige og en sjuendedel i USA tror at innvandrere får dobbelt så mye i bistand fra det offentlige som de innfødte. Dette har ikke den fjerneste sammenheng med virkeligheten i noen av disse landene. I USA gjetter folk på at en fjerdedel av alle innvandrere er arbeidsløse, mens det i virkeligheten er snakk om mindre enn fem prosent.

Men det finnes også tendenser og eksempler som går i motsatt retning. En mengde undersøkelser har påvist at folk som har direkte kontakt med innvandrere, har en mye mer positiv oppfatning av deres arbeidsmoral og deres avhengighet av offentlig velferd, og er mye mer åpne for å øke innvandringen. Det finnes også statsledere som ønsker innvandrere velkommen, uansett hvor mye kritikk de blir møtt med.

Se på Frankrike, hvor Emmanuel Macron, som er en ufravikelig tilhenger av innvandring, ble valgt. Eller se på Tyskland under Angela Merkel, som tok imot en million flyktninger med åpne armer i 2015. Og, ikke minst, se på Canada, hvor Justin Trudeaus regjering har erklært et ønske om å tredoble strømmen av innvandrere, og som samtidig hadde den sterkeste økonomiske veksten i G7-landene i 2017 — 3 prosent per år, i motsetning til 2,2 prosent i Trumps USA (imidlertid innhentet USA dette forspranget i 2018, takket være Trumps massive skattelettelser til de rike og til aksjeselskaper). Hatkriminaliteten mot muslimer gikk faktisk ned i Canada i 2017,[13] mens den gikk opp 5 prosent i USA.

Straks man har begynt å gi næring til hatet, vil det vokse og bli grådigere.

Dette viser at land som sikrer rettighetene til sine minoriteter, samtidig får en heldig bieffekt ved at de også sikrer rettighetene og den økonomiske velstanden til sine majoritetsbefolkninger, eller til andre minoriteter innenfor majoriteten. Hvis et rettsvesen forbyr diskriminering av for eksempel muslimer, så er det også mer sannsynlig at det vil forby diskriminering av for eksempel homofile. Det motsatte er også tilfellet: Hvis rettsvesenet ikke sikrer minoriteters rettigheter, så vil også alle andre borgeres rettigheter stå i fare.

Enhver majoritet er sammensatt av et sett med ulike minoriteter. Hvis man i Israel er ute etter å slå ned på palestinere og afrikanere, så er liberale jøder de neste på listen. Hvis muslimer blir forfulgt i India, vil de kristne være de neste på listen. Hvis muslimer og meksikanere blir forfulgt i USA, blir jødene og de homofile de neste på listen. De første skyteskivene vil være dem som er lette å få fulltreffer på, under dekke av nasjonalisme. Men straks man har begynt å gi næring til hatet, vil det vokse og bli grådigere. Det blir aldri tilfredsstilt.

 

Oversatt av Erik Ringen.

Boken “Dette landet er også vårt” blir utgitt på forlaget Res Publica, som er del av samme selskap som Agenda Magasin. Les mer her.