Den samiske kampen for tilværelsen

Skal reindrift ha en plass på UNESCOs verdensarvliste? Er kapasiteten for rein sprengt på Finnmarksvidda? Debatten omkring reindrift preges av steile og motstridende meninger om både fakta og verdien av en flere hundre år gammel tradisjon og virke.

Gåebrien Sijte reinbeitedistrikt

Det er dørgende stille i det vi går ut av bilen ved oppsatte tregjerder. Vi er på vei inn til merking av unge reinkalver i Gåebrien Sijte. Det er seint i juli, og hver sommer, en gang mellom slutten av juni og midten av august, avhengig av vær og vind, merkes reinkalvene som blir født på våren.

Gåebrien Sijte er et reinbeitedistrikt i kommunene Røros, Holtålen, Selbu og Tydal i Sør-Trøndelag. Sijte på sørsamisk, siida på nordsamisk eller siijda på lulesamisk, beskriver alle det samme: et reinbeiteområde og reindrift hvor en eller flere familier sammen driver en reinflokk. I Norge er det kun personer av reindriftsamisk ætt som kan drive reindrift innenfor reinbeitedistriktene.

For at næringen skal kunne overleve og være lønnsomt er det nødvendig med store arealer.

Landskapet er åpent og vidda strekker seg nordover mot Trondheim og sørover mot Femundsmarka, og østover er det ikke langt til riksgrensa og Sverige. Her har rein vandret før grensene ble tegnet opp, før Tsjernobyl-ulykka lagde sur nedbør og forgifta beiteområder, og lenge før gruver og økende behov for matproduksjon kom til.

“Hei! Hallooooo! Du må flytte deg, du står i veien for flokken!”

Kunnskapen om hvordan en skal te seg blant reinen kommer til kort inne i Gåebrien Sijte. Reinen trenger ro og en fotograf midt i flokken skaper forvirring.

Det er en liten næring i nasjonal målestokk, men i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning for økonomi, sysselsetting og kultur.

For at næringen skal kunne overleve og være lønnsomt er det nødvendig med store arealer. Reinens naturlige forflytting og en nomadisk driftsform er selve bærebjelken for en optimal produksjon.

En enslig liten kalv kommer løpende. Den har havnet på feil side av gjerde. Raskt bykser den unna. Oppe på en åskam sitter folk i klappstoler og på sitteunderlag rundt små bål. Det kokes kaffe på sjette og siste dag for merking av reinkalver i Gåebrien Sijte. Noen speider med kikkert, nummer ropes opp og det noteres.

Jubileumsuka og reindriftsforvaltning

I overkant av 3000 mennesker er tilknyttet den samiske reindriften i Norge. Det er en liten næring i nasjonal målestokk, men i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning for økonomi, sysselsetting og kultur. For 100 år siden samlet den samiske reindriveren Elsa Laula Renberg til et stort samisk fellesmøte, for hele Sápmi, på tvers av riksgrensene. De møttes i Trondheim, eller Tråante på sørsamisk, den 6. februar 1917. Et av hovedtemaene da var nettopp forvaltninga av reindrift.

I februar i år, 100 år etterpå, samlet flere hundre samer seg fra hele Sápmi seg på nytt i Tråante. Og et av hovedtemaene var igjen forvaltningen av reindrift.

Det jeg virkelig har savnet er at Sametinget eller NRL (Norske Reindriftssamers Landsforbund red.anm.) gjør noe aktivt.

Jubileumsuka fra den 4. til den 12. februar samlet hundrevis av samer, fra Norge, Sverige, Finland og Russland. Seminarer, den femte parlamentarikerkonferansen, konserter, utstillinger, debatter og teater var tett programmert i løpet av en uke. Antallet koftekledde i Trondheims gater gikk kraftig opp, men ikke alle deltok på jubileumsuka. Parallelt med møter om reindriftsforvaltning og næringas framtid, dro en 25 år gammel reineier til vinterbeitet på vidda. Han så til reinflokken sin i Bávttajohka, seks mil sørøst for Kautokeino.

På tross av at den unge reindriveren Jovsset Ánte Sara selv ikke var til stede på Tråante, dukket navnet hans opp i flere diskusjoner:

“Saken til broren min har fått oppmerksomhet nå, men det har tatt tid” forteller søsteren til Jovsset, Máret Ánne Sara. Hun var til stede på Tråante.

Kampen om 41 rein

Jovsset Ánte Sara er nyetablert som reindriver. For litt over ett år siden fikk han beskjed om å slakte ned flokken til 75 rein som følge av tiltak mot overbeiting.

“Det jeg virkelig har savnet er at Sametinget eller NRL (Norske Reindriftssamers Landsforbund red.anm.) gjør noe aktivt. De må jobbe politisk for å endre noe,” mener søsteren Máret Ánne. Hun var på feringen i Tråante, men mener feiringen ikke må overskygge de alvorlige problemene som unge samer møter i dag.

Ánte Sara har fått støtte fra tidligere leder i Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL), John Henrik Eira, som beskylder Sametinget og Stortinget for å ta parti med de store reineierne.

Broren hennes forsøkte å klage inn pålegget om tvangsreduksjon, men han fikk ikke medhold, og saksøkte til slutt staten. Det er første gang en reindriftsutøver går til sak mot staten, men det er på langt nær første gang det er konflikt og uenighet om den samiske reindrifta og forvaltningen av den.

Tvangsreduksjonen vil være ensbetydende med konkurs og et punktum for reindrift for både han og familien, mener han. I mars i fjor møtte han Landbruks- og Matdepartementet i Indre Finnmark Tingrett og kom seirende ut av rettssaken. I dommen sto det blant annet: For en ung reineier i etableringsfasen er det klart at en prosentvis reduksjon vil ramme svært hardt, spesielt når reduksjonen medfører at man kommer på et reintallsnivå uten muligheter til å drive med overskudd, og med en omsetning som mest sannsynlig vil ligge under minstekravet til å oppnå produksjonstilskudd.

Likevel anket staten, og i januar måtte Ánte Sara på nytt forklare seg, denne gangen for Lagmannsretten i Tromsø. Ánte Sara har fått støtte fra tidligere leder i Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL), John Henrik Eira, som beskylder Sametinget og Stortinget for å ta parti med de store reineierne. Eira har vært blant dem som har tatt til orde for vern av flokker på under 200 dyr, noe som ikke ble inkludert i den nye reinloven fra 2007.

I løpet av februar faller dommen fra andre runde i den historiske rettssaken. I mellomtiden er Ánte Sara på fjellet og passer på sine, foreløpig, 116 rein.

Kan bety slutten for en ung reindriver

“Det er for mange rein på Finnmarksvidda”. Denne påstanden har vært utgangspunktet for en den statlige offensiven for reintallsreduksjon og dominerer framstillingen av reindrift i dag. Det var også grunnen til at Reindriftsloven fra 2007 innlemmet vedtaket om forholdsmessig reduksjon av reintall, der hver siida, sitje, eller siijda, må redusere flokken dersom den overstiger det fastsatte øvre reintallet.

Taper Jovsset Ánte Sara rettssaken, betyr det slutten på reindrifta for den unge reindriveren.

Sylvi Listhaug (Frp) satte i sin tid som landbruksminister (2013-2015) fart i reduksjonsarbeidet der bøter i hundretusenklassen truet de som ikke slaktet ned etter krava.

Professor ved Universitetet i Tromsø, Ivar Bjørklund, mener tvangsreduksjonsvedtaket og debatten omkring rettssaken gjenspeiler en feilslått reindriftspolitikk. Han framholder at det utvilsomt er ulike interesser også blant utøverne, men at den statlige forvaltninga mangler grunnleggende kunnskap og innsikt i den tradisjonsrike næringa, og har som følge ført til destruktive tiltak:

“Helt siden reindriftsloven av 1978 har man gjennom ulike tiltak forsøkt å integrere reindriften i norsk landbruksøkonomi,” forklarer Bjørklund.

Reindriftsforvaltningen har blitt overført til Landbruksdepartementet, tidligere lå den under Utenriksdepartementet (reinsamenes nomadiske tilværelse ble sett på som en “sikkerhetspolitisk trussel”). Miljøpolitikk og overbeiting ble viktige referanser for nye reindriftspolitiske tiltak. Bjørklund mener det er et forsøk på å gjøre samer til «koftekledde bønder» ved å tilpasse reindrifta landbruksøkonomiske modeller og den miljøpolitiske retorikken omkring «bærekraft» som fullstendig overskygger reindriftas egen natur.

Taper Jovsset Ánte Sara rettssaken, betyr det slutten på reindrifta for den unge reindriveren. For staten, eller Landbruks- og matdepartementet står også mye på spill. Står de igjen som den tapende part når dommen faller i februar, vil dagens politikk med “reintallstilpasning” til beitegrunnlaget og tvangsbøter for dem som ikke følger statens pålegg, stå for fall.

Koftekledde bønder

“Vi har gjentatte ganger understreket behovet for en revidering av reindriftsloven hvor blant annet et av punktene er å se på hvordan forholdsmessig reduksjon rammer de unge og nyetablerte reindriftsutøvere. Dette har vi tatt opp i egne møter, men også under konsultasjoner om ny stortingsmelding og det fremkommer tydelig i vårt krav til ny reindriftsavtale,” forteller leder i NRL Ellinor Marita Jåma.

Bjørklund hevder det mangler spesifikk kompetanse om reindrifta, og at kulturdimensjonen er fullstendig fraværende.

På Tråante 2017 ble forvaltningen av reindrifta viet stor plass. En to dagers samhandlingskonferanse om reindrift med rundt 300 påmeldte er den største organiserte samlinga av reindrivere og politikere noensinne. Konferansen samlet samiske reindrivere på tvers av landegrensene og felles utfordringer ble debattert. Til stede var også landbruks- og matminister Jon Georg Dale og statssekretær Lars Andreas Lunde fra Miljøverndepartementet. Marita Jåma var tydelig fornøyd med konferansen, og fremhever en god dialog med nåværende landbruks- og matminister:

“Jeg har ikke hørt begrepet “Koftekledde bønder” før, men jeg kjenner meg igjen i at det har vært diskutert at reindrift burde ligge under annet departement. Vi opplever å ha god dialog med Landbruks- og Matdepartementet, til tross for at vår vilje for sjelden kommer gjennom. Avstanden til Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som har det overordna ansvaret, er derimot stor,” sier hun.

Bjørklund hevder det mangler spesifikk kompetanse om reindrifta, og at kulturdimensjonen er fullstendig fraværende. Både Bjørklund og Marita Jåma mener at en god statlig forvaltning utelukkende kan skje dersom reindriftsutøverne selv involveres i utarbeidinga av lovverk og tiltak.

“Rundt halvparten av alle samiske reindriftsutøvere er medlemmer av NRL som er den fremste på reindriftsfaglig kompetanse, forteller Marita Jåma og mener folk ikke skjønner hvor viktig denne organisasjonen er for reindrifta. Hvem skal føre reindriftens sak mot myndighetene hvis ikke NRL gjør det? Dessverre har vi ikke økonomiske virkemidler til å kunne bistå for eksempel i rettssaker, men vi stiller opp for våre medlemmer som tar kontakt med oss for faglig eller symbolsk bistand i rettssaker” avslutter Marita Jåma.

Økologisk katastrofe eller en bank for tradisjonell kunnskap?

En “medieavsløring” om kasserte, avmagrede reinskrotter på Finnmarksvidda, vakte enorm debatt i 2014. Blant andre Miljøpartiet de Grønnes talsmann, Rasmus Hansson, omtalte reindrifta som “Norges største offentlige finansierte dyretragedie”. I debatter om samisk reindrift møter man påstander som: “Samene har fått for mye å si”, “De ødelegger naturen”, “De har for mye rein”.

“I dag er det fritt frem for en miljøpolitisk retorikk som beskriver Finnmarksvidda som en ørken og reindriften som en økologisk katastrofe,” mener Bjørklund og framholder hvordan den statlige forvaltninga har skapt grobunn for et negativt bilde av reindriftssamer.

Reindrifta er den eneste gjenværende samiske kulturnæringen. Det er hjertet vårt, og banken for tradisjonell kunnskap i mange former.

Det er dette negative bildet boka “Samisk reindrift – norske myter”, beskriver som konstruert og ødeleggende for den tradisjonelle næringa. I boka, som ble utgitt i fjor, framlegger redaktørene Tor Benjaminsen, Inger Marie Gaup Eira og Mikkel Nils Sara statistikk og historie som tilbakeviser mange påstander om krise og dyremishold i reindrifta.

Forfatterne hevder politiske tiltak utelukkende skjer på bakgrunn av dominerende ideologi, utenfor samenes egen kunnskap og praksis. “Spørsmål om reintall, flokkstørrelse, beiteforhold diskuteres nesten utelukket innenfor en markedsøkonomisk og produktivistisk ramme, hvor maksimalisert kjøttproduksjon i forhold til ressursgrunnlaget er nøkkelen til bærekraft”, skriver bokforfatterne. Boka konkluderer med at den største trusselen mot samisk reindrift er at staten ikke har satt seg inn i næringens tradisjonsforankrede kunnskap, og mener den samiske reindrifta fortjener en plass på UNESCOs verdensarvliste.

Da Jovsset Ánte Sara møtte Lagmansretten i Tromsø uttrykte søsteren Máret Ánne Sara frykt til NRK for at det samme kan skje med reindrifta som med den sjøsamiske kulturen, som nærmest ble utryddet av fornorskningen i Norge på 1900-tallet.

“Reindrifta er den eneste gjenværende samiske kulturnæringen. Det er hjertet vårt, og banken for tradisjonell kunnskap i mange former. Språket er sterkt knyttet til reindrifta og reindrifta har også i seg vitenskap om naturen, klima, og dyr,” forteller Ánne Sara.

Vidda i veien for samfunnsutviklinga

Ute i Tromsø minner høljeregnet lite om vinter. Inne sitter et lydhørt og regnfuktig publikum tett for å høre sameaktivisten Niilas Somby fortelle om hans kamp mot utbyggingen av Alta- og Kautokeinovassdraget på 70-tallet, der han til slutt i desperasjon forsøkte å sprenge ei bru i Alta med dynamitt.

“Jeg var stemplet som den verste terroristen i Skandinavia,” forteller Somby.

Verken saken eller sprengninga gikk som Somby ville. Vassdraget ble regulert og dynamitten sprengte bort Sombys vestre arm og ene øye. Vi er i Tromsø i januar, og det er den tredje og siste dagen i rettssaken mot Jovsset Ánte Sara.

Truslene mot Finnmarksvidda og samiske områder er ikke få, og de vil øke

Kunstergruppa Pile O´Sápmi, som følger saken ved å benytte seg av kunst og kunnskap, har invitert den kjente sameaktivisten for å trekke linjer mellom historiske og dagens samepolitiske kamper. Máret Ánne Sara er en av initiativtakerne bak Pile O´Sápmi som ønsker å synliggjøre det de mener er en forlenget kolonsering av samene. Kampen om Alta- og Kautokeinovassdraget samlet miljøkamp og urfolkssak, men slik har det ikke alltid vært.

I dag er det likevel et ekko mellom miljøbevegelsen og kampen for samiske områder. Da gruveselskapet Nussir ASA fikk konsesjoner til Norges største kobberforekomst i Kvalsund i Finnmark, kom miljøbevegelsen med Naturvernforbundet og Natur og Ungdom på banen. Den planlagte kobbergruva er omstridt både på grunn av avfallsutslipp i Repparfjorden, såkalt sjødeponi, men også fordi det vil påvirke beiteområder til reinen.

“Truslene mot Finnmarksvidda og samiske områder er ikke få, og de vil øke,” mener Ánne Sara. Argumentene for økonomisk utvikling og arbeidsplasser baner vei for planer om gruver og vindmølleparker.

Tilbake i Gåebrien Sijte er det langt fra departementsvedtak og rettsoppgjør. Kalvene må like fullt merkes, i år som i fjor, og i mange hundre år før det igjen. Selv om truslene mot reindrifta synes flere nå, er samene vant til å kjempe om plassen. For hundre år siden jobbet reineieren Elsa Laula Renberg for å samle Sápmi, femti år tilbake førte Niilas Somby en eksplosiv kamp for samepolitiske rettigheter og i dag står reindrivere i Kvalsund side om side med miljøbevegelsen for naturvern – samtidig venter Jovsset Ánte Sara på dommen i hans kamp for å beholde alle sine 116 rein.